DEBATT

Høyres pragmatisme skal vel fremdeles søke støtte i en gjenkjennelig liberalkonservativ ideologi? spør artikkelforfatteren.
Høyres pragmatisme skal vel fremdeles søke støtte i en gjenkjennelig liberalkonservativ ideologi? spør artikkelforfatteren.

En pragmatisk politiker leter etter kompromisser og resultater

Publisert

Høyres Torbjørn Røe Isaksen får, her i Minerva, den 11. september, spørsmålet om hans parti «er i ferd med å dø som ideologisk parti»? Spørsmålet har trolig bakgrunn i at Høyre i regjeringsposisjon snarere søker etter politiske kompromisser, og pragmatiske løsninger, enn etter gjennomslag for sine ideologiske kjepphester.

Det stemmer nok at Høyre i den senere tid har blitt mer opptatt av å finne praktiske og virkningsfulle løsninger på samfunnsproblemene, enn å forsøke å løse dem ved å bygge politiske sandslott på et ideologisk grunnlag.

Likevel, når Røe Isaksen antyder at pragmatismen også kan være et «ideologisk prinsipp», er det rimelig med et lite supplement. Et partis program bygges vel alltid opp rundt et ideologisk verdigrunnlag? Med andre ord: Høyres pragmatisme skal vel fremdeles søke støtte i en gjenkjennelig liberalkonservativ ideologi? For selv om Høyre i regjeringsposisjon ofte aksepterer pragmatiske løsninger, bør vel velgerne forsikres om at Høyre som parti fremdeles er noe skeptisk til visse sider av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen? Riktignok mente Einar Førde at vi alle er sosialdemokrater. Men velgere heller nok fremdeles mot den oppfatningen at det eksisterer tydelige ideologiske forskjeller mellom de sosialdemokratiske og de liberalkonservative prinsipper og ideologier?

Litt uvant kan det derfor fortone seg, å fremstille pragmatismen som «et ideologisk prinsipp». Noe mer forståelig for velgerne ville det antakelig være å si: Når det gjelder gjennomføring av «rettferdighetsprinsippet», eller av «likebehandlingsprinsippet», så er Høyre nå mer opptatt av å finne gode velfungerende kompromisser med andre partier om hva en rettferdig politikk innebærer, enn å ri egne politiske kjepphester.

Pragmatisme kan vel heller ikke kalles en ideologi? Karakteristisk for pragmatikeren er hans tvisyn. Dvs. hans begrunnede tvil om at egen ideologi og eget parti har det rette svaret på «alt». Pragmatikeren innser overfor sine velgere at han faktisk kan ha «tatt feil». I den forstand at hans egen, og partiets, politisk baserte virkelighetsoppfatning faktisk må tillempes og tilpasses en noe annen virkelighet enn den partiprogrammet hans foreskriver.

På den annen side: Man kan ikke forvente at et parti som er sterkt bundet av sin klasseforankring skal endre sine oppfatninger om hva som er en rettferdig politikk overfor «lavtlønnede og vanskeligstilte». Likevel ser vi i dag mange tegn på at de mer pragmatiske politiske løsninger velges på bekostning av de ideologiske. Også fra partier der klassetilknytning og særinteressene har dominert. En slik pragmatisk utvikling av politikken er det også grunn til å tro at vil fortsette. Skulle noen av de dominerende norske partier mot formodning forbli like tro mot sin historisk forankrede ideologi som i de var i de gode, gamle dager, er risikoen stor for at partilojaliteten vil slå ytterligere sprekker.

De mest ihuga partiideologer vil nok etter hvert også innse at folks atferd, verdier og ønsker om å takle nære hverdagsproblemer like mye er basert på samtaler i familie og blant venner, der enkle, praktiske og rettferdige løsninger ofte finnes. Løsninger som ikke alltid kan tilbakeføres eller forankres i ideologisk forankrede rettferdighetsbetraktninger.

Slik sett tror jeg Røe Isaksen har et viktig budskap til dagens og morgendagens velgere: Et politisk parti bør tenke mer «holistisk» sier han i artikkelen. Det bør bety at velgerne må møtes som selvstendige individer, med den respekt de fortjener. Med andre ord: Ikke møt velgeren som en «folk flest-person», med et håp om, at det finnes en kollektiv forståelse et sted der ute, om hva rettferdighet er.

Det å vifte med et partiprogram foran velgerne kan være veiledende, men også villedende. En partileder bør derfor snart oppdage at en moderne og informert velger ser vel så mye hen til partiets evne til å finne praktiske og virkningsfulle løsninger, enn de lytter til partiprogrammenes løfter og besvergelser.

Torbjørn Røe Isaksen bruker i Minerva-intervjuet også et høyst betimelig, og aktuelt eksempel på hvordan et liberalkonservativt parti som Høyre kan bestå, selv om en del av partiet – i aktuelle saker – tolker humanisme og rettferdighet noe annerledes enn en annen del av partiet. Eksempelet gjelder Høyres syn på Moria-flyktningene. Noen i partiet, sier Isaksen, vil at Høyre skal gå inn for å «ta inn tusen flyktninger fra Moria, andre ingen».

Man skal ikke se bort fra at en slik intern uenighet om hvilke tiltak som best reflekterer partiets humanistiske og forutsigbare syn på asyl- og flyktningpolitikken kan virke like tillitsvekkende som tillitssvekkende for velgerne. Tillitsvekkende av den enkle grunn at en velger vil finne det høyst naturlig at det hersker ulike oppfatninger i et stort liberalkonservativt parti om hvilke konkrete og tidsbestemte tiltak som best reflekterer en rettferdig og human flyktning- og asylpolitikk.

Partier som uten diskusjon og uten tvil knytter sin flyktning- og asylpolitikk til et spørsmål om «alltid» å ta imot flere mennesker i nød enn det regjeringen går inn for, fremstår antakelig for mangel velgere mer tillitssvekkende enn tillitsvekkende?