SPALTIST

Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo

La de beste studentene blomstre

Ambisjonsrike studenter må løftes opp og frem. Universitetet i Oslo lykkes i dette med sitt nye honours-program.

Publisert

Universitetet i Oslo opprettet i fjor et tverrfaglig honours-program, som første norske universitet. Studiet ble svært godt mottatt allerede det første året, og gikk rett til topps på listen over studiene med høyest opptakskrav. I år var det enda sterkere søkere, og programmet manifesterte seg som Norges vanskeligste studium å komme inn på. Men hva er egentlig dette honours-programmet på UiO?

Honours-programmet består av to delvis separate bachelorstudier. Det ene med hovedtyngden i realfag, det andre i humaniora. Det som skiller honours-bachelor fra vanlig bachelor, er at studentene fra både realfag og humaniora tar et felles, tverrfaglig «honours-emne» hvert semester, i tillegg til vanlig fordypning innen for eksempel matematikk eller filosofi. Honours-emnene er tverrfaglige og obligatoriske, og studentene forventes å ta flere studiepoeng per semester enn det andre studier krever.

I et land der under 50 prosent fullfører studiene på normert tid, og antall avlagte studiepoeng i semesteret er for få, skulle man tro at litt ambisjoner på studentenes vegne ble godt mottatt. Dessverre er det, som alltid, noen som ikke tåler det som bærer preg av ambisjoner. Studentpolitikerne i Norsk studentorganisasjon, samt Senterpartiet og SV, er imot opprettelsen av programmet. De kaller det «elitestudier», og mener det er urettferdig at noen høyt motiverte og dyktige studenter blir satset ekstra på. Honours-programmets enorme appell blant søkerne ser ikke ut til å hjelpe på misnøyen. Det har seg nemlig slik at honours-studentene får en faglig mentor og egne lesesalplasser, noe som er få vanlige studenter forunt. «Hvis ikke alle får, skal ingen få», ser ut til å være mottoet. Forstå det den som kan. Heldigvis var UiO-rektor Svein Stølen og daværende høyere utdanningsminister Iselin Nybø stødige, og innførte programmet tross delvis krass kritikk.

Det er veldig gledelig at Universitetet i Oslo har klart å samle disse akademiske talentene i et ambisiøst og tverrfaglig studieprogram. Én av grunnene er økt status for studier ved det matematisk-naturvitenskapelige (MatNat) og det humanistiske fakultet (HF). Honours-programmet gikk rett til topps på listen over de mest ettertraktede studiene på landsbasis, som i mange år har vært dominert av profesjonsstudier som medisin, rettsvitenskap, psykologi og sivilingeniør. Dette er unikt for studieprogrammene som vanligvis tilbys på MatNat og HF, som ofte har lave opptakskrav og dermed høyt frafall. Det er dessuten ikke uvanlig at folk med gode karakterer fra videregående blir spurt om hvorfor de «kaster bort» de gode karakterene på nærmest åpne studier på MatNat og HF, når de heller kunne kommet inn på mer prestisjefulle studier. Høyt frafall og lave opptakskrav senker statusen til MatNat og HF, og dette kan honours-programmet endre på. Når de beste studentene velger honours, velger de samtidig matematikk, filosofi eller andre klassiske disipliner. Det er vel og bra at vi har smarte leger og psykologer, men det skader heller ikke at flere topp-elever velger de klassiske disiplinene.

En annen viktig grunn til at honours-programmet er samfunnsnyttig, er selve honours-emnene. De utgjør tverrfagligheten i graden, de første årene skal de handle om kunstig intelligens. Kunstig intelligens er allerede blant oss, og det vil sannsynligvis bli nærmest allestedsnærværende i løpet av relativt få år. Jeg kan anbefale en dokumentar kalt iHuman på NRK, eller boken Homo Deus av Yuval Noah Harari for en innføring i muligheter og farer ved kunstig intelligens. Min lekmannsoppfatning er at kunstig intelligens både er det mest fascinerende og mest skremmende menneskeheten forsker på akkurat nå. Feltet er svært sammensatt, og reiser store teknologiske og filosofiske problemer. Disse kan verken ingeniører, matematikere eller filosofer kan løse alene. Det trengs tverrfaglighet, både på individnivå og på gruppenivå. Dette vil honours-programmet bidra til. En honours-informatikkstudent har sannsynligvis god nytte av å diskutere de filosofiske problemstillingene rundt kunstig intelligens med en honours-filosofistudent, og vice versa. Ledet av en professor tror jeg disse samtalene kan skape økt forståelse og læring. Dessuten vil slike brede perspektiver komme til nytte dersom studentene senere skal drive egen forskning. Vi kan ikke se bort fra at de fremste norske forskerne innen kunstig intelligens kanskje vil komme fra honours-programmet på UiO. Dette vil gagne oss alle.

Jeg håper honours-programmet fortsetter, og utvides til andre norske universiteter. I akademia er kvalitet viktigere enn kvantitet. De nye honours-programmene er norsk høyere utdannings beste svar på hva som skal gi oss denne kvaliteten i årene som kommer.