Politikk

HRS-metoden

Jeg har et råd til Human Rights Service: Øk presisjonsnivået.

Hege Storhaug og Human Rights Service bør ikke miste statsstøtten. Men organisasjonen bør skjerpe sin omgang med fakta.

La det først være sagt: Jeg mener Human Right Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet. I en periode det var tabu å snakke om æreskultur blant norske muslimer, tok Hege Storhaug og det som etter hvert ble organisasjonen HRS, opp spørsmål som omskjæring, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner. Dette gjorde hun i en tidsepoke hvor det i det hele tatt å snakke høyt om slike spørsmål var forbundet med stor belastning i norsk offentlighet. I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge.

Og jeg mener fortsatt Human Rights Service kommer med nyttige bidrag i debatten om innvandring og integrering. Et eksempel er organisasjonens mange gode gjennomganger av materiale fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), der de ofte får frem tall og materiale som statistikerne selv ikke velger å vektlegge i sine konklusjoner. Dette er bare et eksempel, mange andre kunne vært trukket frem.

Nå beskylder Linda Alzaghari organisasjonen for i en årrekke å ha forsøkt å klistre henne til ekstremistgrupper, uten saklig grunnlag. Hun mener organisasjonen har forsøkt å koble henne til «skikkelser med ekstreme holdninger og spunnet opp islamistiske konspirasjoner ut fra rene assosiasjoner». Nå sist med bakgrunn i at hun for snart ti år siden diskuterte på nettet med Nairobi-terroristen Hassan Abdi Dhuhulow.

Heller enn å gå i strupen med Alzaghari, bør HRS i dette tilfellet velge å lytte til kritikken. Organisasjonen er ofte dyktig med fakta i for eksempel gjennomgangen av statistikk. Man bør etterstrebe den samme sansen for detaljer når man skriver om enkeltindivid.

Uredelige koblinger

Det er nemlig en tilbakevendende slagside når HRS skriver om muslimer, islam og islamisme, som danner et bakteppe for konflikten mellom dem og Alzaghari. La meg gi noen eksempler:

I en artikkel datert 1. november 2012 skriver Sarah Estard om Facebook-siden til den konservative islamske organisasjonen Al-Hidaya. Her nevnes en rekke navn som har vært medlemmer i Facebook-gruppen til Profetens Ummah og Hidaya på samme tidspunkt. Blant annet trekkes det frem at Ali Qamar, lederen av Al-Hidaya, hadde vært medlem av Profetens Ummah sin Facebook-gruppe.

«Og gjett hva? I denne Facebook-gruppen fant vi dem – hele gjengen fra Profetens Ummah!

Ikke som skjulte, utstøtte ekstremistmedlemmer som noen prøver å lede på rett vei – nei, selveste administrator for gruppa, Ali Qamar, kommer sannelig fra Profetens Ummah!

Her er det feil med følgefeil. For det første er det galt å antyde et ideologisk slektskap utelukkende basert på medlemskap i forskjellige Facebook-grupper. Man kan rett og slett ikke slutte at noen er enige i et budskap, bare fordi de er innmeldt i en slik gruppe. For det andre var det også på dette tidspunktet kjent i offentligheten at en rekke personer hadde blitt lagt til i Profetens Ummah sin gruppe, uten å bli orientert om dette på forhånd. Likevel mer enn antydes det at Qamar er en slags støttespiller for den ekstreme islamistgruppen.

Dette er feil. Qamar representerer en organisasjon jeg ville kalt islamistisk, selv om han neppe ville vært enig i den beskrivelsen. De står for en ultrakonservativ islamtolkning og er en del av den internasjonale Tablighi-bevegelsen, en indremisjonsaktig bevegelse med utspring i Pakistan. Bevegelsen er kjent for å ikke blande seg inn i politikk. Selv om det selvsagt finnes fellestrekk, blir det svært unyansert å sammenlikne Al-Hidayah med Profetens Ummah.

Unyansert blir det også når HRS fortsetter med å trekke inn andre islamske trossamfunn.

«Når han ikke selv gir råd om hva som er ”riktig islam”, sender han spørsmålet videre til imam Barirah og nettstedet imam.no», skriver Estard.

«Imam Barirah» er en muslimsk leder fra Sandnes. Han heter egentlig Tehsin Hussain og er i likhet med Al-Hidayah orientert mot Tablighi-miljøet. I dag er han imam i en engelsk moske.

Islam.no er nettstedet til Rabita-moskeen, offisielt kjent som Det islamske forbundet. Moskeen er knyttet til Det muslimske brorskap. Selvsagt finnes det et historisk fellesskap mellom disse gruppene. De sprang ut av islamistbevegelsene som oppstod etter det osmanske rikets fall og har alle en drøm om å gjenopprette en stat styrt etter islamske lover.

Men å si antyde at disse gruppene står for det samme, slik HRS gjør, er uvitenskapelig. Det blir omtrent som å hevde at Hallgeir Langeland i Sosialistisk Venstreparti og Rote Armee Fraktion egentlig står for det samme.

Følgefeil

Feil får gjerne følgefeil. I flere artikler omtaler også HRS feilaktig Ali Qamar som Bhattis «mentor». Dette skriver seg fra 2010, da Arfan Bhatti dukket opp på den årlige journalistkonferansen SKUP sammen med Ali Qamar. Selv har Qamar fortalt meg at han på dette tidspunktet hadde kontakt med Bhatti for å få ham på bedre tanker. Dette kan selvsagt være riktig eller galt, men det blir uansett feilaktig å omtale ham som mentor for en av Norges mest fryktede radikale islamister flere år senere. Det er ingen indikasjoner på at de lenger har noen særlig kontakt.

Det er synd med slike faktafeil. For når HRS skriver om disse sakene, har de flere gode poeng: Det er ofte overraskende mye kontakt på tvers av mer og mindre radikale islamistmiljøer. For eksempel er det slik at mange presumptivt moderate islamister personlig kjenner nøkkelfigurer i det radikale islamistmiljøet. Dette har jeg også skrevet om i min egen bok, Norsk jihad, uten at det fikk så mye oppmerksomhet i pressen.

Men man kan ikke derav slutte at alle disse islamistene egentlig er enige. Derimot kan man stille noen begrunnede spørsmål om hvorvidt de holder en tilstrekkelig avstand til disse miljøene eller om hva kontakten egentlig bidrar til.

Grove forenklinger

Denne sammenblanding av ganske ulike tradisjoner teologier innen islam er typisk for HRS. I november 2013 skriver Hege Storhaug om radikaliseringen og norske moskeers ansvar. Igjen er jeg enig i flere av konkusjonene. Det er ingen tvil om at den norske offentligheten har skygget unna en debatt om ansvaret islamske trossamfunn har for at muslimsk ungdom radikaliseres i Norge.

Men teksten skjemmes av forenklinger. Blant annet fremstilles det som om ekstremistene som reiser til Syria og de pakistanske moskeene Islamic Cultural Center (ICC) og Minhaj ul-Quran egentlig står for det samme.

«Og hvem som konkret ender opp med våpen i hånden, er det ikke nødvendigvis lett å spå», skriver Storhaug i konklusjonen.

Hvorfor det skulle være vanskelig å spå, fremstår som ubegrunnet. Storhaug lister opp forbindelser mellom trossamfunn i Norge og islamistiske grupper. Det er ingen tvil om at båndene disse to moskeene har til islamistiske partier, er problematiske, men man kan ikke derav slutte at moskeenes medlemmer eller sympatisører vil gjennomføre voldshandlinger. Generelt er det lite eller ingen empiri som tilsier at personer fra disse miljøene skulle gjennomføre terrorangrep i Norden eller Vesten. Mens det er mye empiri som tilsier at personer med tilknytning til radikale islamistmiljø som for eksempel «Profetens Ummah» kan planlegge slike handlinger.

Dette er viktig, fordi akkurat på samme måte som det er feil å avvise enhver sammenheng mellom mindre ekstreme islamistmiljø og miljøene som mobiliserer til hellig krig i Syria, blir det også feil å si at x=y. Man kan med rette anklage mediene for ikke å ville ta opp eller å være blinde for disse sakene, men man må heller ikke selv stirre seg blind på sammenhengene man mener å se.

HRS-metoden

Denne metoden, la oss kalle den «HRS-metoden», gjentar seg i artikkel etter artikkel. I februar 2014 publiserer rights.no en artikkel med tittelen «Skal eleven dømmes og læremesteren gå fri med statsstøtte».

Her bruker HRS samme oppskrift. Man viser til at Ubaydullah Hussain i Oslo tingrett ble satt under tiltale for hatefulle ytringer. Igjen trekkes det paralleller til de samme moskeene. Artikkelforfatter Sarah Estard viser til at både Minhaj ul-Quran og moskeen Islamic Cultural Center (ICC) har hatefulle holdninger til ikke-muslimer og særlig personer som gjør seg «skyldige» i blasfemi etter islamsk lov.

Men igjen skygger Estard unna nyansene. Det er ingen tvil om at norske muslimske miljøer har et problematisk forhold til blasfemilovgivning. Til tross for en felles uttalelse mellom Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd viser blant annet masteroppgaven til FAFO-forsker Olav Elgvin at disse standpunktene ikke er forankret i en av Oslos største moskeer. Og både Minhaj ul-Quran og Islamic Cultural Center (ICC) har koblinger til grupper som i Pakistan står for et mildt sagt innskrenket syn på religionsfrihet.

Problemet er at HRS fremstiller disse to moskeene som Ubaydullah Hussains læremestre. Det er merkelig, all den tid det i perioder har vært skarp ordveksling og mye hets mellom særlig tilhengere av Minhaj ul-Quran og Profetens Ummah. Anklager om at den ene eller den andre gruppen er «vantro» har forekommet.

HRS viser til at det har vært omfattende kontakt mellom Islamic Cultural Centre (ICC) og Islam Net. Dette er også riktig. Men derav å slutte at Islam Net og ICC er Ubaydullah Hussains læremestre blir også galt. Igjen: Det er enkelt å google seg frem til at det har vært sterke konflikter mellom Islam Net og Profetens Ummah. Mye av dette ligger blant annet tilgjengelig på Islam Net sine sider og forum.

Likevel fortsetter HRS på den samme kverna. Poenget er ikke at de ikke har noen poeng, men at nyansene og forskjellene underdrives og likhetstrekkene overdrives. Når budskapet blir så gjenkjennelig unyansert, drukner det.

Uhederlig omtale

Slik er det også med Human Rights Service sin omtale av Linda Alzaghari. Hun kjenner seg ikke igjen i organisasjonens forsøk på å koble henne til islamister. I en rekke innlegg har HRS skrevet om Alzaghari. De har trukket frem uttalelser hun kom ned på nettforumet til islam.no, som drives av Basim Ghozlan. Han er forstander i Rabitamoskeen, som ideologisk ligger nær islamistbevegelsen Det muslimske brorskap.

Problemet med denne metoden er at innleggene er hentet fra flere år tilbake. Det er selvsagt interessant å lese hva Alzaghari mente i denne perioden. Hun gikk da i hijab og var et aktivt medlem i moskeens ungdomsorganisasjon. Men når innleggene presenteres flere år senere, uten å samtidig omtale hvordan Alzaghari har kastet hijaben og i dag er frontfigur for en organisasjon som arbeider med å forebygge radikalisering, blir omtalen uhederlig.

Og her kommer mange av følgefeilene frem: Alzaghari kobles sammen med den ovennevnt imamen fra Sandnes, som igjen beskrives som ”rådgiver” for Arfan Bhatti. De fremstiller et svar på et spørsmål fra Dhuhulow om hvor man kan feire Eid i Oslo, med den høflige tilføyelsen ”Det kan bli hyggelig å møte deg” som en ”invitasjon” som har som formål ”å bli ordentlig kjent med ham”.

Man kan gjerne være kritisk til noen av standpunktene til Linda Alzaghari og Minotenk. Men ved å fremstille henne som en nær bekjent av terroristen Hassan Abdi Dhuhulow sager HRS grenen av sine egne argumenter.

Derfor har jeg et råd til HRS: Øk presisjonsnivået. Og ta gjerne denne artikkelen i beste mening.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden