Kommentar

Høyresving eller forvitring

Venstresidens velgere vil ikke ha med KrF på laget. KrFs velgere har mer sympati med høyresiden enn venstresiden, men er nølende til å gå i regjering. Det er likevel den beste muligheten dersom partiet vil overleve.

NRKs Lars Nehru Sand leverer i dag en lang analyse av KrFs retningsvalg denne høsten. KrFU skal behandles saken på sitt landsmøte i helgen, og det er gode muligheter for at flertallet stemmer for å gå inn i Solberg-regjeringen.

Sand skriver at det blir bråk og fare for avskalling uansett: «Det vil bli skuffelse, raseri og utmeldinger enten man setter seg til Kongens bord med Siv Jensen, eller lar Støre plutselig erstatte Solberg.»

På twitter anklager næringsminister Torbjørn Røe Isaksen Sand for «svak analyse» og har lest artikkelen som om Sand mener at bråket blir like stort uansett hvem Hareide og KrF velger. Lars Nehru Sand benekter dette, og tvitrer at han også tror det blir mest støy om KrF velger venstresiden.

Lekker til høyre

Under Arendals-uka viste TV2 en ny analyse av velgervandringer fra 1999, basert på Kantar TNS’ målinger. Der fremkommer det etter 2007 et ganske klart mønster: Et klart flertall av velgere som forlater KrF går til høyresiden. Unntaket er målingene foran valget i 2015. I første halvår i år er utslaget særlig sterkt: Tre av fire velgere som har forlatt KrF har gått til høyre. Også Norstats målinger i år viser en betydelig lekkasje til Høyre.

Men det kan jo hende at partiet nå har «tømt seg» for borgerlige velgere, og at det er mer venstre-orienterte som har blitt igjen? Andre målinger tyder ikke på dette. Både Sand og Røe Isaksen viser til NRKs meningsmåling for september, der 65 prosent av KrFs velgere foretrekker Solberg som statsminister, og bare 18 prosent Støre. VGs måling i august viste lignende tall – 60 mot 22.

Når lekkasjen går mest i en retning, ville det være naturlig å tenke at man kan demme opp for den ved å samarbeide til høyre. Kanskje kan noen av de tapte velgerne også komme tilbake.

Andrevalg i sentrum-høyre

I medieundersøkelsen i fjor kom det frem at en tredel av KrFs medlemmer hadde Høyre som andrevalg, mens bare drøye 12 prosent hadde AP som andrevalg, og Røe Isaksen gjør et poeng av dette. Bildet kompliseres ved at en drøy tredel hadde Senterpartiet som andrevalg, slik at det er ganske jevnt mellom regjeringsalternativene her. Men legg merke til at dette er partimedlemmer, ikke velgere. Jeg tror at KrFs dilemma forsterkes av at velgerne har sympatier til høyre, mens medlemmene ligger midt i mellom og de tillitsvalgte antakelig det samme.

Da blir svaret gjerne handlingslammelse, og mange velgere er også vant til og innforstått med at partiet ikke foretar noe klart veivalg, selv om andre er lei av det, og forlater partiet til fordel for høyresiden.

Etter at Venstre gikk inn i regjeringen, og med den klare preferansen for Solberg, skulle man tro at det ville gjøre det lettere for KrF å følge etter. Men en måling tatt opp i mars viste at 46 prosent av KrFs velgere fremdeles var negative, mens 38 prosent svarte ja. Vi kan altså konkludere med at KrFs velgere klart foretrekker en borgerlig regjering, men er svært nølende til selv å være del av den.

De kan også bli skremt av at Venstre ganske åpenbart ikke har fått noen positiv uttelling i oppslutning etter at de gikk inn, i hvert fall ikke så langt. I de i alt 14 målingene tatt opp i juli til september, ligger Venstre under sperregrensen i 11.

Ikke velkomne på venstresiden

Mange i KrFs tillitsmannsapparat vil gjerne gå til venstre. Senest i dag er den tidligere parlamentariske lederen og nestlederen Einar Steensnæs ute med et slikt budskap i Vårt Land. Og på mange måter er dette naturlig: KrF er tilhenger av økte offentlige utgifter over hele fjøla, fullstendig allergisk mot ethvert lite kutt, og imot skattelettelser. De har ingen problemer med omfattende offentlig styring på nær sagt alle områder – de er kort sagt ikke borgerlige.

Men skulle de gå til venstre, vil de ikke akkurat bli ønsket hjertelig velkommen, noe som trolig vil gå ut over gjennomslaget i en slik regjering. Mange i Arbeiderpartiet mener at fjorårets valgnederlag delvis skyldes at Støre åpnet for samarbeid med KrF. Like før valget svarte 54 prosent av Aps velgere at KrF under ingen omstendighet kunne tas med i en AP-ledet regjering, mens bare 28 prosent svarte at de godt kunne være med.

Siden den gang har forholdet surnet ytterligere. I en måling publisert i Klassekampen tidligere denne måneden er andelen som vil samarbeid med KrF falt til 25 prosent, mens andelen som vil ta Rødt inn i varmen har økt fra 22 prosent i fjorårets måling til 28 prosent nå.

Mange i KrF er svært skeptiske til et samarbeid til venstre som omfatter SV. Dersom Støre fremover i tillegg skulle bli avhengig av Rødt, vil det skremme disse velgerne ytterligere.

Luftspeilingen i sentrum

Noen, og Minervas Pål Mykkeltveit er blant dem, mener at KrF bør lære av høyresvingen til Kristdemokraterna i Sverige. Problemet er at fremgangen i løpet av valgkampen like gjerne kan tilskrives en relativt ny og frisk partileder, som i siste øyeblikk reddet dem over sperregrensen gjennom en god valgkamp. Og dessuten plasserer KDs velgere seg klart på høyresiden. Det gjør ikke KrFs, som fremdeles klamrer seg til «sentrum».

Og dette er et sentralt punkt: KrF vil nødig gi slipp på et sentrum som ikke lenger finnes, der Senterpartiet, på tross av Høyres drømmer om å få dem over på et borgerlig spor, ser ut til å plassere seg permanent i allianse med AP rikspolitisk, og der Venstre gjennom en årrekke har gått i tydelig borgerlig retning.

Men drømmen om det uoppnåelige og ubesmittede sentrumssamarbeidet lever videre i KrF, både i partiledelse og blant medlemmer og velgere. Det kan peke mot at KrF heller ikke denne gangen tar et klart valg – inn i regjeringen eller felle den, men finner en eller annen måte å utsette dette på.

Det er velkjent at jeg misliker KrFs innflytelse, og at jeg mener at KrF i regjering vil være dårlig nytt for borgerlig politikk i Norge. Dette kan farge min analyse av et parti jeg i mange år har beskrevet som i terminalfasen, men det er forskjell på hva jeg mener er bra for Norge og hva som er bra for KrF.

Jeg tror det uansett er for sent for dem, men dersom de ønsker å overleve, må denne drømmen om den ubesmittede sentrumsposisjonen begraves.

Å samarbeide til venstre, der de egentlig ikke er ønsket av andre enn Jonas Gahr Støre, og der velgerne deres ikke befinner seg, vil ta livet av partiet. KrFs eneste håp er inntreden i en borgerlig regjering.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden