Kritikken har et kommunikasjonsproblem

Å stille seg til doms over noe noen annen har gjort, kan bli sett på som både elitært og udemokratisk. Men i virkeligheten er det motsatt.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har jobbet en del år som kunstkritiker og litteraturanmelder. Det er en skyldig og skamfull glede å skrive kritikk, som kritiker har jeg fått mange sure miner fra folk. Jeg kan vel ikke si at dette er den delen av mitt kulturelle virke jeg har frontet mest helhjertet.

Konseptet der en person feller en kvalitets- og smaksdom over et produkt eller et verk virker i manges øyne elitært. Det kan synes som at enkelte tror at vi kritikere setter oss selv over det vi skriver om, at vi anser oss som mer verdt enn kunstnerne og forfatterne som skapte verkene. At vi er klokere eller flinkere enn folk flest til å forstå.

Norge er gjennomsyret av en liberal verdirelativisme, egalitære tanker og janteloven. Jeg er selv svært sterk tilhenger av disse trekkene ved norsk tenkemåte, evnen til å likestille og dyrke bredde gir grobunn for spennende kultur. Ulempen er at kritikerrollen krasjer med egalitære tanker, kulturell relativisme og janteloven. I en kultur der ingen skal tro at man vet bedre enn andre, er det å skrive kritikk en heller tvilsom aktivitet. Å stille seg til doms over noe annen har gjort kan bli sett på som både elitært og udemokratisk.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her