Hvorfor jeg ble sjarmert av Hugo Chávez

Og hvorfor jeg bare er en halvveis angrende synder.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har lenge lurt på om Minervas server ville takle en tekst om Hugo Chávez som ikke er 100 prosent fordømmende, eller om den ville oppleve en eksistensiell, digital krise. Klarer den en slik tekst uten at ordet «diktator» brukes åtte ganger, og uten at UPS-en eksploderer? Jeg tenkte jeg skulle teste det i denne månedens spalte, nå som vi har fått mannen litt på avstand.

Min fascinasjon for Chávez startet da han kom tilbake til Miraflores-palasset i Caracas etter det nesten vellykkede kuppet mot ham i 2001.

Venezuelanere hadde flommet ned fra åssidene rundt byen for å protestere på det som skjedde. Jeg så dokumentaren The Revolution Will Not Be Televised (2003), og mitt venstrevridde aktivisthjerte ble rørt til tårer over et folk som reagerte så spontant og unisont.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her