Kommentar

Høyres HRS-problem

Bilde: Tore Sætre, CC BY-SA 4.0

Hvis Høyre antar at pengene til HRS aksepteres som et lite offer for å holde Frp inne i folden blant partiets velgere, sikrer de også at det vil være få muslimer blant dem.

«Det har aldri har vært så vanskelig å være muslim som under Solbergs regjeringstid. Det er det mange muslimer som mener. (…) De høyreekstreme kreftene får altfor stort spillerom. Et eksempel er at Human Rights Service fortsatt får støtte av regjeringen. Dette er med på å prege våre muslimske samfunn.»

Ordene tilhører Irfan Mushtaq, styremedlem i moskeen som ble angrepet av Philip Manshaus  forrige lørdag. Hans uttalelser til Klassekampen bekrefter to politiske kjensgjerninger. Den første er at Høyre har et muslimproblem – bare åtte prosent av muslimske innvandrere og bare syv prosent av norskfødte muslimer stemte på partiet i 2017. Det kom frem i en rapport fra SSB som utkom før sommerferien (tabell 6.11).

Som Minerva skrev da rapporten kom, skyldes det ikke uten videre at disse velgerne er spesielt venstrevridde: For eksempel er ikke-vestlige innvandrere som stemmer SV eller Rødt, mer restriktive i innvandringsspørsmålet enn andre blant partiets velgere. Sammenlignet med velgermassen for øvrig er ikke-vestlige innvandrere også mer skeptiske til videre økning i statens størrelse, og mindre opptatt av lønnsforskjeller.

Det er i utgangspunktet altså ingen grunn til at ikke flere av disse velgerne skulle stemme Høyre – og i 2013 gjorde de det: 26 prosent av ikke-vestlige velgere var med på å få i stand regjeringsskifte det året. (Det finnes ikke tall som ser eksplisitt på muslimers valgadferd i 2013.) Etter fire år i regjering med Fremskrittspartiet var partiets oppslutning i denne gruppen sunket til 13 prosent (figur 5.3). Spør man muslimer med borgerlige sympatier som stemte Høyre i 2013, om årsaken til fallet, er det mange som trekker frem skuffelsen over at Høyre har tatt for lett på muslimhatet – med støtten til Human Rights Service (HRS), som midtveis i forrige stortingsperiode ble doblet etter krav fra Fremskrittspartiet, som et tydelig eksempel.

Mushtaqs uttalelse illustrerer derfor også at Høyre ikke bare har et muslimproblem: Partiet har også et HRS-problem. Det ser vi når debatten om den statlige støtten til HRS nå har dukket opp igjen i kjølvannet av terrorangrepet mot moskeen i Bærum. 

For lettvinte anklager

Timingen er i én forstand dårlig: Debatten fremstår som en implisitt anklage om at HRS og deres retorikk på en eller annen måte bidro til angrepet. En slik anklage er altfor lemfeldig.

Det er ikke fordi det er utenkelig at det finnes forbindelser mellom ord og handling, eller mellom en hatsk debatt og risikoen for at noen få radikaliseres. For eksempel har amerikansk forskning funnet at steder der Donald Trump holdt folkemøter i 2016, opplevde flere hat-hendelser enn forsøksvis sammenlignbare steder. Men overføringsverdien til en norsk kontekst og HRS er usikker. Trump hadde regelmessige referanser til voldsbruk i sine taler («they’d be carried out on a stretcher, folks») – som nok også innebar et større adrenalinkick for tilhengerne enn den jevne artikkel på nettstedet rights.no.

Også om en korrelasjon kunne finnes, er det ikke identisk med moralsk ansvar – en slik tilnærming ville i så fall ramme svært mange aktører på ulike måter: Har de som argumenterer for en mer liberal asylpolitikk et moralsk ansvar, dersom høyere innvandring og en mer lukket debatt korrelerer med høyreekstrem vold

At det er urimelig å se HRS som en del av terroristens økosystem i dette tilfellet, har også en mer direkte begrunnelse: Som Kristian Bjørkelo påpeker i Fri Tanke, synes det nemlig så langt som om terroristens nettunivers ikke har bestått av norske nettsteder som rights.no, Resett eller Document i det hele tatt. I stedet har han vært aktiv i internasjonale fora.

Invasjon, kollaboratør, borgerkrig, selvmord – og forbud mot islam

Men i en annen forstand er timingen for diskusjonen om statsstøtten til HRS meningsfull. Angrepet på en norsk moské illustrerer at når norske muslimer har snakket om muslimhat, har det hatt en reell bakgrunn. PST har i kjølvannet av angrepet også sagt at «overraskende mange» nordmenn sympatiserer med høyreekstrem terror. Norske muslimer har vært urolige, og de har hatt grunn til å være urolige.

Selv om det ikke er rimelig å tillegge HRS medansvar for ugjerningen i Bærum, er det helt rimelig å hevde at rights.no både er muslimfiendtlig og bagatelliserer muslimhat. Så sent som i juni latterliggjorde Hege Storhaug et forslag fra SV om økt sikkerhet rundt moskeer. 

«Har det noen gang vært problem med trusler/vold mot moskeer under større arrangement? Vil SV at noen skal få ideer i hodene sine om at dette er en reell problemstilling?»

Storhaug avsluttet med å spekulere i om et slikt forslag om å beskytte moskeer ville trigge noen til å utføre et angrep – hvilken logikk dette nå skulle være basert på; og med å forhåndsstemple sympati med norske muslimer etter et eventuelt terrorangrep mot en moske som kynisk valgtaktikkeri:

«Og skulle SVs forslag trigge noen til å utføre et angrep på en moské eller forsamling av islams tilhengere (gud forby!), ja, så ville det vel gi SV enda flere stemmer. I hvert fall ville de lagt enda mer islamofili på bordet for å vinne Muhammeds beste venner. Rå kynisme, altså.»

HRS’ egen muslimfiendtlighet kommer til uttrykk kontinuerlig – og er av en art heller ikke Frp vil være bekjent av. Forrige uke startet i hvert fall partiet eksklusjonssak mot sin listetopp på Nesodden, John Brungot, etter at Filter Nyheter avdekket at Brungot hadde spredt og bifalt muslimhat på Facebook. Brungot er drøyere enn HRS, og trykket for eksempel «liker» da noen i kommentarfeltet ymtet frempå «om kulehull midt oppe i panna på dem som sviker sin egen religion» – den type lefling med voldsromantikk har jeg ikke funnet på rights.no. Men retorikken ellers viser betydelig overlapp:

Filter Nyheters gjennomgang viste at Brungot snakker om en «invasjon», om «borgerkrig» med islam, om politikere som «forrædere», om Europas «kollektive selvmord» – ord som alle peker mot krigsspråket – og at han vil forby islam. Dette utgjorde også en del av grunnlaget når lederen i Frps organisasjonsutvalg uttalte at Brungots «holdninger til islam og muslimer er ikke forenlig med å være medlem av Frp».

Men disse holdningene til islam og muslimer passer godt inn hos rights.no. Nettstedet har publisert flere innlegg som beskriver innvandring som en «invasjon», og politikere som «kollaboratører». I juli 2017 skrev for eksempel den faste skribenten Hanni Afsar om den indre og den ytre fienden: «Europa er faktisk under dobbeltangrep. Det er velferdsmigranter som invaderer Europa og det er våre politikere, som sammen med «kollaboratørene» i pressen, angriper sine borgere». Også Hege Storhaug har brukt invasjons-retorikken.

Da kan man kanskje ikke forbauses over at invasjonen møtes med borgerkrig. Etter et anti-muslimsk terrorangrep i Storbritannia i juni  2017, ville Storhaug i sin kommentar først være forsiktig med å tilskrive angrepet muslimhat: «Ja, han skal ha skreket at han vil drepe alle muslimer, men hvem er han og hva er hans sinnstilstand?» Bekymringen for sinnstilstanden ville  nok virket mer overbevisende om den ikke var blitt etterfulgt av en setning som nettopp viste forståelse for muslimhatet: «Men har vi ikke overhengende og voksende problem med islam som totalitært tros- og samfunnsystem? At folk på sosiale medier uttrykker redsel for borgerkrig, er ikke til å undre seg over.»

Siste setning ble rett nok fulgt opp med å vise til sjefen for fransk sikkerhetstjeneste, Patrick Calvar, som i 2016 faktisk uttrykte at vedvarende terrorangrep kunne bidra til en tilstand som minnet om borgerkrig. Men Calvar sa dette som en advarsel mot ytre høyre; Storhaugs omtale er vesentlig mer preget av forståelse: Borgerkrigen er en respons på invasjonen, kollaborasjonen, og på det hun i en svensk kontekst kaller «sivilisasjons-selvmord».

Da er det heller ikke egnet til å overraske at Storhaug etter hvert har begynt å lefle med tanken om å forby islam: «Den «enkle» løsningen som kan falle en ned i tankene, er rett og slett et forbud mot islam. Ikke minst er tanken legitim», skrev Storhaug for et år siden. Parallelt har hun, for å dokumentere islams vekst, oppfordret leserne til å ta bilder av muslimer på gaten og sende inn til rights.no.

Den absurde støtten

Uavhengig av om man mener HRS’ retorikk bidrar til antimuslimske handlinger, kan man ikke klandre norske muslimer for å oppfatte summen av substans og ordbruk hos HRS som nettopp muslimfiendtlig, snarere enn religionskritisk. Da er det også forståelig at de opplever at statsminister Erna Solberg sender doble signaler når hun på den ene side erklærer at hun vil bekjempe muslimhat, og på den annen side tilsynelatende uanfektet begrunner støtten til HRS med at behovet for «andre stemmer, utenfor det politisk korrekte».

Det er ikke til å komme utenom at en egen post på statsbudsjettet – i enda større grad enn ulike kriteriebaserte bevilgninger – innebærer en eller annen form for et offentlig godkjentstempel. Det er forskjell på at man må leve med at det eksisterer muslimfiendtlighet i samfunnet, og at staten løfter det frem som støtteverdige, «politisk ukorrekte» stemmer.

Absurditeten i støtten til HRS har vokst over tid. Organisasjonen var lenge inne på en post på statsbudsjettet som skulle gå til «nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet». Det fantes rett nok en tid da HRS skrev rapporter om integreringsproblemer – om kjønnslemlestelse, innvandrerbarn som tas ut av skolen og boligsegrering. Men den siste rapporten kom i 2015. De siste fire årene har all virksomheten bestått av kommentarartikler på nettsiden – i stor grad med vinklinger av den typen som er beskrevet over. Som Minerva har skrevet tidligere: Denne type virksomhet leverer markedet helt uten offentlig støtte, for eksempel i form av Document og Resett.

Likevel ble støtten beholdt. Samtidig sa regjeringen til andre organisasjoner som mistet sin støtte, at støtten nå skulle bli «konsentrert om organisasjoner som bidrar både helt konkret med integreringsarbeidet, og som samtidig deltar i den offentlige debatten med erfaringer og synspunkter». At HRS skulle være en organisasjon som bidrar «helt konkret» med integreringsarbeidet, er nytale. Selv etter at Frp fikk gjennom en endring av tildelingskriteriene – med en setning som understreket at støtten også skulle gå til å belyse «mulige utfordringer og hvordan disse kan håndteres» – forblir det nytale. Det er ikke derfor HRS har fått penger på denne posten. Det er åpenbart at man først har kommet frem til konklusjonen om å bevilge penger til HRS og så skapt begrunnelsen i etterkant.

I fjor gikk integreringsabsurditeten åpenbart for langt. Etter at integreringsfeltet ble overført til Høyres Jan Tore Sanner og Kunnskapsdepartementet, betakket han seg for å ha HRS inne på et integreringsbudsjett. Men så lenge Høyre ikke maktet å sette foten ned overfor Frp, måtte en annen, og ikke nødvendigvis mindre absurd, løsning finnes. Pengene havnet tilbake i justisdepartementet, denne gangen på en post som det synes umulig å forstå formålet med. Det gjør det nær umulig både for andre organisasjoner å forsøke å konkurrere om midlene, og for offentligheten å bedømme om formålet med bevilgningen oppfylles. Årsaken synes åpenbar: Det finnes ikke noe annet formål enn at HRS skal ha penger for enhver pris.

Høyres problem

Det er all mulig grunn til å tro at Høyres representanter i regjeringen er ubekvemme med støtten til HRS. Det tyder i hvert fall både flyttingen av pengene ut av integreringspotten og den manglende evnen til å formulere et faktisk, positivt formål med støtten på. Likevel aksepterer partiet at denne støtten er et offer for å holde Frp inne i folden som er til å leve med.

Offeret består av to deler. Det første er mulig påvirkning på velgeroppslutning blant minoriteter – forskjellen på valget i 2013 og 2017 tilsvarer omtrent ett prosentpoeng totalt. Det er betydelig, men til å leve med hvis man står inne for bevilgningen. Men den andre delen av offeret består i at svært mange i Høyre selvsagt er enige med kritikerne i at HRS sprer muslimfiendtlighet og uansett ikke hører hjemme i en egen post på et statsbudsjett.

Men det finnes også en gevinst – utover å bevare regjeringssamarbeidet og eventuelt få andre gjennomslag i bytte: Mange i partiet mener den større effekten av å holde Frp inne i regjering i sum er positiv for å hindre ytterligere polarisering. Det hindrer full fremmedgjøring blant de innvandringskritiske miljøene som har lavest tillit til staten. Og mange av Høyres velgere aksepterer og forstår nettopp denne måten å tenke på.

Spørsmålet er om argumentet lenger holder vann. Frps problemer i regjering handler for tiden mer om en bompengekrise som er i hvert fall delvis selvforskyldt – både gjennom overambisiøs samferdselspolitikk med tilhørende utgifter og en manglende vilje og evne til å forsvare politikken. Innvandring står lavere på velgernes agenda ved dette valget, også fordi tilstrømningen er lavere enn på lenge. Det er valgresultatet mer enn HRS-støtten som vil avgjøre om partiet blir i regjering frem til neste valg. Dessuten har partiet blødd så mange velgere at også mange i Høyre tenker at Frp kunne trenge en time-out.

Men argumentet har også en annen svakhet – som i for liten grad fanges opp i Høyre. Det er effekten det har på minoritetsbefolkningen at Høyre faktisk går god for denne støtten til HRS. Det fører nemlig også ikke bare til velgerflukt, men også til fremmedgjøring – og polarisering. Men nettopp fordi det er relativt få muslimer blant Høyres både velgere og tillitsvalgte, går denne bekymringen oftere under radaren i partiet.

Etter terrorangrepet mot moskeen i Bærum står denne bekymringen enda tydeligere frem: Der flertallet av Høyres velgere ser støtten til HRS som et akseptabelt offer til Frp, opplever potensielle Høyre-velgere blant minoriteter generelt og muslimer spesielt at det er de som ofres. Hvis den opplevelsen styrker tendensen til at partivalg følger etniske og religiøse skillelinjer, bidrar det også ytterligere til polarisering.

Det er for lettvint å anklage HRS for direkte å inspirere til antimuslimske handlinger. Kanskje noen synes timingen er gal. Men Høyre bør ikke lettvint fortsette å behandle støtten til HRS som noe som først og fremst handler om partiets forhold til Fremskrittspartiet; noe som først og fremst betyr noe for Fremskrittspartiet. Det handler i minst like stor grad om Høyres forhold til minoritetsbefolkningen. Derfor bør spørsmålet bety mye – også for Høyre.

Også av den grunn bør støtten til HRS ryke ved neste korsvei.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden