Innbilte paradokser om stat og næringsliv

Av de mer kuriøse politiske diskusjonene under koronakrisen, er den hvor det fremstilles som et paradoks at næringslivet – som ofte ønsker mest mulig frihet fra statlige inngrep – ber om og får nødhjelp fra staten. Jeg vet ikke om det er uforstand eller kjedsomhet som har trigget folk på venstresiden denne gang, men det virker nesten som om oppfatningen iblant er at de som mener det er viktig at offentlig sektor ikke skal bli for omfattende, egentlig er anarkokapitalister. Og at de av oss som er opptatt av at velferdsordningene vi har i fellesskap må hvile på et personlige ansvar, egentlig er talspersoner for nattvekterstaten.

Stor stat – sterk stat

Det finnes sikkert både en og annen anarkokapitalist og en tilhenger av nattvekterstaten blant Minervas lesere. Jeg håper nesten det. Vi har tross alt en kommunist på Stortinget, så en viss motvekt må til. Men jeg tror de aller fleste på høyresiden er enige om at det er forskjell på en stor stat og en sterk stat. En sterk stat er en som er tydelig og der det trengs, enten det gjelder innbyggere som har særlige behov eller næringsområder som trenger særlig regulering eller annen form for tilpassede rammevilkår.