Ja, Rødt er bedre enn nazismen

Stortingsrepresentant Erlend Larsen (H) har skapt litt rabalder den siste uka. Det hele begynte med en kommentar fra Larsen på partikollega Peter Frølichs Facebook-side. Temaet var fordømmelse av mikropartiet Alliansen og ikke minst lederen Hans Jørgen Lysglimt, som de siste årene har beveget seg tett opptil en slags nynazisme. I kommentarfeltet sier Larsen seg enig i kritikken av Alliansen, men spør deretter hva som skulle gjøre Rødt til et bedre parti.

Det var nok ikke ment som et spørsmål, for til VG utdyper Larsen: «Rødt er et kommunistparti, og de har så vidt meg bekjent ikke tatt avstand fra kommunismen. Og etter mitt syn er nazister og kommunister i stor grad det samme».

Svaret på Larsens retoriske spørsmål er et temmelig ubetinget ja. Rødt er bedre enn nazismen. Rødt er til og med mye bedre enn nazismen. Men i et slikt svar ligger også den største bommerten ved Larsens utspill. Nazisme er nemlig et elendig utgangspunkt for å belyse de problematiske sidene ved vårt eneste kommunistparti av betydning. Svaret er nemlig gitt.

Det er synd, for der Larsen kunne bidratt til en interessant debatt, blir den avbrutt i unnfangelsen i en kakofoni av støy og langt på vei berettiget harme.

Forklaringsproblemer

Larsens utspill byr på ganske innlysende forklaringsproblemer. For det første skjønner de aller fleste urimeligheten i å sidestille den tyske nasjonalsosialismen og de følgene den fikk med dagens Rødt og deres tross alt ganske drøvtygde og infantile kommunisme. Her handler det ikke bare om å blande epler og pærer. Det hjelper heller ikke stort på Larsens resonnement at han i generelle termer snakker på en måte som er altfor lett – litt uavhengig av hva Larsen muligens prøver å få frem – å oppfatte som om kommunisme og nazisme er to alen av samme stykke. Dette siste stemmer kun i en temmelig avgrenset og faglig kontekst og er knapt overførbart på alle mulige venstrebevegelser som fremdeles svømmer rundt i en marxistisk andedam.

Hvor Larsen har hentet sine poenger fra, er ikke lett å vite. Det kan tenkes at Larsen lener seg på forenklinger som ender opp i en feilslutning (Mor Nille) hentet fra den lange totalitarismedebatten. Men den debatten handler ikke om å sidestille kommunisme med nazisme, men om å sidestille styresett og kontroll, typ stalinisme og nazisme. Det kan virke som om Larsen egentlig forstår dette, men i sum roter han det til i en salig blanding av fortid og nåtid, av abnormiteter og realiteter, til et sluttpoeng som rett og slett ikke treffer.

En del kjenner kanskje til hvordan Moderat Ungdom benyttet seg av uttrykket kommunazisme på 1970 og 80-tallet. Men det var en vulgarisering av totalitarismebegrepet, ganske uten faglig dekning.

Totalitarismedebatten

På deler av venstresiden – og særlig hos Rødt – er det blitt noe av et prosjekt å relativisere bort kommunismens forbrytelser. De har heller ikke alltid akseptert premissene i etterkrigstidens totalitarismedebatt, hvor noen av kommunismens strukturelle og idémessige likheter med nazismen og fascismen har stått sentralt. Filosofen Karl Popper mente for eksempel at totalitarisme kjennetegnes av troen på en nødvendig og lovmessig historisk utvikling mot et gitt mål, historisisme, noe som er kjente trekk ved både kommunisme og nazisme. For ikke å snakke om andre likheter, som førerdyrkelse (personkult) og messianske forestillinger, sosial seleksjon, dødsleirer, massevold og ikke minst: tankekontroll.

Sammenligninger mellom kommunismen og nazismen har falt mange venstreradikale tungt for brystet. Noen hver kan selvsagt bli fornærmet over å bli sammenlignet med Hitler, for nazismen er vår tids utvetydige ondskap. Og på sett og vis har venstreorienterte god grunn til å føle seg støtt. Nazismens grunnleggende idé var basert på en negasjon av menneskeheten – en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Kommunismen på sin side sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial. Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret.

Noe som ganske sikkert kan forklare hvorfor mange fremdeles lever i den forestilling at kommunismen var en god idé som gikk galt (og derfor ubesværet stemmer Rødt). I virkeligheten var det, hvis man teller lik, omvendt.

Det er derfor ikke så vanskelig å skjønne at totalitarismeforskningen kan føre til en del forenklede slutninger. Men her er det viktig å huske tre forhold. For det første var – og er – utgangspunktet for komparative studier i forskningen basert på den totalitære kommunismens aller mest monstrøse perioder, da særlig stalinismen, ikke bare i Sovjetunionen og deres vasallstater, men også i land som Kina og Kambodsja. For det andre er selve begrepet «totalitarisme» verdinøytralt, slik også begrepet «autoritær» er det. Totalitarismeforskningen har aldri sidestilt de to ideologiene kommunisme og nazisme. For det tredje er ikke den totalitære stat nødvendigvis mer voldelig enn en autoritær stat. Hvis vi for eksempel sammenligner det gamle totalitære DDR med Chile under Pinochets militærdiktatur ser vi at mens militærjuntaen tok livet av 3000 mennesker på 1970-tallet, var dødstallene i DDR «bare» et par håndfuller.

Godwins lov

Larsens bidrag er egentlig det vi på godt norsk kaller «hitling». På fint omtalt som Godwins lov (jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for en sammenligning som involverer Hitler eller nazismen). Godwins lov er en real samtalestopper. Når den er i bruk snur debatten garantert fra substans til ordbruk (som denne kommentaren er et godt eksempel på). Lærdommen fra denne runden kan jo være at det ikke er så lurt å bruke den neste gang Rødt skal diskuteres. For den som «tjener» mest på Larsens utspill er Rødt og Rødts sympatisører. Siden de aller fleste forstår at nazisme og Rødt ikke går i hop, kan Rødts talsmenn høste inn en seier ved å vise til hvor urimelige deres kritikere er. På engelsk kalles slike innspill for red herring, i retorisk sammenheng argumenter som tar oppmerksomheten vekk fra det som er viktigere og mer relevant i en diskusjon og som fører til feilslutninger. Siden red herring som regel er noe en aktør benytter seg av for egen vinning, blir jo dette mer å regne som et slags selvmål.

Et viktig moment her er også at Larsens avsporer «debatten» til å handle om noe som ikke lenger er. Den drar fokuset vekk fra den type illiberale systemer vi har grunn til å frykte i dag. Tiden for de store totalitære prosjektene er forbi, i alle fall i vår del av verden. Verden er blitt for globalisert, teknologisert og sammensatt til at slike systemer vil være mulig å stable på beina. Noe Stalin-diktatur à la AKP står heller ikke Rødt for i dag, det er helt åpenbart.

Men Bjørnar Moxnes avslører seg når han flagger sitt demokratiske sinnelag med å si at et «sosialistisk samfunn ikke er mulig uten støtte fra folkeflertallet». Liberalt demokrati er jo ikke bare et bolverk mot totalitarisme, men også mot majoritetstyranni.

Da er det langt mer fruktbart å sammenligne ideene som florerer i dagens Rødt med implementering av makt i det vi kaller hybridregimer, som nåtidens Polen og Ungarn, eller i Trumps «program» for den saks skyld. De nye autoritære har som modus operandi å bryte ned maktfordelingsprinsippet til å bli statsmaktens forlengede armer. Her er det liten forskjell på venstre- og høyre-autoritære. Altså en illiberal stat der regjeringen – på vegne av folket – tar politisk kontroll over rettsstat, ytringsrom, valgordninger, medier og undervisningssektoren, selv om systemet har beholdt strukturene i et demokratisk land (demokratisimulering).

Det er jo det som står i Rødts program – det handler om politisk kontroll over institusjoner og makt og en ideologisk stat - og de mener det, de er tross alt revolusjonære. I alle fall mener mange nok i Rødt det til at galskapen blir programfestet på hvert bidige landsmøte:

Arbeiderklassen, den største samfunnsklassen, som før var uten makt over produksjonen, vil være i en helt annen og sterkere politisk posisjon. Sammen med sine allierte vil arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder.

Fjesboka, den fjesboka

En annen Facebook-tråd illustrerer hvorfor nazismen ikke er særlig relevant å bringe på banen når vi skal diskutere Rødt. Selveste Mímir Kristjansson postet følgende forklaring på det vi vel kan betrakte som selvironisk, men ikke veldig intelligent salongkommunisme:

«Noen ganger får jeg spørsmål om jeg kaller meg kommunist. Her er fasiten: Mandag-fredag er jeg sosialist. Fredag kveld er jeg kommunist. Lørdag er jeg anarkist. Søndag har jeg nerver, og er derfor bare sosialdemokrat.»

De av oss som kjenner litt historie vet at Lenin (som Mímir har skrevet bok om) i en tidlig fase av revolusjonen gjorde kort prosess med sosialister, anarkister og sosialdemokrater. De ble fengslet, torturert og likvidert for å rydde vei for den bolsjevikiske partisentralismen, som senere skulle bli modell, ikke bare for de aller fleste kommunistiske landene, men også for deres disipler i demokratiske land, som i Norge, og da særlig Rødts forgjengere AKP som fremdeles har relativt stor innflytelse i partiet.

Det er ingen overdrivelse å hevde at Rødt turnerer sin egen nære fortid og sitt inneværende partiprogram med historieløshetens arrogante letthet. Men derfra til dødsleire, den totalitære stat og folkemord er det tross alt et godt stykke.

Alt kan ikke bare handle om akademisk utlegning om likheter og forskjeller. Denne problematikken har åpenbart også en moralsk, ikke-faglig dimensjon. Det er rett og slett begått en urett når det – i effekt – trekkes snirklete paralleller mellom det systematiske folkemordet på Europas jøder og et lite parti i dagens Norge som tross alt består av sammensatte medlemmer, med alt fra overvintrede, ganske stusselige kommunister til det vi med en del godvilje kan kalle venstresosialdemokrater. I sum er Rødt et dypt problematisk parti, men det er problematisk helt uten Hitler.