Høyre bør slutte å demobilisere egne kjernevelgere

Valget i høst ble det dårligste for den borgerlige blokken totalt noensinne: Til sammen oppnådde de fire borgerlige partiene bare 68 mandater. Hvis borgerlig side skal gjenreises, er det en forutsetning av man forstår hva som gikk galt, hvilke velger som forsvant og hvorfor.

Et sted å begynne er å se på overgangsmatrisene fra meningsmålinger tatt opp før valget. Selv om Høyre på slutten av valgkampen også mistet velgere til Arbeiderpartiet, viser de klart at det var Senterpartiet som hentet flest av velgerne som skiftet side mellom blokkene – hele 40 prosent av totalen. Senterpartiet fremstod ved dette valget som et mer «borgerlig» parti enn det var i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, hadde hyppig feider med MDG – og avviste som kjent SV som regjeringspartner.

En relevant hypotese i denne sammenheng er at det svake valgresultatet for de borgerlige partiene skyldes at de har mistet grepet om velgere de tidligere tok for gitt. Selv om man skal være forsiktig med å bygge analyser på anekdotiske observasjoner, er en gjennomgangsmelodi blant konservativt innstilte velgere jeg snakker med, at de ved dette valget enten har følt seg svært lite motivert for å stemme, eller kanskje har funnet veien til Senterpartiet. Når dette anekdotiske materialet også synes å få støtte av overgangsmatrisene og en rimelig politisk analyse av Senterpartiets plassering ved valget, er det grunn til å stoppe opp og se om det ligger noen lærdommer for Høyre her.

Kampen om klimavelgerne

Et viktig element bak Senterpartiets vekst handler selvsagt om distriktspolitikk og reformer i offentlige sektor. Men en mulig supplerende tolkning basert på samtaler med borgerlig innstilt velgere kan være at Høyre har vært for opptatt av å jakte på nye liberalt innstilte velgere – som om den viktige kampen om velgerne stod med Venstre og MDG i de store byene – og at dette har gått på bekostning av partiets evne til å kommunisere effektivt med et konservativt grunnfjell.

De siste måneders diskusjon om oljepolitikken kan tjene som en illustrasjon: For selv om partiet ikke har endret vesentlig på sin politikk på dette feltet, har vi sett flere tilfeller av en endring i kommunikasjonen i deler av partiet.

Les også:

Pluss

Borgerlig skramling

Etter åtte år i regjering står borgerlig side svakere enn noen gang. Hva gikk galt og hva er veien fremover?

Nils August Andresen

Et nylig og relevant eksempel er partiets kommunikasjon i forbindelse med omleggingen av oljeskatten. Til tross for at denne omleggingen i realiteten er tilnærmet nøytral, ble det i starten markedsført som en viktig innstramming av petroleumsvirksomheten, spesielt fra liberale kretser i partiet. Hele tanken i denne argumentasjonen strider mot Høyres tradisjonelle forståelse av spørsmålet – og Erna Solbergs argumenter i valgkampen – der unilaterale norske oljekutt betraktes som kostbar symbolpolitikk uten reelle gevinster for klimaet. I stedet er det til forveksling likt måten MDG og SV argumenterer på.

I lys av diskusjonen om oljeskatten var det enda mer påfallende da stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle forrige uke uttrykte skuffelse på Twitter over at SV ikke skulle delta i en ny regjering, med den begrunnelse at den nye regjeringen ikke vil ha en offensiv miljøpolitikk uten SVs deltagelse.

Westgaard-Halle står selvsagt fritt til å mene at SVs klimapolitikk er bedre enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets, men det hele er ganske paradoksalt. For i flere av de viktigste spørsmålene som angår klima og miljø generelt – og i oljespørsmålene som trolig ble spikeren i kista for SVs sonderinger med Sp og Ap spesielt – har Høyre en politikk som ligner langt mer på Arbeiderpartiets enn på SVs.

For eksempel er Høyre og Arbeiderpartiet samstemte om å utvikle petroleumsnæringen, mens SV har gått inn for letestans. Det synes merkelig at noen fra Høyre skal være så lei seg for at SV ikke har lykkes med å presse gjennom et standpunkt Høyre selv er i mot, i forhandlinger med Ap og SP. Det ser dermed ut som Westgaard-Halle har latt seg lure av «klimapartiene» – en ærestittel MDG, Venstre og SV har gitt seg selv, men som klimapolitikere i Høyre selvsagt ikke uten videre bør akseptere.

Demobilisering av egne velgere

Westgaard-Halle kan også tjene som eksempel på hvordan Høyre-representanter også på andre områder bidrar til demobilisering av egne velgere. Utover klimaspørsmålet etterlater hun seg nemlig et betydelig fotavtrykk i sosiale medier som innbefatter krangling og hovering mot ulike innvandringskritiske miljøer. Selv om det selvsagt er viktig for Høyre å ta avstand fra rasisme og muslimhat, er det også slik at Høyre i realiteten gikk til valg på en streng innvandringspolitikk, og begrunnet også med en bekymring for konsekvensene av høy innvandring, både økonomisk og kulturelt. Når velgere som deler Høyres bekymring for høy innvandring, opplever seg stemplet av partiets egne stortingsrepresentanter, kan konsekvensen bli at en rekke potensielle velgere for Høyre demobiliseres. Som en kontrast er det nesten utenkelig at representanter for Senterpartiet skulle havne i lignende krangler i sosiale medier.

Høyre må kunne håndtere tilbakemeldinger fra begge sider

I sum fremstår Høyre litt for ofte som et parti der i hvert fall deler av partiapparatet har utviklet en form for tilbakemeldingsresistens dersom kritikken har brodd fra høyre.

Nå som Westgaard-Halle er blitt kritisert for utspillet om SVs manglende regjeringsdeltakelse, forsøker hun å utdefinere kritikken ved å vise til at den blant annet er fremkommet hos Resett og Document. Det er etter hennes syn utelukkende positivt å bli kritisert av disse. Problemet med denne atferden er at det store flertallet av Høyres egne velgere hverken setter nevneverdig pris på å ha SV i Regjering eller plutselig å bli satt i bås med Resett og Document fordi de mener dette.

Det synes merkelig at Westgaard-Halle eller andre i apparatet rundt henne ikke forstår dette.

Hvis borgerlig side igjen skal få flertall, er det antagelig en forutsetning at mange av velgerne som ved dette valget stemte Senterpartiet, finner veien tilbake. Store velgeroverganger fra MDG og SV kan rett og slett ikke påregnes, med mindre man ikke bare går inn for letestans, men også for sterkt økte skatter og annen rød politikk. SV-velgere er ikke en viktig del av Høyres målgruppe.

Da må Høyres stortingsrepresentanter også passe på at det etterlatte inntrykket av deres aktiviteter i sosiale medier ikke er at de avskyr de velgerne som faktisk er enige i partiets vedtatte politikk.