Minerva Debatt

Hovedstadsjubileum og grunnlovsjubileum

Oslo feirer 700-årsjubileum som hovedstad på gale premisser.

Oslo feirer 700-årsjubileum som hovedstad på gale premisser.

Bystyret i Oslo vedtok i september 2011 at Oslo kommune skal markere 700-årsjubileum som hovedstad i 2014. Diskusjonen om hovedstadsjubileum har hatt to hovedspor knyttet til årene 1314 og 1814. En hovedstadsfunksjon må forutsette et relativt stabilt nærvær av en monark og vesentlige statsadministrative institusjoner.

169 kildeopplysninger tid- og stedfester Håkon 5.s nærvær. 140 gjelder byopphold: Bergen 64, Oslo 33, Tønsberg 28, Nidaros 15. Av de fåtallige registreringene for Nidaros er 10 fra 6 uker våren 1313, øvrige fra tre sporadiske opphold, noe som utelukker Nidaros fra diskusjonen. Kongen oppholdt seg altså lengre og oftere i Bergen enn i Oslo og Tønsberg til sammen og utførte tilsvarende mye av sin kongsgjerning der. Forskjellen mellom Tønsberg og Oslo gjenspeiler snarest usikkerhetsmarginer i kildeoverleveringen. Håkon 5. valgte å tilbringe sin siste tid, fra mars 1318 til sin død i mai 1319 i Tønsberg, ikke i Oslo.  

Bare 23,5 prosent av byregistreringene knytter Håkon 5. til Oslo og uten å vise særlige hovedstadsfunksjoner. 

Bare 23,5 prosent av byregistreringene knytter Håkon 5. til Oslo og uten å vise særlige hovedstadsfunksjoner. Da blir perspektivet på utnevnelsen av prosten ved Mariakirken til rikets kansler også koblet fra en regjerings- eller hovedstadsfunksjon. Det framgår også av at den kobler kansleren fra kongens nærhet og derfor fra de viktige politiske påvirkningsmulighetene som ligger i nærhet til kongens øre og rådgivningsfunksjoner. Kansleren ble sparket oppover og ut av politisk innflytelse.

Det framgår også av oppgavene prosten fikk som kansler: I middelalderens norske rettsstatsordning skulle syslemannen undersøke drapssaker og sende provsbrev til kansleren. For å hindre at den dreptes slekt tok seg til rette i mellomtiden, skulle drapsmannen reise til kansleren og få utsted et gridsbrev som ga en kongelig garantert midlertidig sikkerhet. Var drapet uoverlagt, kunne saken løses gjennom bøter til kongen og den dreptes etterslekt (differansiert etter evne). Da kunne drapsmannen reise til kansleren og få utstedt et landsvistbrev som ga kongelig garantert varig sikkerhet. Da var det klønete at kongens oppholdssted var så variabelt og lokalt ofte ukjent, om alltid et alternativ. Utover det fungerte prosten i Mariakirken som kansler og besegler av kongelige dokumenter bare når kongen mer sporadisk oppholdt seg i Oslo. Åpenbart har dette ikke noe med regjeringsfunksjoner eller hovedstadinstitusjonsbygging å gjøre. At kansleren skulle ha vært eller fungert som en slags “statsminister” som “kunne ta avgjørelser i kongens sted”, slik Leif Gjersland hevder i Aftenposten 07.01, er saklig ubegrunnet.

Det er som forventet. Det fantes ikke hovedsteder i Europa i middelalderen. Synsmåten er anakronistisk, de samfunnsmessige grunnforhold lå ikke til rette. Hovedsteder vokste fram i tidligmoderne tid, fra annen halvdel av 1500-tallet. I middelalderen levde kongene et liv på hesteryggen med staselige følger mens de sirkulerte i sine riker og forbrukte lokale innkomster i landsbruksvarer og penger, det såkalte omreisende kongedømme. I kongenes følge inngikk en såkalt husholdadminstrasjon som skrev kongebrev og løpende løste kansellioppgaver. Den svensk-norske felleskongen Magnus Erikssons reiseoversikt for årene 1332-1365 viser dette mønsteret. 200 år senere kan man følge ganske detaljert den dansk-norske unionskongen Hans på fast reisefot mellom hertugdømmene til Skåne og i retur, til han falt av hesten i 1513 og slo seg i hjel. Han kan ses normalt å ha hatt 4-5 skrivere i sitt følge og en kansellileder, det holdt da som administrasjon for de to unionsrikene.

Innkrevingen av kongedømmets inntekter var organisert i tre fehirdsler knyttet til festningene i Oslo og Tønsberg og kongsgården i Bergen.

Også Håkon 5. var på stadig reise med sin lille husholdadministrasjon som normalt besto av 1-2 skrivere og en stormann eller kapellan med kanslerfunksjon. Men unikt reiste han på skip langs kysten og med ganske lange opphold. Det skyldes især at innkrevingen av kongedømmets inntekter, som mest innkom i form av landbruksvarer, var avansert for sin tid. Den var organisert i tre fehirdsler knyttet til festningene i Oslo og Tønsberg og kongsgården i Bergen, der varene kunne omsettes i penger og forbrukes. Langt det største nedslagsområdet hadde kongsgården i Bergen som mottok kongelig inntekter fra Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Det forklarer at Håkon 5. oppholdt seg så lenge i Bergen (med lett tilgang til innkjøp av statusvarer og sterkøl, vin og dameselskap) sammen med gode innkvarteringsmuligheter i Håkonshallens mellometasje og på kongsgården for ham og hans følge av råder, stormenn og hirdmenn.

Et påfallende trekk ved Håkon 5.s reiseoversikt er at det ikke kan ses at han noen gang reiste gjennom det indre av Østlandet. Det er nærliggende å anta at det skyldes at han i sin hertugtid førte krig der for omsider å tvinge den store befolkningen i Norges rikeste landbruksområder til å betale skatt. Det lyktes hand dårlig med, utfallet var skatten vissøre (et fast beløp som skulle betales hvert år), som den store agrarhistorikeren Andreas Holmsen karakteriserte som “ørliten”, bare en liten brøkdel av leidangsskatten. Den opprørte innlandsbefolkningens militære styrke forklarer både hvorfor Håkon 5. ikke dro inn i området og at skatteinngangen i Sørøst-Norge var så liten at den bare ga grunnlag for begrenset opphold i Oslo, omtrent som i Tønsberg.

Kildenes tale er klar, det oppsto aldri noen hovedstad i Norge i middelalderen, heller ikke i Norge. Norges første og eneste hovedstad oppsto i 1814 som følge av Norges nye selvstendighet og grunnloven for det nye Norge. Dette 200-årsjubileet er det all grunn til å feire med brask og bram.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden