Forsiden

Humor med bismak

"Ordbok for underklassen" er en morsom bok om språket i offentlig sektor, men den bommer ofte på alvoret som ligger under.

Ordbok for underklassen er en morsom bok om språket i offentlig sektor, men den bommer ofte på alvoret som ligger under.

Ordbok for underklassen, skrevet av Arne Klyve og Jon Severud, er en humoristisk liten bok som i følge omslaget ”avkler byråkratispråk og frustrerende moteord i arbeidslivet”. Som tittelen indikerer, er dette en slags ordbok som skal hjelpe vanlige mennesker (”underklassen”) med å forstå (og le av) ord som ledere og politikere gjerne bruker. Her blir ord som dialogmøte, omdømmebygging, analoge læringsplattformer, kvalitetsstyring, coaching og synergieffekter forklart, det vil si, de blir dissekert og latterliggjort. Hensikten er å avkle slike ”nyord” som ”tanketomme hersketeknikker”.

I følge forordet, som er skrevet av Morten Strøksnes, utgjør disse ”nyordene” et eget språk. Språket heter NPM (New Public Management), og snakkes av den nye ”lederklassen” i offentlig sektor. Denne lederklassen har lært dette på ”kveldskurs på BI”. Virkningen (og formodentlig også hensikten) med dette språket er ofte å desinformere mer enn det er å informere, skriver Strøksnes. NPM-språket går på bekostning av fagspråket som snakkes av alle som jobber i det offentlige, i følge forfatterne.

Men Strøksnes slår fast at dette ikke bare handler om (dårlig) språk. Det grunnleggende problemet er visstnok at ”offentlige institusjoner tror de er private bedrifter som skal betjene oss serielt, som enkeltindivider og kunder”. Det er NPM som har skylden for at det er blitt slik, slås det fast. NPM, språket, men også selve fenomenet, må vi anta, dreier seg i følge Strøksnes ”i teorien (…) om rasjonell målstyring, resultatorientering og økt effektivitet”. Men i praksis har konsekvensene vært katastrofale; ”mer byråkrati, ansvarsfraskrivelse, hemmelighold, økte kostnader og forkrøplede ideer om lønnsomhet”.

Klyve og Severuds bok harselerer altså rått med det de kaller NPM-språket. Mye av det er ganske morsomt.

Dissekeringen av begrepet ”dialogmøte” er for eksempel fornøyelig. Det konkluderes, helt riktig selvfølgelig, med at et dialogmøte ”er (…) egentlig ikke annet enn et møte, verken mer eller mindre”.

Bruken av ordet ”levere”, som brukes om absolutt alt noen skal gjøre eller prestere får også gjennomgå. Hvordan det ble snakket om at de norske F-16 flyene ”leverte varene i Libya” er et godt eksempel her.

Forfatterne er heller ikke begeistret for floskler om ”bærekraft”, ”kunnskap” og ”kvalitet”. Slike plussord kan brukes for å få oppslutning om en hvilken som helst politikk, som Klyve og Severud skriver. Og de vanskeliggjør saklig debatt. Det er selvsagt et dårlig utgangspunkt å ”være mot” kunnskap eller kvalitet.

Forfatterne har begge bakgrunn fra undervisningssektoren. Som mange andre fra dette miljøet, er de lite begeistret for alle reformene i skolen de siste tyve årene, og store deler av boken er viet moteord knyttet til reformer i skolesektoren. Ansvar for egen læring, det berømte slagordet fra Reform-94, er selvfølgelig omtalt. Det bør være unødvendig å si hva forfatterne mener om det. Det er ingen tvil om at det er mye å ta av for den som vil harselere med moteord i skolen. Hva er ”læringsaktiviteter” for eksempel? Er det noe annet enn undervisning? Eller er undervisning ”læringsarbeid”? Og hva med det tidligere nevnte ”analoge læringsplattformer”, eller ”bok” som det også kalles. Totalt sett blir det, synes jeg, likevel litt for mye om skole her. Men det er selvsagt naturlig at man skriver mest om det man kjenner best til, og mye av det er helt klart morsomt.

Det må imidlertid sies at all harseleringen med språk, og den direkte og indirekte kritikken av måten offentlig sektor drives på, også har en klar politisk slagside. Lest med ”liberale øyne” er derfor ikke alt her like hysterisk morsomt. At Klyve, Severud og Strøksnes har sine politiske sympatier på venstresiden, er neppe et dristig tips. Det er greit nok. Men det er noe spesielt å definere for eksempel ”valgfrihet” som ”et plussord som vanligvis medfører frihet for et mindretall med store ressurser i form av penger (..), og tilsvarende redusert frihet for flertallet”. Valgfrihetsdebatten i Norge handler jo primært om muligheten til å velge mellom flere aktører (både offentlige og private) innenfor offentlig finansierte velferdstjenester. Altså økt frihet for alle, uavhengig av hvor mye penger man har.

Den suverene forakten forfatterne demonstrerer for alt som minner om næringsliv og privat sektor, kombinert med romantiske ideer om hvor bra alt var i offentlig sektor før ”markedsorienteringen” tok til en gang på åttitalet, kan dessuten bli vel påtrengende. Det virker noe søkt å omtale alt tåkepratet i offentlig sektor som et ”markedsspråk”. Ikke fordi det er mindre tåkeprat i næringslivet, det er det neppe. Men jeg tror det er vel så mye snakk om for eksempel dialogmøter, samhandlingskompetanse og analoge læringsplattformer i offentlig sektor som i næringslivet. Dessuten er det påfallende at samtlige politikere som henges ut som tåkefyrster, er fra borgerlige partier, eller blant dem som gjerne kalles ”direktørvenna til Jens” i Arbeiderpartiet. Det er selvsagt en takknemlig oppgave å harselere med uttalelser fra Jonas Gahr Støre. Og Grete Faremo er vanskelig å komme utenom i en slik bok. Men er det virkelig ingen på venstresiden i Arbeiderpartiet, i SV eller i LO som bruker moteord og floskler? Eller er det slik at tåkeprat herfra ikke er så farlig fordi de ikke tilhører ”lederklassen”?

I sin iver etter å kritisere alt som har noe som helst med private aktører å gjøre, avdekker også forfatterne ren kunnskapsløshet enkelte steder. OPS (Offentlig Privat Samarbeid) forklares for eksempel som et samarbeid ”der det offentlige bærer all risiko og private høster avkastningen”. Dette er feil. Hele poenget med OPS er jo at en privat aktør tar på seg risikoen for gjennomføringen av et prosjekt, mot betaling så klart.

Selve temaet for boken er både viktig og ikke minst aktuelt; nemlig hvordan offentlig sektor er og bør være organisert, og hvordan offentlig sektor kan ledes og styres. Nå er dette, som nevnt, en humoristisk bok, og ikke en offentlig utredning om styring i offentlig sektor. Og den må selvsagt leses som det. Men humor har som regel en undertone av alvor. Slik er det her også. Ikke noe galt i det. Men bokens alvorlige undertone, forfatternes budskap om man vil, bidrar til at humoren dessverre får en kraftig bismak.

Boken etterlater nemlig et inntrykk av at forfatterne ikke bare er oppgitt over dårlig språkføring og latterlige moteord, men at de også er motstandere av omtrent alt som smaker av ledelse og styring i staten. ”Målstyring” blir foraktfullt omtalt som noe man har funnet på for å kunne slippe ”private aktører” inn i offentlig sektor, slik at de kan ”utvikle kostbare dataprogrammer, middelmådige kurs og unødvendige undersøkelser”. Målstyring fører bare til ”målstyr”, det vil si rot, unødvendig byråkrati og høyere kostnader, i følge forfatterne. Derfor vil de ikke ha målstyring, men ”klokere ledelse”. Men når forfatterne avviser alt som har med målstyring å gjøre som noe tull som bare hører hjemme i næringslivet (der vet de jo ikke bedre), er det fristende å spørre hva de mener er alternativet. Det er ikke veldig imponerende, for å si det forsiktig, at det eneste som sies om dette er at offentlig sektor trenger ”klokere ledelse”.

Det er selvsagt helt greit å skrive en lettbent bok om offentlig sektor, der man først og fremst harselerer med dårlig språk og tåpelige moteord. Men de siste par årene har det blitt klart for de fleste at styring og evne til gjennomføring i offentlig sektor er et alvorlig tema. 22. juli 2011 fikk vi demonstrert hvor katastrofale konsekvensene kan bli når sentrale offentlige etater ledes dårlig. Med dette som bakteppe er det en fare for at en slik bok, som latterliggjør omtrent alt og alle som har forsøkt å lede noe som helst, bikker over og blir litt for lettvint og flåsete til at det bare er morsomt. Det er delvis tilfellet her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden