Ideer

Høye hæler, lavt argumentasjonsnivå

Hanne Nabintu Herland vil og vil, men roter det bare til i denne boken, som er et skuffende dårlig bidrag til en brennaktuell debatt.

Hanne Nabintu Herland vil og vil, men roter det bare til i denne boken, som er et skuffende dårlig bidrag til en brennaktuell debatt.

I dagens verdidebatt maler vi gjerne Fanden på veggen. Ved nærmere ettersyn ligner han mistenkelig på oss selv. At Vesten er sin egen verste fiende er et grunntema hos mange  konservative stemmer i offentligheten. Nylig utgitte bøker som Sigurd Skirbekks Motforestillinger og Asle Tojes Rødt, hvitt og blått peker på utfordringer knyttet til blant annet innvandringspolitikk, fortolkningselitenes makt og rådende vestlige verdiparadigmer.   

Respekt kan leses som en kommentar til den samme debatten. Men der Skirbekk er nøkternt vitenskapelig og Toje strukturerer sin fortelling rundt personlige møter, er Herland utilslørt selvbiografisk. De avgjort beste avsnittene i denne boken er de korte kapitlene der Herland bygger opp effektfulle, små prosaskisser rundt sine egne barndomserindringer fra Afrika og Norge. Her er språket godt, av og til nesten lyrisk, og observasjonsevnen slående.

Disse selvbiografiske kapitlene veksler med mer generelle betraktninger om kultur- og samfunnsutviklingen; ideen er åpenbart at disse to teksttypene skal utfylle og belyse hverandre. Og det kan jo for så vidt være et godt retorisk grep, ikke minst i en tid da ”alle” trekker veksler på sine personlige erfaringer for å legitimere politiske standpunkter.

Absurde feil
Dessverre fungerer det ikke her, først og fremst fordi forfatterens skriveferdigheter forsvinner som dugg for den brennende Afrika-solen hver gang hun går over fra personlige erindringer til samfunnsanalyse eller politisk filosofi. 

Disse mer politiske kapitlene er fulle av unøyaktigheter og til dels absurde feil. At ”nasjonalsosialisten Adolf Hitler” ble ”demokratisk valgt av det tyske folk” er i beste fall en tvilsom påstand. Og i en henvisning til annen verdenskrig heter det at Europa ”lå i ruiner etter at franskmenn drepte engelskmenn og tyskere nordmenn.” Meg bekjent har franskmenn og engelskmenn ikke drept hverandre – i noe særlig omfang i hvert fall – siden en junidag i 1815.

Og om Kenyas president Daniel Arap Moi – en av Herlands yndlinger – heter det at å slå opp på Wikipedia og lese om ham der var like nyansert som å høre en Stasi-offiser uttale seg om USA. Det det kan ikke ha vært lett å slå opp på Wikipedia på 90-tallet, da dette skal ha skjedd.

Vestens suksessoppskrift
Men hva er egentlig denne forfatterens hovedbudskap? Si det. Tidvis forsvarer hun ”vestlige verdier.” Men hva vil nå det si? Demokratiets verdier er likeverdighet uansett kjønn, klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell orientering. Og: ”Dette har vært en grunntanke i hele den tidlige vestlige sivilisasjon.”  Andre vil hevde at disse ideene er rimelig nye i historisk perspektiv. Det må uansett være en svært tidlig versjon av vår sivilisasjon hun tenker på, siden hun i et annet avsnitt skriver at Europa er stedet ”der alle har stått i mot alle siden lenge før romerne trampet inn i Tyskland(…) Her har vi hatet hverandre i tusenvis av år.”

Hva Herland mener om demokratiske verdier forblir uklart;  hun er svært kritisk til Vestens forsøk på å eksportere egne verdier til andre verdensdeler, og hevder at det var ”kynisk demokratipress” som førte til ”Afrikas første verdenskrig” på 90-tallet.  

Herland forsvarer kapitalismen med sine ideer om økonomisk frihet, den private eiendomsrett, og tradisjonell protestantisk etikk.  Dette er ”Vestens suksessoppskrift.” Ja vel. Mer problematisk blir det når hun roser kapitalismen for å ha gjort konsumsamfunnet mulig, samtidig som hun skriver kritisk om en samtid der jaget etter statussymboler og materielle verdier står sterkt, mens pornoindustrien gjør kvinner til handelsvarer.  At alt dette kan ses som konsekvenser av den samme konsumkulturen Herland hyller, er en kjensgjerning som åpenbart ikke får plass i hennes verdensbilde. Et verdensbilde som på en og samme gang er moralistisk, simplistisk og selvmotsigende.

Rå maktbruk
Like forvirrende er synet på forholdet mellom Vesten og ”de andre.” Ikke alle verdier er like gode, skriver forfatteren, og peker på at land som har fulgt den nevnte suksessoppskriften gjør det bra. Samtidig er hun altså svært kritisk til intervensjoner, bistand og andre former for vestlig innblanding i andre verdensdeler. Vesten ”forstår” ikke andre lands kultur og indre forhold, og bør unnlate å bruke ”rå makt” for å påtvinge disse landene vestlige ideer og institusjoner.

Herland ser ut til mene at det ikke er realistisk å tro at land i Asia og Afrika vil kunne ta til seg vestlige ideer om demokrati og annet, selv om disse verdiene objektivt fremmer mer harmoniske samfunnsforhold. Igjen: Greit nok. Men det kunne vært forklart på en bedre måte.

Som om ikke dette var nok, bruker Herland en god del sider på forsvare den klassiske kolonialismen. Det er greit nok at kolonistyret kan ha bidratt til en positiv utvikling flere steder i Afrika, slik Herland hevder.  Men man skal ikke ha lest mye verdenshistorie for å forstå at gamle dagers maktbruk knapt var mindre rå og kynisk enn dagens intervensjoner.

Det Store Norske Forfallet
På ett punkt er denne forfatterens budskap imidlertid klart og entydig: Vestens moralske forfall må stoppes. Det er visst ikke måte på hvilken moralsk utglidning som har funnet sted bare i forfatterens egen levetid. Forfatterens erindringer av Norge for 30-40 år siden sier sitt:

”På denne tiden var Norge et fredelig land. Det var lenge før etniske spenninger, terror og kriminalitet mørkla skyene over landet. Den gangen kunne man sitte ute hele kvelden uten frykt for å bli overfalt av banditter. Ingen hadde gitter foran vinduene. Det var uproblematisk å bevege seg hvor som helst i byen, man trengte ikke å låse døren straks man satte seg i bilen, unge piker kunne spasere hjem sent på kvelden uten frykt for overfallsvoldtekter (…) Det var heller ikke vanlig å se bevæpnede soldater i gatene, bomber gikk ikke av i regjeringskvartalene.”

Først må språkpedanten i meg få ordet: At skyer blir mørklagt er en mildest talt snodig billedbruk; det som menes her er vel egentlig at skyer mørklegger himmelen? Og ærlig talt: Det er bare i nostalgiens rosenrøde bakspeil at 70-tallet fortoner seg så problemfritt som Herland vil ha det til. Implisitt får hun Norge i 2012 til å fremstå som en mellomting mellom Syria og Judge Dredds ”Mega City One”, et sted der uteplasser ligger forlatt i kveldssolen, mens skuddsalver smatrer mellom husveggene og byråkratene i regjeringskvartalet knapt rekker å børste av seg støvet etter en eksplosjon før den neste kommer.

Konservativ idyll
Visjonen om det Store Norske Forfallet ser ut til å bygge på forfatterens egne erfaringer, nærmere bestemt sommerferiene hos mormor og morfar på 70-tallet. Ut fra den plassen disse minnene opptar i boken, må de ha vært viktigere for Herlands verdensbilde enn alle de filosofene og politikerne hun siterer til sammen (og de er ikke så ent få.)  

Mormor, får vi høre,  var en borgerlig kvinne som klapret rundt på høye hæler, med uklanderlig, konservativ orden i sitt gule hus. Morfar var soussjef i et varehus – en tittel som er kursivert, som for å antyde at ærefrykt r på sin plass. Han brukte for øvrig tiden på å spille fløyte eller male bilder av ”myke europeiske landskap, bondegårder med heier bakenfor, dyr og norske eiketrær”.

Uten at vi får vite hvorfor – og uten det minste snev av ironi – blir dette holdt frem som forbilledlige eksempler på konservativ livsstil. Se her, sier forfatteren, slik skal livet leves!   Det er heller ingen ironi å spore når Herland bruker mormors sylting og safting som eksempel på den konservative dyden nøysomhet. Hør bare hva mormor sier:

”Dette har vi gjort i generasjoner,” fortsatte hun.

”Dette er en av grunnene til at Norge er et godt land å bo i, fordi vi har forstått alvoret i å sylte og safte og lagre for vinteren slik at vi ikke skal sulte når snøen kom. Man må arbeide, spare penger og være nøysom. Man må aldri skryte av det man har. Det er disse konservative verdiene som har lagt grunnlaget for velstanden vår.”

For ambisiøst
Det er vel få som opplever å få slike belæringer servert over norgesglassene. Men slik er stilen i denne boken, som preges av  oppstyltet retorikk, spissformuleringer og et totalt fravær av lengre, begrunnede resonnementer. Forfatteren hopper nærmest planløst frem og tilbake mellom ubeslektede temaer – en slags retorisk ADHD. Påstander begrunnes med anekdotisk bevismateriale, eller lettvint sammenraskede sitater. Angela Merkel og Nichlas Sarkozy får for eksempel være sannhetsvitner for at multikulturalismen ikke fungerer. Tidvis virker det som om forfatteren bare står inne i sin egen tankeboble og skriker til seg selv.  

Først og fremst er anslaget for ambisiøst. Demokratiproblemer, bistandsspørsmål, religionens plass i den moderne verden, konservatisme, multikulturalisme  – disse temaene, og andre som tas opp her, kunne hver for seg fortjent en hel, tykk bok. Herland prøver å presse alt dette inn på 294 sider.  Samtidig  går altså en god del av plassen  med til selvbiografisk stoff.  Sistnevnte omfatter blant annet et 5 sider langt kapittel om afrikanske bær og vekster, uten at forfatteren tar seg bryet med å forklare hvilken betydning dette har.

Solbærmassakre
Morfar, forteller forfatteren, så den gamle verden vike for en brutalt annerledes tid. Han sto ofte i gangen og snakket om sine døde venner (Herland glemmer ikke å nevne at morfar ved slike anledninger iførte seg et rødt slips, som en passende konservativ, visuell kommentar til stundens alvor.)   Og, heter det, ”tiden var snart inne, også for ham.”  Disse dødsforutanelsene munner ut i en skildring av hvordan hagen rundt det gule huset til slutt må selges, for å gi plass til en terrasseblokk  – begynnelsen til slutten for barndommmens sommerparadis.  Skildringen av det påfølgende Götterdämmerung er bokstavelig talt saftig: 

”Nå kom bulldoserne, de rullet med militær kraft inn, vred av det vakre grønne teppet med gress og laget en slagmark av hele eplehagen. Jeg gråt sammen med henne. Nå ble det bombet i biter, de gamle trærne drept (…)Blodet rant, sevjen forsøkte forgjeves å helbrede sårene, men den arbeidet ikke raskt nok. De ble slengt i likhauger mens løvet falt fra dem, den siste rest av levende liv.

Så kom moderne beltebiler og meiet ned solbær og rips. Krig. Det skulle aldri saftes og syltes mer. Tradisjonene døde her, mormors syltetøyglass ble kastet etter hennes død. Solbærblod falt ned på gresset, det sildret faretruende ned mot naboen…”

Ai ai, for en artig krigsmetafor.  Nå er det altså ikke så enkelt å forstå hva denne forfatteren egentlig mener, men det virker rimelig å se avslutningen på historien om mormor og morfar som en slags allegori over Vestens kulturelle selvmord. Forfatteren forteller – igjen uten den minste antydning til ironi – at det var det skrekkelige synet av terrasseblokken som til slutt ble morfars død.  En morgen, når mormor som vanlig har servert frokost på sengen, kommer ikke det vanlige ropet ”mer kaffe.” En epoke er over.

En fortid som aldri var
Med en svært stor porsjon velvilje kan man lese denne boken som en kulturhistorisk variasjon over den klassiske tragediens grunnfortelling: Vesten går under på grunn av sin egen hybris, eller mangel på selvinnsikt eller hva man nå vil kalle det. Men dette spørsmålet om Vestens egenart, identitet og fremtid – som nærmest må regnes som hovedtemaet i denne boken – forblir uavklart. Hva som egentlig er galt med Vesten, og hvordan vår verdensdel bør forholde seg til «de andre», er det nærmest umulig å få svar på i denne boken.

Herland vil så mye, men argumentasjonsnivået er sørgelig lavt. Det eneste som kommer ut av det hele er en hyllest til en fortid som aldri var, da bestefedre malte fidusbilder og bestemødre på høye hæler holdt hoff i gule villaer. Når boken, etter hundrevis av sider med løsrevne påstander, Merkozy-sitater og annet ender opp med å bruke byfortetting og lavblokker som den endelige, skrekkinnjagende metafor for aftenlandets nær forestående undergang, har det hele for lengst slått over i det parodiske. 

Å være politisk ukorrekt er blitt en motesak, men vi må kreve at folk faktisk har noe substansielt å komme med. Bruk heller tiden på noe annet: Skirbekks Motforestillinger er en langt kvassere kritikk av den vestlige modernitet enn Herlands usammenhengende tirader, og anbefales til alle som ønsker seg en introduksjon til feltet. 

Men ja da – Hanne Nabintu Herland er tidvis politisk som bare det. Men stort sett er hun bare ukorrekt. Og det er like lite gangbart her som i alle andre sammenhenger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden