DEBATT

Tore Sagen. Foto: Eirik Helland Urke/Nordiske Mediedager/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0)
Tore Sagen. Foto: Eirik Helland Urke/Nordiske Mediedager/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0)

Alt må kunne tulles med – også rasisme

Vi kan gjerne drøfte om en vits er morsom eller ikke, men la oss ikke dømme og fryse ut noen som er uheldig og går i baret.

Publisert

Det har stormet den siste tiden rundt Tore Sagens innslag på Radioresepsjonens spalte «Flauhetskonkurransen». For de som ikke er kjent med seansen, leser Tore Sagen opp et brev der han går til angrep på Greta Thunberg og et brev der han bruker ordet «neger» og argumenterer for negeres underlegenhet i forhold til hvite. Spalten er ment å gjøre de andre i resepsjonen flaue, og det kommer ettertrykkelig frem at dette ikke er noe Tore Sagen faktisk står inne for.

Siden har det kokt i både blod og sosiale medier, og blitt skrevet kronikker av de som føler seg krenket og de som støtter Sagen.

Selv om det tydeligvis er mye uenighet rundt selve utspillet, tror jeg de fleste kan være enig om at dette ikke var spesielt morsomt. Det var flaut, noe som også var hensikten med utspillet. Vel å merke er det først og fremt brevet som omhandler ordet neger som har skapt mest furore, der uenigheten ser ut til å være om utspillet var rasistisk ment, og om Tore Sagen og NRK er rasister.

Kontekst

Spørsmålet er da: Er man en rasist om man som hvit bruker et ord som neger, uten å ta hensyn til kontekst og situasjonen det blir brukt i?

Hva om man skal forklare noen hva slags ord som ble brukt om svarte slaver? Hva om man i undervisningssammenheng skal lese utdrag om rasistiske beskrivelser av svarte? Hva om man skal lese et utdrag av hvordan nazistene omtalte jødene på 30- og 40-tallet? Er man da en antisemitt, kun fordi man gjengir nedsettende bemerkninger om jøder?

Jeg tror alle som har ytret seg i retning av at Sagens utspill er rasistisk, har de beste intensjoner. Problemet er bare at når vi skal skjermes for alt som er vondt uansett kontekst, når det minste avvik fra en gjengs samfunnsmoral skal svares med utfrysning og fordømmelse, da beveger vi oss inn i en skummel samfunnsutvikling med lite tillit til individets vurderingsevne.

Moralisering

Da Vesten var preget av pietismen og kristen moral på 1700- og 1800-tallet, hadde man en tanke om at hvis man bare skjermet mennesket mot alt som var definert som synd, ville vi få et godt samfunn og mennesket ville være gode mot hverandre. Dans og moro var ikke tillatt. Sex var ikke tillatt før ekteskap. Kvinners frihet var berøvet, og Gud var allmektig og stor. Alt som ikke passet inn den strengt pietistiske tolkningen av Bibelen, var ansett som umoralsk og de som våget og utfordre dette, ble fryst ut og fordømt.

Ironien i 2019 er at denne moraliseringen synes å ha byttet side og funnet gjenklang på venstresiden i Norge og Europa, men spesielt i USA. Et godt eksempel på dette er fremveksten av fenomenet professor Jordan Peterson, som gjentatte ganger blir sabotert og forsøkt stoppet av studenter som ikke liker hans kritikk av kjønns- og identitetspolitikk.

Ikke mer fremmedfiendtlig

SSB måler med jevne mellomrom holdninger til innvandring i Norge. De stiller spørsmål blant annet om hvordan nordmenn ser på innvandrere som nyttige i arbeidslivet, om innvandrere beriker norsk kultur, om innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet og holdninger til flyktninger og asylsøkere. Utviklingen siden 2008 har holdt seg relativt stabil der opp mot 70-80 % av den norske befolkningen er helt eller nokså enig i at innvandring er positivt for landet. Den største endringen er holdninger til asylsøkere der flere nordmenn synes at det bør bli lettere å få asyl i 2018 enn i 2008. Ingenting skulle dermed tilsi at Norge er blitt et mer fremmedfiendtlig land den siste tiden.

Ekkokamre

Det som derimot har endret seg stort siden 2008, er utbredelsen av sosiale medier.

Med sosiale medier kan man følge nøyaktig de personene og de sidene man liker og interesserer seg for. Er man for eksempel opptatt av mote, kan man følge motesider, er man opptatt av et fotballag, kan man følge fotballsider, osv. Men man kan også følge sider som man identifiserer seg med både politisk og som identitet. Det kan for eksempel være basert på ideologi, religion, hudfarge, etnisitet og kjønn. Til forskjell fra rene interessesider som mote og fotball, har sidene for identitet fått en polariserende sprengkraft med politiske dimensjoner. Vi ser det eksempelvis i USA, der (forholdsvis hvite) Trump-tilhengere gjerne har egne nyhetskilder som Fox News og Breitbart, mens liberale følger CNN og MSNBC.

Man lever i et ekkokammer der man utelukkende følger sider som bekrefter den virkeligheten man selv identifiserer seg med, og alle som truer denne virkeligheten får fort skjellsord og andre ukvemsord mot seg. Alle har sine klare allierte og klare fiender, og man snakker ikke med hverandre. Man skriker. Barack Obama var nylig ute og kritiserte denne kulturen, kalt «woke», en kultur utbredt blant enkelte afroamerikanere, der man er mer opptatt av å rase, dømme og fryse ut folk man er uenig med, enn å forholde seg til fakta og kontekst.

Et annet aspekt med fremveksten av dette fenomenet der rase, etnisitet og identitet trumfer fakta, kontekst og argumentasjon, er at man fort kan havne på kollisjonskurs av komiske dimensjoner.

La oss ta et hypotetisk og hjemlig eksempel. Tenk om en undersøkelse hadde konkludert med at middelaldrende muslimske menn hadde et mer negativt kvinnesyn enn resten av befolkningen, og Kvinnegruppa Ottar bestemte seg for å lage en rap for å belyse denne problematikken. De benyttet en omskriving av Karpe Diems «Hvite menn som pusher 50» til å bli «Muslimske menn som pusher 50». Om dette hadde skapt furore, hvilke hensyn ville veid tyngst? Sangens kontekst, hensynet til beskyttelse av minoriteter eller hensynet til kvinners rettigheter? Ville svaret også vært avhengig av den etniske sammensetningen i rapgruppen til Kvinnegruppa Ottar?

Lete med lupe

Så tilbake til Tore Sagen og hans utspill. Man må virkelig legge godviljen til for å oppfatte dette som rasistisk. Enda mer godvilje må til hvis man skal tro at Tore Sagen faktisk er en rasist. Vi kan derimot være enige om at vitsen ikke var morsom.

Alle har sin egen rett til å definere hva som er rasisme og ikke. Jeg tviler ikke på at komikerne som har ytret seg i denne saken, har ytret seg i god tro og ønsker å slå et slag for antirasismen. Problemet er at hvis en slik ikke-sak skal kalles rasisme, hva slags ammunisjon skal vi da bruke når vi virkelig møter på en ulv?

Videre må disse komikerne også ta innover seg at når de setter lista for rasisme så lavt, vil også deres humor bli lest med lupe.

Et vanlig tema å spille på for komikere med minoritetsbakgrunn, er selvopplevd rasisme i Norge. Etter internasjonal standard er Norge sannsynligvis et av verdens minst rasistiske land, der minoriteters rettigheter ivaretas og beskyttes. Legger man godviljen til, kan vitsing om Norge som et rasistisk land virke veldig krenkende for noen. Legger man virkelig godviljen til, er det også mulig å se en sammenheng med at den type vitsing er med på å øke frustrasjonen i innvandrermiljøer og bidra til økt blind vold som vi har sett den siste tiden.

En annen av komikerne som har ytret seg, har også en vits der han harselerer med ungdommer som deltar på NRK-programmet Jeg mot meg. Dette er et program som handler om psykiske lidelser blant unge. Hvor greit er dette egentlig? Er ikke psykiske lidelser og selvmord vel så alvorlige temaer som rasisme?

Alt må og bør kunne tulles med! Også rasisme. Det er humoren og satirens natur. Ellers vil det ikke fungere. Alle kan potensielt føle seg krenket. Så får vi heller drøfte om en vits er morsom eller ikke, men ikke døm og frys ut noen som er uheldig og går i baret. For ingen av oss er tjent med et samfunn der vi alle sitter i skyttergravene våre og kaster ukvemsord og beskyldninger mot hverandre.

Da taper vi alle, og får ingen latter som forlenger livet.