Kommentar

Høy på Met

Ved å ta navnet OsloMet vil Høgskolen i Oslo og Akershus kaste seg på en internasjonal trend og bli med i samme klubb som Metropolitana i Chile, Metropol i København og Metropolitan i Budapest. Nils August Andresen foreslår noen mindre trendy navn i stedet. På bildet: Høyskolens campus på Bislett før omorganiseringen i 2011.

Bilde: Mahlum/Wikimedia Commons

Jeg har et godt nytt navn til Høgskolen i Oslo. Det er: Høgskolen i Oslo. (Men joda, jeg har fem andre som er bedre enn OsloMet).

Og før en eller annen smarting skal innvende at ikke heter Høgskolen i Oslo, men Høgskolen i Oslo og Akershus, forkortet HiOA: Ja, jeg vet det. Men det burde det selvsagt ikke gjort. Det burde hett Høgskolen i Oslo – eller strengt tatt Høyskolen i Oslo, men det får være grenser for hvilke tapte slag man skal utkjempe på nytt.

Og før en annen smarting innvender at det jo skal bli et universitet, og ingen høgskole: Ja, det vet jeg, selvsagt. Jeg prøver ikke å ta en omkamp rundt det heller, annet enn at jeg gjerne protokollfører for ettertiden at HiOA selvsagt ikke burde bli et universitet.

Det er altså navnet vi snakker om.

Det er nok mange i dag som er glad for at de ikke tatoverte islandsgensere på hele overkroppen på 80-tallet, selv om det utvilsomt var trendy med islandsgensere.

Navnet skjemmer ingen, sies det riktignok, men det er feil. Navnet OsloMet skjemmer HiOA, og vil gjøre det i lang tid. Det er ikke bare fordi vi i mange år ikke vil være i stand til å nevne institusjonen uten å tenke på metamfetamin. Dette har sikkert HiOA tatt høyde for i sin sikkert på sitt vis grundige prosess. Her har det formodentlig vært både fokusgrupper og det som verre er.

Det er også fordi det speiler en selvforståelse som ikke bare er pompøs, men også trendy, i den verste betydningen av ordet. Trender går over, men navnet forblir. Men et navn på en høyskole er som en tatovering: Det går ikke bort når trenden snur. Det er nok mange i dag som er glad for at de ikke tatoverte islandsgensere på hele overkroppen på 80-tallet, selv om det utvilsomt var trendy med islandsgensere.

Og, som professor Ragnar Audunson ved HiOA påpeker, er det noe ulogisk med argumentet for trenden man kaster seg på: Met-navnet, forkortelse for «metropolitan», er blitt populært blant universiteter i storbyer som har en mer praktisk profesjons-profil. Da er det litt merkelig at man samtidig har avvist et navn som for eksempel Profesjonsuniversitetet med at «alle universiteter driver med profesjonsutdannelse».

Men hvordan skal det klinge på engelsk??

Et annet argument som har vært brukt for OsloMet har vært at det skal klinge godt på engelsk. På norsk skal det hete Storbyuniversitetet, men det later ikke til at noen egentlig har tenkt å bruke navnet, annet enn til å få frem at det er i tråd med høyskolens Strategi2024, som også på fiffig vis er skrevet uten mellomrom. Det er kanskje greit, siden det viser frem hvor pompøst «metropolitan» klinger når det oversettes og brukes på lille Oslo.

Curt Rice befinner seg nok også på en egen planet hvis han tror at et navn som visstnok skal klinge på engelsk, skal bidra til å gjøre HiOA til et internasjonalt merkenavn. Selv om HiOA nå går inn i rekken av kjendisuniversiteter som Metropolitana i Chile, Metropol i København og Metropolitan i Budapest, og selv om Norge gjennom en (urimelig) god ordning for utenlandsstudenter får flere av dem enn vi strengt tatt burde ha, må HiOA først og fremst være en utdanningsinstitusjon for vårt eget land.

Navn må skapes, ikke vedtas

Det underliggende her er likevel at selv om navnet kan skjemme både den ene og den andre, skaper navn ikke folk, og heller ikke, viser det seg, universiteter. Eller høyskoler. Hverken på norsk eller engelsk. Universiteter må skape sitt eget navn. Men når de først har gjort det, minner navnet oss om kvalitetene som skapte navnet.

Man endte opp med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Prøv å si det navnet helt ut.

La oss se på noen andre ulogiske universitetsnavn rundt om i verden:

I USA heter en av Ivy League-institusjonene Dartmouth College. Det er, navnet til tross, et universitet, ikke en høyskole. Universitetet er oppkalt etter Jarlen av Dartmouth – en representant for den britiske kolonimakten. Dartmouth College skulle på den tiden gi urbefolkningen i de britiske koloniene en kristen utdannelse. Men navnet bærer i dag med seg de mange assosiasjonene til kvalitet som universitet er kjent for: Det er 250 år med historie som til sist har gjort navnet ærverdig, og evnen til å ta med seg det som har vært godt fra hver tidsalder, har gitt skolen sin særegne identitet. (Og for dem som blir krenket av at jeg skriver urbefolkning, ikke indianere: Noen ganger bærer navn med seg en arv som er forstyrrende enn ærverdig.)

Lengre syd finner vi College of William & Mary. Det var formodentlig et trendy navn en gang i tiden, nærmere bestemt den gangen Vilhelm av Oranien var konge i England i 1693. Siden er USA blitt selvstendig, og colleget er blitt et universitet. Men navnet er forblitt.

I London finner vi Imperial College. Imperiet er kanskje borte, og vi snakker dessuten også her om et universitet, ikke et college. Imperial er likevel kjent for kvaliteten på sine realfagsutdanninger.

Kongelige Frederiks

Ingen av disse institusjonene hadde navn som sa all verden da de ble gitt. Det er institusjonenes kvalitet som har gjort at navnene nå betyr noe.

I Norge har vi det siste tiåret sett den motsatte tolkningen av navn: Det anses som sentralt at navnet presist kommuniserer institusjonen.

Det gikk galt allerede da vi ødela det eneste universitetet vi hadde fra gamle dager, nemlig Kongelige Frederiks. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Den gang var det trendy å være nasjonalt sinnet, og danskekongen som gav oss universitetet, stod ikke høyt i kurs. Med det svekket man også 128 år med identitetsbygging, som det burde vært mer, og ikke mindre, maktpåliggende å ta vare på etter hvert som det meste av universitetet flyttet vekk fra de historiske bygningene i Karl Johans gate. (Oslos paradegate har nå i hvert fall fått beholde svenskekongens navn enn så lenge, selv om det sikkert ikke er lenge til noen foreslår at Oslo Metropolitan Avenue klinger bedre på engelsk.)

Kongelige Frederiks lever videre i hovedkantinen på Blindern, Frederikke. Et eller annet sted har det altså sittet et ikke-historieløst menneske og bestemt seg for å redde det som reddes kunne. Det skal ikke lastes vedkommende at knapt nok en eneste student forbinder navnet med noe annet lapskaus og sursøt saus.

HiOA, NTNU, NMBU, IAKH

Men ofte er insisteringen på navneendringer mindre et resultat av en trendanalyse, og mer av revirkamp: Ingen gruppe skal føle at navnet ikke nevner dem. Slik gikk vi fra HiO til HiOA, da Høgskolen i Oslo slo seg sammen med Høgskolen i Akershus (HiA), som har gitt den ganske lite intuitive forkortelsen HiOA. Å si navnet fullt ut er det knapt nok noen som orker.

Det finnes likevel verre eksempler. To høgskoler med gode navn var tidligere Norges Landbrukshøgskole og Norges tekniske høgskole, kjent som NTH. Da Landbrukshøgskolen skulle bli universitet, gjorde de ikke som Dartmouth eller Imperial, og beholdt navnet, men måtte finne et nytt. Siden man drev med mer enn landbruk, ville man også finne et mer presist navn enn for eksempel Landbruksuniversitetet. Man endte opp med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Prøv å si det navnet helt ut.

Den eneste av våre tre prestisjetunge høyskoler som har holdt ut, er Norges Handelshøyskole, som mirakuløst nok har sluppet unna både samnorskens «høgskole» og universitetsmanien.

Her var det åpenbart ikke nok å være et biovitenskapelig universitet: Ordet miljø, etterfulgt av bindestrek, måtte inn. Det ser ut som noe som er konstruert for å være søkemotoroptimalisert. At universitetet har mange fag som hverken er miljø- eller biovitenskap, kan her forbigås i stillhet – det er tross alt bra at ikke flere fag kom inn i navnet. Det kommer til å gå lang tid før Norges miljø- og biovitenskapelige universitet klinger like bra som Landbrukshøgskolen.

NTH har samme historie: Det var en utdannelse som gav identitet og prestisje. Det betydde noe. Da høgskolen slo seg sammen med andre institusjoner i Trondheim – som manglet den samme prestisjen – ville man ha nytt navn. Joda, det er selvsagt mulig å forstå at disse ikke ønsket å bli slukt av NTH. Men å forstå er ikke å akseptere. Det hadde vært best for dem å akseptere at de ble slukt, slik høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag i fjor ble slukt av NTHs etterfølger, NTNU.

Vi sier NTNU, for ingen orker å si Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Igjen, som med Landbrukshøgskolen, var det åpenbart ikke nok å være Norges tekniske universitet eller Norges naturvitenskapelige universitet. Og igjen er dette monsteret av et navn ikke i noe fall fullt ut dekkende for det faktiske innholdet ved universitetet.

Den eneste av våre tre prestisjetunge høyskoler som har holdt ut, er Norges Handelshøyskole, som mirakuløst nok har sluppet unna både samnorskens «høgskole» og universitetsmanien. Dermed har også navnet bevart sin prestisje og skolen sin identitet.

Målet er ikke at disse forslagene skal være brilliante, bare at de skal være bedre enn OsloMet, i den forstand at de ikke umiddelbart får håret til å reise seg på kroppen til alle anstendige mennesker.

Et av de verste eksemplene på et navneskifte som faktisk skulle gjøre alle til lags, finner vi ellers på instituttnivå på Blindern: Sammenslåingen av Historisk institutt med småbrødrene som syslet med arkeologi og konservering. Det gav oss monsteret IAKH – Institutt for arkeologi, konservering og historiske fag. Her lar hverken det fulle navnet eller forkortelsen uttale på noe rimelig vis. Og prøve å selge inn instituttet til en 18-åring, som vurderer å studere noe som har med gamle dager å gjøre. Til å være et historisk institutt (arkeologene og konservatorene får ha meg unnskyldt) er det et oppsiktsvekkende historieløst navn.

En liten dose historie

Det er kanskje mindre oppsiktsvekkende at HiOA er en lett historieløs institusjon. Den sporer sin umiddelbare historie ikke til noen danskekonge, men til en administrativ reform i 1994, som førte til dannelsen av både HiO og HiA gjennom sammenslåing av en rekke yrkesutdannende høyskoler. Disse navnene eksisterte så i 17 år, før de ble slått sammen.

Men at navnets historie er kort, er ikke noe godt argument for å fjerne det lille som finnes. Den enkle løsningen for HiOA er dermed å bevare det navnet man allerede har, eventuelt forenkle det tilbake til HiO, og bare overse protestene fra Akershus. Det vil bli glemt – det er ikke lenger så mange som husker at det var en forutsetningen for fusjonen at Statoil skulle hete StatoilHydro. I denne sammenhengen kan det jo også nevnes at mange ved HiOA, både blant fagforeninger og blant ansatte, uansett opplever at de ikke har vært inkludert i prosessen som har ført frem til navnet. Curt Rice har om ikke annet allerede vist at han ville mestret akkurat det med å overse protestene.

Kanskje kunne man i stedet gjort som både Dartmouth, William & Mary og Kongelige Frederiks, og tatt navn etter statsmannen som oppretter universitetet: Statsråd Røe Isaksens Universitet.

Men siden høgskolesektoren i Norge er så fiksert på universitetsnavn, har jeg laget en liste med alternativer. Hvis man først må ha et nytt navn, er det beste altså å forsøke å knytte an en eksisterende historie eller identitet. Jeg har ikke hatt millioner av kroner til fokusgrupper og branding, så målet er ikke at disse forslagene skal være brilliante, bare at de skal være bedre enn OsloMet, i den forstand at de ikke umiddelbart får håret til å reise seg på kroppen til alle anstendige mennesker. Engelske titler er satt i parentes, siden noen har fått det for seg at det spiller noen større rolle. (Jeg undrer meg forresten i blant på om Sciences Po i den faktiske metropolen Paris bekymrer seg for hvordan navnet klinger på engelsk. Eller for hvorvidt det er forvirrende at institusjonen formelt er en grande école, ikke et université.)

Oslo profesjonsuniversitet (Oslo Vocational University)

Navnet knytter an til det som var kjernen i skolene som lå til grunn for både HiO og HiA. Det engelske navnet er passe traust, som passer fint, sidet det er mest til orientering, og i mindre grad ment til markedsføring, og siden forskningslitteraturen på effekten av å markedsføre universiteter med superhippe navn uansett synes nokså tynn. Det blir kanskje «Proffen» på folkemunne, men det får man leve med.

Bislett Universitet (Bislett University)

Hovedcampus for HiOA ligger på Bislett, og navnet er slik sett logisk og informativt. Igjen må man overse noen protester, fra HiOAs undervisningssteder i Sandvika og på Kjeller. Det går bra. Fordelen er at navnet har en historie: Bislet Høgskolesenter var en viktig bestanddel i det som ble HiO.

Aker Universitet (University of Aker)

Ulike varianter av typen Aker Universitet har visstnok vært veiet og funnet for lett. Navnet kunne ellers fungere greit, fordi det peker på det historiske landskapet Aker – og da inkluderes også Sandvika og Kjeller. Navnet er passe traust både på norsk og engelsk, som må ansees som en fordel sammenlignet med et navn som minner om et navn onkelen din har valgt for å virke hip uten å skjønne at det høres ut som et laboratorium for produksjon av illegale stoffer.

Fokusgruppene har funnet ut at 20-åringer tenker på Røkkes selskap og ikke et universitet når de hører navnet. Det er selvsagt mulig at det er riktig, men det hører med til historien at Aker Universitet altså ennå ikke finnes. Hvis universitetets ambisjoner er så lave at man ikke tror man klarer å lære studenter forskjellen på et universitet og et industriselskap, er det kanskje best å forbli en høyskole i alle fall.

Universitetet i Viken (University of Viken)

La meg likevel komme HiOA i møte: Problemet med Aker kan løses ved i stedet å velge Viken, som knytter an til omtrent samme geografiske område. Man kan godt si at ungdommen burde forbudet navnet med Viken Skog, men den sørgelige sannhet er at det gjør de neppe.

Byuniversitetet (City University of Oslo)

Til sist – og jeg forsetter å komme HiOA i møte her – kunne man droppet det pompøse «stor-» fra «Storbyuniversitetet», og landet på Byuniversitetet, som på engelsk ikke trenger å hete OsloMet, men enkelt og greit kan hete City University of Oslo.

***

I fravær av et mirakel, også kjent som alminnelig fornuft, går det likevel altså mot OsloMet, som altså er i tråd med Strategi2024. Hvis man ikke hadde visst at det lå prosesser til grunn som sikkert inkluderte både workshops og fokusgrupper ved høyskolen, ville man tenkt at det er et navn av en type som lett kan dukke opp om man er høy på met, et rusmidler som gir, for eksempel, hevet stemningsleie, høy selvfølelse og pratsomhet.

Skulle man først funnet på et navn i et slikt stemningsleie, burde man faktisk funnet noe mer spenstig enn OsloMet. Kanskje kunne man i stedet gjort som både Dartmouth, William & Mary og Kongelige Frederiks, og tatt navn etter statsmannen som oppretter universitetet: Statsråd Røe Isaksens Universitet. Hvis han rekker å opprette universitetet før Venstre kommer inn i regjering og krever kunnskapsministeren, da. Da sitter vi plutselig der med La Grande École Oslo.

Og tenker «jaja, det er tross alt bedre enn OsloMet».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden