Kommentar

Høyrepopulisme og EU-motstand er sunt for demokratiet

Og dessuten var 2016 et flott år.

Som de fleste bør ha fått med seg, var 2016 et historisk bra år for oss mennesker. Riktignok var det en del internasjonale kjendiser som døde hen, men akkurat det er litt vanskelig å gardere seg mot. Til gjengjeld fortsatte gjennomsnittlig forventet levealder for alle mennesker å øke; den er nå oppe i 73, 8 år for kvinner og 69, 1 år for menn. Økningen har vært på fem hele år siden år 2000. I Afrika har den vært på 9,4 år i samme periode. For øvrig nærmer vi oss en kur for HIV, dødsfallsraten for kvinner i barsel har sunket med 44 prosent siden 1990, rundt 100 millioner nye mennesker steg ut av ekstrem fattigdom og laksen er tilbake i Akerselva.

Det finnes noen som hevder at 2016 ikke var noe særlig bra år i politikken. Men de tar feil.

Så finnes det noen som hevder at 2016 ikke var noe særlig bra år i politikken. Men de tar feil. Den (i mangel av et bedre ord) høyrepopulistiske bølgen som har slått inn over Vestens politiske landskap, er nemlig ikke starten på noen autoritær og menneskefiendtlig mørketid. I stedet lar det seg argumentere for at den var en høyst betimelig korreksjon av, og en sunn utfordring til en politisk orden som hadde begynt å vise alvorlige svakhetstegn.

Selvforskyldte kriser

Hvis vi i denne omgang ser bort fra USA og holder oss til Europa, handler dette på overflaten om hvordan de politiske lederne har håndtert selvforskyldte krisesituasjoner. Spesielt har flyktningkrisen vært en katastrofe. Da Angela Merkel sommeren 2015 bestemte seg for å åpne opp portene for fri innfart av flyktninger fra Midtøsten, skjedde det etter flere tiår der store deler av den europeiske befolkningen hadde opplevd at innvandringen destabiliserte samfunnet gjennom integrasjonsproblemer, undergraving av velferdsstaten og terror. Likevel var holdningen innvandringskritikerne ble møtt med, at ytterligere tilstrømning var det eneste moralsk riktige. Ikke overraskende flokket de seg da om protestpartiene.

I tillegg har for eksempel EUs valutaunion slått kraftig feil. Den har gjort det ekstremt vanskelig for de søreuropeiske landene å komme til hektene etter finanskrisen. Istedenfor å gjøre drastiske grep med dette, har responsen vært å fortsette å late som den fungerer. Historiker og høyresideguru Niall Ferguson var en av de fremste forkjemperne mot at Storbritannia skulle melde seg ut av EU. I ettertid har han snudd. På bakgrunn av den feilslåtte poltikken på de to nevnte områdene sier han at Brexit var et velfortjent signal til EUs ledere.

Faktum er at de fremste forkjemperne for Brexit i det konservative partiet var religiøst overbeviste frihandelsliberalister som Daniel Hannan og Matt Ridley.

Retur til mørk fortid?

Politiske motstandere og store deler av kommentatorkorpset har malt et bilde av Brexit som et nostalgisk og fremmedfiendtlig opprør. Målet med EU-utmeldingen skal ha vært å returnere til en svunnen tid der menn var menn, kvinner på kjøkkenet, kornlovene fortsatt gjaldt og ikke en utlending var å se. Ønsket om selvråderett og kontroll over arbeidsinnvandringen var selvsagt viktig, men dette utgjør ikke i seg selv noen tilbaketrekking fra verden. Faktum er at de fremste forkjemperne for Brexit i det konservative partiet var religiøst overbeviste frihandelsliberalister som Daniel Hannan og Matt Ridley. Folk som Michael Gove og Boris Johnson er også liberalere som tror på fordelene med frihandel. For dem var EU en hemsko som hindret Storbritannias mulighet til å interagere med resten av verden, altså det motsatte av hva kritikerne hevder.

De dystreste spådommene etter Brexit, og foran valgene i Frankrike og Nederland (valg er blitt noe den såkalte meningseliten gruer seg til), er at vi står foran en mørk og autoritære periode der høyrepopulistene vil bygge ned det liberale demokratiet etter inspirasjon fra sin helt Vladimir Putin. John O’Sullivan, en tidligere taleskriver for Margaret Thatcher, forteller i forrige utgave av The Spectator om hvordan noen av dem kanskje vil erstatte det liberale demokratiet med et illiberalt demokrati, det vil si flertallsdiktatur og undertrykking av mindretallets rettigheter. Når de først får makt, frykter enkelte at de vil angripe grunnlovfestete prinsipper som for eksempel pressefriheten.

Høyrepopulismen er i ferd med å gi et etterlengtet korrektiv til måten EU har undergravd det parlamentariske demokratiet på.

Det har vært beklagelige forsøk på dette i for eksempel Polen. Men det er vanskelig å se for seg at regelrett undergraving av medienes uavhengighet er noe som vil skje i et vesteuropeisk land med lengre demokratiske tradisjoner. Jeg er ikke synsk, men jeg tror ikke disse tradisjonene er så svake, og at mistilliten til mediene er så fundamental, at noe slikt vil la seg gjennomføre. Snarere er høyrepopulismen i ferd med å gi et etterlengtet korrektiv til måten EU har undergravd det parlamentariske demokratiet på. Og her er vi ved de dypereliggende grunnene til høyrepopulismebølgen. Som O’Sullivan er inne på, kommer den som en følge av at statene har bevegd seg for langt fra liberalt demokrati til liberalisme uten demokrati.

Dypereliggende årsaker

Stadig mer makt har i over en generasjon blitt flyttet fra parlamentene og mindre institusjoner som er direkte ansvarlige overfor velgerne, til halvveis uavhengige byråkratiske instanser og domstoler. Dette er den beryktede rettsliggjøringen av politikken som alltid har vært en del av den amerikanske maktfordelingen. Gjennom EU og EØS har også Europa beveget seg i denne retningen på bekostning av parlamentene, en utvikling som svekker demokratiet og som for eksempel Francis Fukuyama advarte mot i sin seneste bok.

EU hadde aldri opplevd den store backlashen i 2016 om unionens ledere ikke hadde satt i gang med grunnlovsarbeidet, Lisboa-avtalen og sin streben for en stadig tettere union.

Det har aldri vært noen folkelig etterspørsel etter denne maktoverføringen. O’Sullivan skriver at jo flere maktinstanser som gjennom rettsliggjøringen og internasjonaliseringen kommer i veien for det parlamentariske demokratiet, og jo svakere posisjonen til velgerflertallet blir, desto større er sjansen for at populister som ønsker å fjerne disse hindringene vil vokse og bli mektigere. EU hadde aldri opplevd den store backlashen i 2016 om unionens ledere ikke hadde satt i gang med grunnlovsarbeidet, Lisboa-avtalen og sin streben for en stadig tettere union i noe som historisk sett må betegnes som ekspressfart, men heller vært atskillig mer tålmodig med utviklingen fra 90-tallet av.

Så selv om jeg egentlig hater optimister, har jeg troen på at høyrepopulismen har vist oss hvordan det politiske systemet vil være bærekraftig for fremtiden. Istedenfor at det forlater sitt demokratiske grunnlag, viser det evne til å korrigere seg selv.

Illustrasjonsfoto: Sammydavisdog, Flickr.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden