Den beste motgiften mot høyrepopulistene er ikke å overbevise velgerne deres om at de tar feil

I stedet bør vi lære av dem.

Publisert   Sist oppdatert

Alle de som trodde populistpartienes suksess kun var et blaff og at ting vil normalisere seg, ligger an til å bli skuffet. Gjennom de tre siste årene er lite som tyder på at hendelsene fra 2016 da Trump ble valgt til president i USA og Storbritannia valgte å forlate EU, har fått velgerne til å returnere til tradisjonelle partier.

Høyrepopulismen er kommet for å bli. Kaster vi et blikk på Europa, hersker det liten tvil, i alle fall ikke ifølge denne undersøkelsen fra den liberale tankesmien Timbro, som dekker utviklingen i 33 europeiske land: Støtten til populistiske partier fortsetter å øke. I 2018 hadde en de en gjennomsnittlig oppslutning på over 22 prosent.

Minervas Jan Arild Snoen tegnet denne uken et noe mer nyansert bilde, basert på meningsmålinger som viser at høyrepopulistiske partiers oppslutning fortsetter å vokse i noen vest-europeiske land, men faller i andre.

Det virker uansett som om populismens tidsalder later til å bli lang – kanskje vil den prege den politiske arenaen i Europa i mange tiår.

Men hvordan vi skal forstå høyrepopulismen, er imidlertid ikke like klart. For finnes det egentlig noen tydelig fellesnevner mellom disse partiene og bevegelsene?

Ettersom vi ikke kan definere høyrepopulismen som noen rendyrket politisk ideologi på tvers av landegrenser, må vi heller lete etter andre fellesnevnere: De kommer med sterk kritikk av eliten. De påberoper seg legitimitet ved å være representanter for «folket». Høyrepopulister er ofte proteksjonistiske, innvandringskritiske og kritiske til minoritetsgrupper, og de kommer med enkle, sterkt verdiladede budskap.

Liberalismen, konservatismen og sosialismen har fått utvikle seg i det moderne demokratiets barndom og fått bryne seg mot de historiske utfordringene samtiden har kastet mot dem. De har overlevd i en avgrenset form for direkte konkurranse og samspill med hverandre.

Høyrepopulismen bryter dermed disse tradisjonelle ideologiske skillelinjene og har på mange måter siktet seg ut etterkrigstidens liberale verdier som en felles fiende.

Artikkelen fortsetter under lenken.

https://www.minervanett.no/hoyrepopulistene/

Etter år med migrasjonskrise, flere terrorangrep og dårlig økonomisk vekst, har økt ulikhet skapt en krisestemning og sterk misnøye med etablerte institusjoner og makthavernes håndtering av disse krisebølgene. Samtidig har globaliseringen ført med seg en økt velstand for de aller rikeste, mens politikken som har blitt ført, har sviktet når det kommer til å fordele veksten. Summen av dette har gjort Europa til det stedet der høyrepopulismens står sterkest.

Forakten mot demokratiet gjennomsyrer dagsorden, den politiske samtalen og beslutningene over alt. Dersom de sitter i opposisjon, fremmer de mistillit mot det politiske systemet, massemediene, minoritetene og gjennomsyrer den offentlige debatten med polariserende retorikk, slik Sverigedemokraterna har klart med stor suksess de siste årene hos söta bror.

Når de får stor nok tillit og oppslutning til å havne i posisjon, har vi sett at de modererer seg for å samarbeide med andre partier for å søke kompromisser. Slik vi har sett i Norge med Fremskrittspartiet, i Østerrike med det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) og i Italia, der Lega og Femstjernersbevegelsen samarbeider.

Styrer populistene alene, som i Tyrkia, Polen og Ungarn, har vi sett hvordan de kan undergrave det liberale demokratiet og bevege landet i mer autoritær retning.

Høyrepopulister kaster skygger på den politiske arenaen. For mange av oss fremstår de som aggressive og uforutsigbare, samtidig som de blir stadig mer tallrike, både i antall medlemmer og i oppslutning. Hvordan kan vi i så fall møte høyrepopulismen og hindre dem fra å få innflytelse?

Nøkkelen ligger i nærheten til demokratiet. Uten en sterk mistillit mot makten, finnes det ikke en grobunn for høyrepopulismens utgangspunkt. Ved å redusere avstanden mellom folket og de som styrer, ved å styrke det demokratiske spillerommet og forankre beslutninger med brede forlik, kan vi bygge ned ned konfliktlinjene mellom en stille majoritet som ikke føler seg hørt, og de som representerer de styrende makter.  

Det politiske sentrum må ta bekymringene rundt innvandring, verdier og kultur på alvor. Høyrepopulismens fremvekst handler ikke nødvendigvis om innvandring i seg selv, tvert imot er det opplevelsen av en kultur hvor verdiene endrer seg som skaper usikkerheten for mange av høyrepopulistenes støttespillere.

Ved å fremme bedre integrering og samhørighet kan vi bygge ned spenningene som oppstår i en kultur som preges av oss mot dem. Lykkes vi i dette, kan vi bygge ned konfliktene som ligger til grunn for høyrepopulismen.

Sist, men ikke minst må vi fastholde på de verdiene som er grunnleggende for det liberale demokratiet slik vi kjenner det – uten å ignorere de bekymringene rundt velferdsstatens bærekraft, nasjonal sikkerhet og ulike kulturers møte med hverandre. Hvis vi ikke lytter til bekymringene til høyrepopulismens velgere og tar dem på alvor, bidrar vi selv til høyrepopulistenes oppslutning.

Løsningen er kanskje ikke å overbevise høyrepopulistene. I stedet bør vi ha som utgangspunkt at vi må lære av dem.

Vi må lære oss hvordan de velger ut sine grådige ideer om proteksjonisme, nasjonalisme og generelle mistillit mot globaliseringen og overnasjonale fellesskap. Det er disse ideene som lar høyrepopulistene få lov til å snu opp ned på alt det vi tror vi vet om samfunnet.

Først når vi forstår kjernen i deres fremvekst, kan vi møte dem i det offentlige ordskiftet.

Først da kan vi oppnå en klassisk liberal idealdebatt, hvor vi lærer noe om våre meningsmotstandere, om virkeligheten og om oss selv.