Intervju

– Høyresiden burde ta tak i fremmedfrykten på egen banehalvdel

Under Mari Skurdal vil avisa Klassekampen gå inn for å dekke de dype konfliktlinjene i samfunnet.

Bilde: Siv Dolmen / Klassekampen

– Det er ikke noen gyllen middelvei i samfunnsdebatten. Vi må innse at vi er uenige, sier den nye Klassekampen-redaktøren Mari Skurdal.

Hun er bare en uke inn i redaktørgjerningen i Klassekampen, og Mari Skurdal har allerede gjort det klart at hun vil fortsette linjen til sin forgjenger Bjørgulv Braanen. Ingen store endringer i venstrebastionen, altså. Men noe har da den ferske redaktøren vært tydelig på at hun vil gjøre mer av: konfliktstoff. Avisa skal gå inn i flere konflikter.

Hva legger du i konfliktstoff? Hvorfor er det så viktig?

– Jeg vil at vi som avis hele tiden må spørre oss selv hva vi lar være å ta tak i fordi vi synes det er ubehagelig. Når det er noe vi ikke forstår, viktige spørsmål og dilemmaer vi ikke engang klarer å løse på vegne av oss selv, da vegrer vi oss for lett. Jeg mener at vi som presse har et ansvar for å gå inn i konfliktene: Vi må ha som ambisjon å klare å forstå verden, i stedet for å legge problemene til side.

Fordelen med å være en dagsavis, er at de kan gå inn i slike spørsmål over lengre tid og dermed teste ulike virkelighetsforståelser, mener hun.

– Det vil jeg prioritere: å følge sånne debatter daglig og over tid, i stedet for å hoppe fra sak til sak.

Rasisme

Som eksempler på slike konfliktområder nevner Skurdal utenriksspørsmål som politikken overfor Russland og Syria, og koblingen mellom innvandringsmotstand og rasisme, som hun mener høyresiden har mislyktes med å ta tak i:

– Her kan jeg hente et eksempel fra dere i Minerva, da dere laget et nummer om rasisme. Dere dekket rasisme som om det var et abstrakt fenomen, en arv fra kolonitiden, uten å problematisere den fremmedfrykten mange høyrepopulister spiller på – hvordan den henger sammen med rasisme i dag. For det gjør den jo. Dette skjer jo på deres banehalvdel, men det virker som strategien er å bare godta det, og til og med gi spalteplass til de som spiller opp fremmedfrykten.

– Målet med Minervas rasisme-utgave var blant annet å ta et oppgjør med høyresidens egne blinde flekker når det kommer til rasisme, men du synes ikke vi lykkes?

– Jeg synes dere burde tatt tak i de strømningene som beveger seg i samfunnet her og nå – det som påvirker tankeverdenen vår og derfor hva vi mener om slikt. Det er kommet flere blogger som bare fokuserer på kritikk mot islam og innvandring, både ute i Europa og her i Norge. Så hvorfor er man så redd for å diskutere om disse bidrar til rasisme?

Alternativ eller politisk

– Det stemmer at vi får flere og flere medier som er såkalt «alternative», og noe av det som kjennetegner dem er jo ofte at de har en politisk slagside. Hvordan synes du medier som er tydelig politiske, som Klassekampen og Minerva, skal forholde seg til dem? Hva skiller egentlig et alternativt og et etablert medium?

– Det er i alle fall interessant at «alternative medier» er blitt noe vi skal hate og motarbeide. Det mener jeg ikke er bra. Det er heller ikke bra at det er blitt en samlebetegnelse for alt det som er noe «annet» enn det etablerte. Jeg tror i grunnen både Klassekampen og Minerva kunne blitt sett på som alternative medier da de startet. Begge hadde et ønske om å tilføre noe nytt, noe som ikke var der i offentligheten allerede.

– Alle avisene er jo politiske, det er bare at de ikke nødvendigvis flagger det så høyt.

At Klassekampen, nå som de feirer 50-årsjubileum, sees på som en av de etablerte, er en anledning til å spørre seg hva og hvem som avgjør om du er «alternativ», mener hun:

– Er det opplagstall? Mange av de såkalte alternative har jo også veldig mange lesere. Og en avis som Minerva – er dere nå trygt plassert utenfor alternativ-båsen fordi dere har fått pressestøtte? Må det en anerkjennelse fra Kulturrådet eller Medietilsynet til for å bli «godkjent»?

Skurdal mener det er grunn til å problematisere når medier eller blogger går inn for å feilinformere, eller monomant bare dekker skriver om én ting, som innvandring og islam. Men å mene at noen er nøytrale og andre ikke, blir også feil, sier hun.

– Alle avisene er jo politiske, det er bare at de ikke nødvendigvis flagger det så høyt. Ta for eksempel Aftenposten. Det har jo vært Trine Eilertsens prosjekt å fremme den borgerlige regjeringens politikk.

Uenige

Uavhengig av politisk ståsted mener Skurdal det er pressens oppgave å lete etter sannheten.

– Men så er spørsmålet: hva er sannheten om det som står i avisen? Det betyr noe hvem du er og hvor du kommer fra. Politikken som dekkes kan for eksempel ha helt andre konsekvenser hvis du bor i Vadsø enn i Oslo.

– Det finnes en underliggende fortelling om at de fleste av oss egentlig er enige bare vi snakker sammen, men det er jo ikke sånn.

Igjen er vi tilbake til konfliktlinjene i samfunnet, mener hun, og sier det er grunnlag for å kritisere Morgenbladet, DN og NRK sitt nye «Hele Norge snakker»-prosjekt, som er ment å skulle motvirke polariseringen i samfunnsdebatten og som Bjørn Stærk kritiserte torsdag.

– Det finnes en underliggende fortelling om at de fleste av oss egentlig er enige bare vi snakker sammen, men det er jo ikke sånn. Tvert imot må vi innse at vi er uenige, og sånn har det alltid vært. Det finnes ikke noen gyllen middelvei.

Det er så mye som avgjør hva man mener om forskjellige ting, understreker hun: Alt fra klasse, geografi, utdannelse og inntekt spiller inn.

– Men er det en fordel med mer politisering, at politikk blir identitet og absolutt skal henge sammen med alt annet? I USA har det jo gått ganske galt.

– Det forskjell på politisering og polarisering. Vi trenger absolutt en pluralisme. Francis Fukuyama har jo for eksempel skrevet kritisk om gruppeidentiteter, men jeg synes ikke han har rett i alt: hvis vi tenker på arbeiderbevegelsens gjennomslag, tror jeg ikke denne ville funnet sted uten et sterkt fellesskap, noe man kunne identifisere seg med.

– Til slutt: Bjørgulv Braanen fortsetter som kommentator i Klassekampen også fremover. Hvordan blir det å skulle styre skuta, men fortsatt ha ham der? Vil han bli en slags syvende far i huset?

– Det vet jeg ikke så mye om enda, men jeg tror det går seg til – selv om han helt sikkert kommer til å rynke på nesa over avgjørelser jeg tar. Men noe annet ville jo nesten vært rart, og kanskje ikke så bra heller?

– Bjørgulv er jo kjent for å være skarp, men han er flink til å holde seg til sak og politikk, og har få fiender. Han er en OK fyr å være uenig med.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden