Snoen Blogger

Høyreekstrem islamisme

Vanligvis er det islamkritikere som kaller islamismen for fascistisk. Nå bruker også Antirasistisk Senter begrepet.

Vanligvis er det islamkritikere som kaller islamismen for fascistisk. Nå bruker også Antirasistisk Senter begrepet.

Shoaib Sultan ved Antirasistisk Senter har skrevet en artikkel på Ytring der han plasserer Profetens Ummah under kategorien ”høyreekstremisme”. Det er ellers vanlig blant islamkritikere å snakke om ”islamofascisme”. Sultan skriver:

”Som for deres motparter muslimhaterne, spiller en rekke ulike faktorer inn når vi ønsker å karakterisere gruppe slik. Islamistene synes å ha en fascistisk stat, kledd i en religiøs språkdrakt, som mål. De fordømmer ikke voldsbruk for å komme frem til et slikt samfunn. De har en grunnleggende ulikhet mellom ulike menneskegrupper som ideal.

Og ikke minst: Det ligger en tydelig antisemittisme i bunn hos gruppen. I essens er det snakk om en ultra-konservativ motreaksjon mot det man anser som et forfall i samfunnet omkring seg, og en hatsk motreaksjon mot mer liberale livsanskuelser, akkurat av en slik type som har kjennetegnet fascistiske bevegelser opp gjennom historien.”

I min lange artikkel om islamismen fra 2006 drøftet jeg slektskapet til vestlige totalitære ideer, og gjengir den relevante delen nedenfor.

**

Den radikale islamismen er ikke så fjern fra Vestens illiberale ideer som islamistene selv vil ha det til. Paul Berman viser i sin bok Terror og liberalisme hvordan gamle islamske doktriner er blandet med vestlig ”frigjøringsideologi”, terroristiske tradisjoner og inspirasjon fra de totalitære ideologiene kommunismen og fascismen, særlig den siste: ”Totalitære bevegelser gjør alltid — alltid — opprør mot Vestens liberale verdier. Det er deres formål.”

Både fascismen og islamismen skal ledes av en elite, er totalitære og har liberalt demokrati som sin hovedfiende. Deres ledere kjenner alle svar, og rasjonell diskusjon er bortkastet, blind lydighet svaret. Begge vil gjenskape en ærerik fortid og har verdensherredømme som mål. Begge preges av en dødskult, ubegrenset vilje til å ofre livet for saken og forakt for overfladisk materialisme og nytelsessyke. Og begge er selvsagt vanvittig anti-semittiske. Slektskapet med fascismen er så åpenbart at noen kommentatorer bruker begrepet islamofascisme om den muslimske fundamentalismen, men dette er å dra det litt langt.

Gilles Kepel påpeker i The War for Muslims Mind det klare slektskapet til leninismens organisasjonsmodell. Al-Qaidas sjefsideolog al-Zawahiri beskriver i sin bok Knights under the Prophets’s Banner fra 2001 hvordan nettverket skal bygges opp som en kaderorganisasjon, der eliten skal lede de muslimske massene, som aristokraten Zawahiri bare har forakt til overs for. Også her er han direkte inspirert av Qutb.

Inspirasjonen fra marxismen er likevel mindre tydelig, noe som ikke er så merkelig i lys av dennes sterke religionsfientlighet. Berman viser at Khomeini likevel lånte retorikk omkring verdens undertrykte fra Franz Fanon og Jean-Paul Sartre, og han kom til makten med støtte fra det iranske kommunistpartiet.

Saddams Baath-sosialisme var sterkt fascistisk inspirert, men etter angrepet på Iran i 1980 ble disse ideene i stadig sterkere grad supplert og blandet med sunni-islam. Islamiseringen av samfunnet fortsatte på 1990-tallet, noe som bl.a. resulterte i at ingen kvinner fikk fremstår på TV uten sjal. Saddam klarte på denne måten å kombinere elementer fra alle totalitære ideologier. Ikke så merkelig at hans Irak lignet svært på Orwells 1984, med Saddam selv som Big Brother, skuende ned fra alle vegger og i nærmest kontinuerlig krig helt fra Saddams maktovertakelse i 1979.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden