KOMMENTAR

Når skal NRK slutte å latterliggjøre oss rike?

NRK trekker sketsjer om japanske gameshow-verter, men rikinger må tåle latterliggjøring over en lav sko.

Publisert Sist oppdatert

Noen av oss er født rike, og kan ikke noe for det.

Alt for lenge har vi tålt at rikofober i rikskringkastingen og andre steder lager karikaturer av oss for å score billige poenger. Hadde det i minste vært dyre poenger! Det spilles på fordommene den hvite middelklassen har til oss som er født inn i en sårbar minoritet.

Altfor mange sier: Dere er priviligerte og må tåle såpass. Den rike minoriteten klarer seg bra, og nesten like bra som for eksempel den japanske minoriteten. Og slik ser det sikkert ut utenfra. Men tallenes tale er klar: Andelen av oss som har både privatpsykolog, life coach og investeringsrådgiver er usammenlignbart mye høyere enn i befolkningen for øvrig.

For de fleste av oss er å være rik, ikke noe vi har valgt. Joda, jeg skjønner at vi selvsagt kunne gitt bort pengene. Men er ikke det også å la haterne vinne? Og hvem ville vi være hvis vi gav bort pengene? Vi ville jo miste hele vår identitet: rike inni og fattige utenpå, fanget om ikke i feil kropp, så i hvert fall i feil konto.

Mobbing fra NRK blir til mobbing i skolegården

Jeg må innrømme at jeg altfor lenge bare har resignert. Hvis man tør å si at man blir krenket, vil hylekoret av fra det liberale sentrum ile til og si at det er prisen man må betale for ytringsfrihet. De som snakker slik, er stort sett folk som aldri selv har kjent på kroppen den historiske uretten begått mot rikinger. De snakker som om avkulakifiseringen i Sovjetunionen er en myte fra oldtiden, og er fullstendig likegyldig til at dagens kommunister helt åpent annonserer at de ønsker å øke formuesskatten med flerfoldige promille. For dem er dette bare teoretiske abstraksjoner. For oss er det angrep mot oss som utelukkende baserer seg på vår pekuniære identitet.

Men det er på tide å si fra.

Denne uken trakk NRK en sketsj som parodierte en japansk gamewhow-vert. De hadde nemlig mottatt reaksjoner, ikke minst fra den kinesiskfødte influenceren Jenny Huse. De sedvanlige kverulantene vil kanskje innvende at Kina og Japan er to distinkt ulike land og kulturer, og at Huse ifølge eget utsagn bare hadde sett introduksjonen til sketsjen. Det gledelige fra mitt perspektiv er likevel at NRK valgte å møte også en formelt sett relativt svakt begrunnet kritikk med rett og slett å avpublisere hele innholdet.

Det betyr nemlig at det endelig også må være mulig å få tatt et oppgjør med de fæle rikingsketsjene der Robert Stoltenberg gjør narr av den fiktive rikingen «Stein Riis-Kristoffersen». Kanskje visste man ikke bedre da disse sketsjene ble laget. Men nå er det faktisk 2021. Det er veldig lenge siden det var greit å si «Heisann Montebello» i beste sendetid.

Men NRK har fortsatt liggende ut sketsj etter sketsj der vi rikinger fremstilles som folk uten kontakt med virkeligheten – i form av IKEA; som emosjonelt distanserte foreldre som overlater oppdragelsen til au pairer; og som rasistiske snobber som sender barna på kostskole til Sveits. De fleste av disse fordommene er selvsagt uten rot i virkeligheten. Selv kjenner jeg mange rikinger som i ungdommen kjøpte et eller annet møbel på IKEA til studentleiligheten. Også au pair-sketsjen, som fremstiller det som om dagens voksne rikinger er oppdratt av filippinske au pairer, bommer fullstendig: På 80-tallet kom selvsagt au pairene fra England og Danmark. For egen del har jeg faktisk heller ikke gått på sveitsisk kostskole.

Som om dette ikke var nok, er sketsjene fulle av harselas med våre fakter, våre manerer og selve vårt sprog – den eneste formen for lytehumor som åpenbart fortsatt skal være lov.

Før du vet ordet av det vil barna våre møte på denne typer fordommer og latterliggjøring i skolegården. I hvert fall de som velger vekk nærskolene Ullern og Persbråten (eller kostskolen i Sveits) og går på videregående skole nede i byen. Barna ser at det greit å mobbe rikinger på NRK, og vil ikke være dårligere.

Om trans-rike og kulturell appropriering

Noe av det aller verste, er at skuespilleren, Robert Stoltenberg, ikke heller egentlig er virkelig rik. Jeg skjønner at han kan se rik ut for den selvgode hvite middelklassen: Ifølge ligningstall for 2016 har han en formue på 14 millioner kroner, og slik sett er han selvsagt millionrik. Men han er likevel ikke styrtrik, og sketsjene hans rammer vitterlig først og fremst oss styrtrike. Stoltenberg oppfører seg dermed omtrent som en norskpakistaner som benytter blackface i en sketsj, og prøver å komme seg unna med at vedkommende selv er melaninrik.

Problemet er ikke bare at sketsjene hans dermed er en form for kulturell appropriering: Det er at det er fullstendig misforstått å tro at han har et slags fripass til å tulle med oss rike fordi han liksom skulle være «en av oss». Det er han ikke. Det er også et poeng her at selv om han kanskje er rik i dag, har han ikke levd med å være rik gjennom sårbare pubertetsår. Han smykker seg med å være rik nå som det lønner seg for ham, men har aldri blitt kalt «riking», «sossegutt» eller «jævla millionærsønn» på skolen. Sett fra mitt perspektiv er han i beste fall trans-rik – pengene er for ham en identitet, et valg, en rolle, ikke et biologisk faktum slik det er for oss som er født slik.

Mangel på empati

Så vet jeg at mange som leser denne teksten, vil si at Stoltenbergs harselas over Stein Riis-Kristoffersen bidrar til å inkludere rike i samfunnet; at en parodi av et fenomen nettopp forutsetter å trekke noen gjenkjennelige trekk ut i det absurde; at slik parodiering ikke er vondt ment, og at TV-seerne er smarte nok til å forstå at en type-parodi ikke innebærer en påstand om hvordan alle rike mennesker er eller ikke er. På samme måte kunne man sikkert trivialisert Nikolay Ramms sketsj, ved å si at den ikke rent faktisk parodierer japanere, men snarere gameshow-vert-rollen – omtrent som når man parodierer latinamerikanske fotballkommentatorer som roper «goooooool».

Men da har man ikke forsøkt å gå i våre sko. Altså – det er ikke noe galt med skoene per se, for eksempel er krokodilleskinnsko overraskende behagelige. Det jeg mener å si, er at man ikke ser oss, at man mangler empatien som skal til for å forstå at også vi, som alle andre, har et legitimt behov for å kunne iscenesette oss selv som en krenket gruppe, et offer for andres ubehagelige ytringer – som gjennom enkeltstående reaksjoner kan tvinge NRK til å omgjøre redaksjonelle beslutninger.

Jeg håper Jenny Huse en dag blir rik nok til å ta også denne kampen.