DEBATT

Stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle (H) svarer på kritikken fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm.
Stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle (H) svarer på kritikken fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm.

Klimapolitikk er klassisk konservatisme

Forandre for å bevare, skrev Edmund Bruke. Det enkle er ofte det beste, og det er nettopp den enkleste og mest grunnleggende konservative læresetningen som beskriver Høyres klimapolitikk best.

Publisert

«It’s we Conservatives who are not merely friends of the Earth—we are its guardians and trustees for generations to come. The core of Tory philosophy and the case for protecting the environment are the same. No generation has a freehold on this earth. All we have is a life tenancy—with a full repairing lease», sa Margaret Thatcher i 1988 til Toryenes landsmøte.

Denne samfunnskontrakten ikke bare mellom de som lever, men mellom de som lever, de som er døde og de som skal fødes ligger i ryggmargen hos oss som er konservative. Vi ønsker å forvalte kloden godt for fremtidige generasjoner. Vi forstår hvilket ansvar det er. Med dette som bakgrunn har klima- og miljøpolitikken vært en viktig del av partiet i mange tiår, men enda viktigere de siste årene.

Derfor tar Minervas nyhetsredaktør feil når han skriver at det å tydelig kommunisere Høyres klimapolitikk «demobiliserer kjernevelgere». Han blander Høyres kjernevelgere med velgere som vipper mellom Høyre og partiene som ikke bryr seg om klima. Ikke bare er Høyres kjernevelgere opptatt av både klima og natur, men partiet har i stor grad stått på samme ideologiske linje i klima- og miljøpolitikken siden slutten av 80-tallet, da ideen om å kutte utslipp uten å kutte utviklingen først ble formulert i Stortinget, med Kaci Kullmann Five i spissen.

Klima- og miljøpolitikk er mer grenseløs enn mange tenker over. Den begrenses ikke av nasjonalismen til partiene Fridstrøm er redd for å miste velgere til, ei heller passer den inn i den klassiske konfliktaksen på rød og blå side. Klimapolitikk «eies» ikke av enkeltpartier. Det er en myte som selges av venstresiden, og som det ser ut til at Fridstrøm har kjøpt.

Gang på gang, fra Maos Kina, via Sovjetunionen, til dagens Venezuela har vi vært vitne til miljøødeleggelsene fra politisk venstreside. Sosialismen er langt fra noe ideologisk klimafyrtårn. Det betyr ikke at f.eks. SV i dag ikke bryr seg om klima. De har det åpenbart høyere på agendaen enn den nye Ap/Sp-regjeringen. Det bekrefter Hurdalplattformen.

Men vi har bedre løsninger på borgerlig side. Vi legger til grunn at vi trenger økonomisk vekst for å løse klimakrisen, vi trenger markedsøkonomi. Ingen andre økonomiske systemer har de innebygde mekanismene for innovasjon og effektiv produksjon som en godt regulert markedsøkonomi der ressursene og innsatsfaktorene er riktig priset.

Menneskeskapte klimautfordringer vil løses av menneskeskapt teknologi, men det krever også endringer i hvordan samfunnet er organisert og finansiert. Da må vi forandre for å bevare. Det er ikke å fjerne seg fra klassisk høyrepolitikk, det er klassisk høyrepolitikk.

Så forstår også jeg at noen kan reagere på hvor tydelig jeg som klimapolitisk talsmann kommuniserer nettopp denne politikken. Jeg kan helt sikkert også formulere meg bedre i sosiale medier. Men jobben min er ikke å sitte stille og pent og smile på plassen min i stortingssalen, eller veie hvert eneste ord på gullvekt for å tilfredsstille alle som mener noe i klimapolitikken. Jobben min er å løfte klimapolitikken Høyres landsmøte har vedtatt, og være tydelig på tiltakene den blågrønne regjeringen har lagt frem. De siste åtte årene har vi ført norgeshistoriens mest offensive klimapolitikk, nettopp med dette som utgangspunkt. Flere på venstresiden har hylt i kor om at det ikke er bra nok – uten å ha andre løsninger selv, utover «nei til oljeleting». I regjering har vi kuttet utslippene – uten å kutte utviklingen. Vi har satset på grønn skipsfart, på hydrogen, på havvind, på karbonfangst- og lagring, på elbiler, på grønn finans, vi har etablert Nysnø, doblet støtten til Enova, sørget for utslippsfrie byggeplasser, tatt på oss den internasjonale ledertrøya i kampen mot plast i havet, innført forbud mot unødvendig engangsplast, for å nevne et lite utdrag. Vi spiller på lag med næringslivet, vi skaper mer og inkluderer flere. Det skiller klimapolitikken vår fra venstresidens.

Det er mange tydelige, konservative klimastemmer i Høyre. Det har det vært lenge. Høyre er ikke lenger det vi var på 70-tallet, heldigvis. Det skjedde et skifte på 80-tallet med Wenche Frogn Sælleg, og Tsjernobyl-ulykken vekket nok Høyre for alvor. Kaci Kullman Five argumenterte under debatten om CO2 i 1989 for at man måtte satse på miljøteknologi, fordi en slik satsing ville redusere forurensingen, og samtidig gi grunnlag for «industriell nyutvikling, nye arbeidsplasser og eksportprodukter». Eller sagt med 2021-ord, kutte utslippene, ikke utviklingen. I 1989 gikk Høyre, med Five i spissen, og i stor grad sammen med Bente Bakke og Wenche Frogn Sælleg til valg på nettopp grønn politikk. Senere har også Willoch gitt Høyre en tydelig klimastemme.

Denne utviklingen ser vi også hos andre konservative venner, som hos Toryene i Storbritannia. Vi står sammen med dem om en mer moderne, grønn konservatisme. Men dette begynte ikke med Boris Johnson. Margaret Thatcher var tydelig også i 1989 i sin klimatale til FN:

«The environmental challenge which confronts the whole world demands an equivalent response from the whole world. Every country will be affected and no one can opt out. Each country has to contribute, and those countries who are industrialised must contribute more to help those who are not. The work ahead will be long and exacting. We should embark on it hopeful of success, not fearful of failure.»

Da Jan P. Syse var statsminister ble flere miljøavgifter innført, blant annet en CO2-avgift og en opptrappingsplan for denne videre – akkurat som vi foreslo i regjeringens klimaplan før sommeren i år, og i statsbudsjettet vi la frem denne uken. Som god konservativ forstod Syse å bruke avgifter som vi bruker skatte- og avgiftssystemet aktivt i dag, gjennom et godt regulert markedsøkonomisk system. Enkelt sagt, å gjøre det vi vil ha mindre av dyrt, og gjøre det vi vil ha mer av billig. Det er klassisk, konservativ markedsøkonomi.

Klimasaken er en del av den klassiske konservatismen, og jeg lener meg nok mer på Thatcher, Five og Willoch enn Fridstrøm i mitt virke som klimapolitiker. Jeg tror vi kommer til å se et enda tydelig Høyre med enda flere stemmer stå frem på dette feltet de neste årene. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for «mitt Høyre», et moderne, offensivt, blågrønt og bredt folkeparti som forstår den tiden vi lever i. Men jeg lover å ikke nevne SV mer!