KULTUR

Frykt og avsky i Åndalsnes

Den nye serien Furia pakker drama, action og politikk inn i et stort og imponerende format. I sentrum står planleggingen av et høyreekstremt terrorangrep.

Publisert

Viaplays nye storsatsing Furia (se trailer her) er en miks av politisk kommentar, intenst drama og unorsk, (amerikansk) action-spenning om høyreekstremisme. Formålet er utvilsomt å underholde, with brains, som det heter i Uniten. Det er ikke småtterier serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen har gitt seg i kast med.

Men lykkes Furia?

Serie

Furia

Viaplay, 2021

Medvirkende: Ine Marie Wilmann, Pål Sverre Hagen, Trond Espen Seim, Preben Hodneland og Henrik Mestad

Premiere søndag 26. september 2021

I format og dimensjon kan Furia minne litt om TV2s gode storsatsing Okkupert (2015/19), men noen hakk bedre. Vi snakker om stort format til norsk å være, hvilket rent budsjettmessig kan være en risikosport. Det koster å lage overbevisende, spektakulær spenning. Derfor er det morsomt at det er mulig å lose slike prosjekter trygt i havn, selv med en brøkdel av budsjettet til amerikansk underholdningsindustri.

Furia innledes i vakre vestlandsfjorder i all sin nasjonale prakt. En alt annet enn vilkårlig ramme rundt en historie om ultranasjonalisme altså. Fotograferingen er overveldende vakker, kontrasten er kanskje litt tvilsom Norges-reklame når serien (helt sikkert) skal ut i den store verden, for under den vakre fasaden hviler det brune beistet. Det er her – i nydelige Åndalsnes – episenteret for høyreekstrem blogging og store planer om en vanvittig terroraksjon befinner seg. I dette skjulte miljøet finner vi PST-agenten Ragna (Ine Marie Wilmann) som er undercover for å avsløre og hindre disse terrorplanene. Lillesøsteren hennes ble skutt på Utøya, noe hun bærer på skyldfølelse over.

Det er ganske vågalt av serieskaperne å bevege seg inn i et levende traume som 22. juli, særlig med tanke på at Furia også må kunne betraktes som underholdning. Men stort sett er det vellykket, både som fortellergrep og politisk-moralsk samtidskontekst, selv om det glipper over i det smått ikke-intenderte spekulative i ett, kanskje to flashbacks.

Det er ting på gang i Åndalsnes.
Det er ting på gang i Åndalsnes.

Ragna har sneket seg inn i miljøet i rollen som en slags kvinneutgave av Fjordmann og ønsker hevn. Hit kommer også politimannen Asgeir (Pål Sverre Hagen), som blir utplassert anonymt fordi han er drapstruet av russisk mafia. Her møter vi både Trond Espen Seim og Henrik Mestad i knallgode roller. Store ting skal altså skje i lille Åndalsnes.

Men før vi vet ordet av det, er vi i Berlin, hvor enda større ting skal skje.

Furia er ikke en ren sekser på terningen. Det er en del skjønnhetsfeil som trekker ned. Den begynner intenst og bra, men daler i intensitet midtveis. Det blir litt rot og forviklinger, og handlingen stopper noe opp. I denne relative stillheten åpenbarer også seriens eneste merkbare svakhet seg: Rollebesetningen. Undertegnede får ikke helt taket på karakterene. De høyreekstreme er ikke sinte nok, engasjerte nok, creepy nok, til at man virkelig tror på dem. Wilmann fremstår litt for naiv og snill til å skulle kunne overbevise høyreekstreme om at hun er en rasende fascistisk blogger og potensiell lederskikkelse. Pål Sverre Hagen blir litt for tung i uttrykket som plaget pappa forfulgt av onder mennesker. I midtpartiet er det egentlig Preben Hodneland i rollen som ideolog og strateg som bærer mye av dramaet, med akkurat passe uttrykksfull blanding av plaget mann, schizofren empati og fanatisk overbevisning.

Derfor er det veldig befriende at adrenalinet kicker inn i de siste fire episodene. Det er bare å sette seg godt til rette i sofaen. Igjen, uten å røpe handlingen: Wilmann åpenbarer seg som en rasende god skuespiller når sjangerformatet virkelig innbyr til det. I denne delen av serien får man inntrykk av at Eriksen virkelig er på spektakulær hjemmebane. I Berlin.

At Berlin er valgt som kulisse er ikke tilfeldig. Vi snakker om hjertet av Europa: Faller Tyskland, faller Europa. De gode tyske skuespillerne i Furia gir serien en skikkelig boost, og vi sitter med følelsen av å bli fortalt et sivilisasjonsdrama.

Men siden dette er Minerva, og jeg ikke er en egentlig filmanmelder; hva forteller serien oss politisk?

Det ideologiske

Furia er ikke et komplisert politisk drama. Her er de slemme riktig slemme. Men typen høyreekstremisme som beskrives er ikke av den tatoverte nazi-stereotypiske sorten. Serieskaperne presenter oss heller for et fenomen som er ukjent for mange: De identitære. Dette er en bevegelse som ligger ganske nært opp til nazismen, men som oppfatter seg selv som den ærverdige moralens portvokter. Den identitære kler seg ordentlig, har etiske prinsipper og skal først og fremst vise verden hvilken edel mennesketype som har gått tapt under den multikulturelle globaliseringen. De identitære er sentimentale og bærer med seg en stor sorg over tapte skanser, og er helt overbevist om at sivilisasjonens overlevelse står og faller på dem selv. De oppfatter seg selv som høyt hevet over den vulgære arbeiderklassebermen som ofte forbindes med høyreekstremisme. I Furia får vi vite at de oppfatter Anders Behring Breivik som en idiot og narsissist, som ikke hadde forstått at dette dreier seg om våre barn og vår fremtid. Men de viker altså ikke unna terror selv.

Nazi killer on a bike.
Nazi killer on a bike.

Hvorvidt identitære er terrorvillige i virkeligheten er ikke undertegnede kompetent nok til å vite helt, men jeg tviler kanskje litt. Den vanlige forestillingen om dem er at de er unge, hippe – og fascistiske. På den annen side: For noen år siden slapp den franske identitærbevegelsen en video som gikk sin seiersgang på Youtube (tatt ned nå). Den var ekstremt vellaget og manipulativ. Og ordene legger jo opp til borgerkrig.

Dette ble blant annet sagt i videoen:

Vi er 25 prosent arbeidsledighet, sosial gjeld, multikulturell kollaps og eksplosjon av anti-hvit rasisme. Vi er de ødelagte familiene … Du kan ikke kjøpe oss med et nedlatende blikk, en miserabel jobb i offentlig sektor og et klapp på skulderen. Vi trenger ikke din ungdomspolitikk. Ungdom er vår politikk. Tro ikke dette kun er et manifest. Det er en krigserklæring. Du er fra i går, vi er morgendagen. Vi er Génération Identitaire.

Det er lett å forestille seg at serieskaperne bevisst har unngått å bruke sedvanlige bøller som høyreekstreme aktører. De identitære fremstår mindre outrerte, mer «rasjonelle», mer som normale folk. Slik spisses nok budskapet i serien til en historie der høyreekstremismen er en glideflukt fra det normale, fra ord til handling.

Grepet fungerer uansett utmerket dramaturgisk sett. Furia er nemlig spunnet rundt en sofistikert terrorplanlegging, tydelig inspirert av en serie som Homeland. Karakteroppbyggingen underveis legger opp til at terroristene kan sin spilleteori. Antagonistene er i tillegg dypt moralske mennesker. Det blir godt drama av det.

Furias høyreekstreme er så moralsk overbevist om at de skal redde menneskeheten (aka nasjonen) at massedrap blir en nødvendig, men ikke lystelig plikt. De er i krig for å forhindre sivilisasjonssammenbrudd, slik de oppfatter det.

Noen vil kanskje stusse over moralbegrepet når det er snakk om dypt depriverte mennesker. Men som den amerikanske historikeren Claudia Koonz skrev i The Nazi Conscience (2005): Hitler lovet det tyske folket å redde gammeldagse verdier, ære og verdighet. Å snakke om en nazistisk samvittighet «er ikke et oksymoron», fastslår hun. NSDAP hadde en filosofi og etikk, ideer om rett og galt – uansett hvor motbydelig dagens lesere måtte finne det. Det var en relativistisk moral, som verdsatte Volket fremfor utenforstående. Hitler, sier Koonz, forsto det tyske folks behov for en følelse av sammenheng og denne formen for skakkjørt moral er viktig for å kunne forstå hvordan et sivilisert samfunn kan henfalle til fullkomment barbari.

Problemet til de identitære, også i Furia, er at de knapt er målbærere for en folkebevegelse. Men i Furia får vi et slags svar på det også. Terroraksjonen som er under oppseiling gjennom serien, er ment som en oppvåkning gjennom akselerasjon av polarisering og konflikt i samfunnet (kulturkrig på speed). For å vekke folket opp fra dvale og falsk bevissthet, så å si. Dette er jo tankegods som er en gjenganger i mange ekstreme miljøer (stormingen av Kongressen). Men her er vi nær en spoiler. La meg ikke røpe for meget her, se heller filmen selv, som Pål Bang Hansen pleide å si.

I sum er Furia mer enn godkjent. Som politisk drama har serieskaperne satt seg godt inn i hva som beveger seg i det høyreekstreme miljøet i Europa. For en dystop som undertegnede fremstår budskapet klart: Demokratiet er skjørt, den historiske glemselen er skummel og de fascistiske kreftene er mye dyktigere som kaosryttere enn det vi ønsker å tro. Som spenningsserie vil Furia nå et bredt publikum (med forbehold om at den går på betalings-TV) fordi budskapet ikke blir tredd nedover ørene på folk. Det er fortellergrep her som raskt kunne utartet til politisk korrekt melodrama, men som serieskaperne har voktet seg vel for å gjøre. For mange i AUF er det sikkert også kjærkomment at 22. juli settes inn i andre sammenhenger. Furia fungerer på sitt vis som en illustrasjon på at terroren er blitt en del av vår minnekultur. Det er ganske åpenbart at motivasjonen for å lage denne historien også ligger der. Så får vi se hva AUFere selv tenker om måten det er utført på.

Terningkast 4.9

Furia har premiere på Viaplay søndag 26. september.