Kommentar

Humorkrisen

I den britiske humoren har det vært lov å sparke på tvers av klasse og politisk tilhørighet. Bildet er fra serien Hotell i særklasse (Fawlty towers).

Bilde: BBC

I Storbritannia lærte jeg at humor kan være limet i et samfunn som er dypt splittet. Så kom Brexit.

Få er så bevisst på klassetilhørighet som britene. Like etter at jeg flyttet til Storbritannia, fikk jeg høre fra en venn at jeg var heldig, jeg som var utlending: jeg slapp å bli satt i bås.

Hver gang han selv møtte et nytt menneske, gikk det et millisekund, så var vedkommende plassert. Så snart personen åpnet munnen, jobbet hjernen på spreng med å identifisere: Hardbarket «working class». BBC-middelklasse. Før «working class», nå rik finansmegler. Før Vest-London-snobb, nå Øst-London-hipster.

Og sånn fortsatte det, enten han ville det eller ei.

Som innflytter slipper du merkelappen. I stedet kan du observere, og i smug forsøke å forstå dette finmaskede nettet av klasse, identitet og tilhørighet. Men selv om klasseskillene er dyptgripende, har jeg ofte latt meg overraske over at et så klassedelt samfunn som det britiske tross alt har mye til felles. Det beste eksemplet er kanskje pubene:

Enten den er brun og skitten eller en snobbete gastropub, er en pub like fullt en pub: stedet der du styrter en halvliter eller to før du drar hjem fra jobb, leser aviser på en søndag, spiller dart eller et slag kort. Fish’n’chips er nesten alltid på menyen. Det betyr ikke at folk omgås på tvers av klasse. Men det noe samlende og «britisk» ved selve opplevelsen av puben, institusjonen den er blitt, fellesskapsfølelsen den står for.

Et annet slikt fellesskap er humoren. Selv for en som er vokst opp med britisk humor på tv, var det overraskende å oppleve hvor livsviktig humor var for britene i hverdagen. Før jeg kom flyttende til Storbritannia, jobbet jeg i Tyskland. I jobbmøter blant tyskere var jeg vant til lange, seriøse utgreiinger, og alvoret fortsatte som regel møtet gjennom. Blant briter var det derimot forventet at møteleder brøt isen med en spøk, gjerne en selvironisk sådan: Å snakke seg selv litt ned, gjerne med et sjenert glimt i øyet, var en selvfølge.

Humoren kastet seg dessuten over de dype klasseskillene. Kom du fra overklassen, hadde du like stor grunn til å være litt småflau som han som kom fra arbeiderklassen, særlig når man møttes man på tvers av klassebakgrunn eller side om side med klasseløse utlendinger som meg selv.

I den gjensidige latteren lå det også en slags gjensidig respekt: Det var det like naturlig å spøke med de alt for dyre teppegulvene foreldrene dine egenhendig hadde importert fra India, som det var å gjøre narr av at foreldrene dine aldri hadde reist lengre unna huset sitt enn puben på hjørnet.

I den britiske humoren har det vært lov å sparke på tvers av klasser, på tvers av politikk, og ikke minst har det vært lov å sparke oppover.

Den samme klassebevisstheten finner du i comedy-shows på puben, og på tv og på filmlerretet, hvor både mer og mindre sofistikert britisk humor har fått blomstre i mange tiår. Da jeg flyttet til Sør-London, fikk jeg høre fra omtrent alle briter jeg traff, at jeg måtte sjekke ut The Peep show, en sitcom hvor to passe håpløse romkamerater levde livet på stedet hvil i nettopp Sør-London, i de samme gatene hvor jeg selv bodde.

Her til lands glemmer vi ikke Høy på pæra (Keeping up appearances) med Hyascint Bucket, arbeiderklassekona som insisterte på å bli kalt det mer snobbete «Bouquet». Som nordmenn har vi ledd av klasseforviklinger i alt fra Blackadder, Hotell i særklasse og Monthy Python til Bridget Jones og Love Actually. Ofte kobles humoren dessuten mer direkte på det politiske, som i Yes Minister eller Fry and Laurie.

Et berømt eksempel fra sistnevnte er når Lauries karakter flytter hjem fra utlandet og skal anmelde et biltyveri under Thatcher-tiden. På politistasjonen får han valget mellom intet mindre enn tre ulike «servicer» for å anmelde tyveriet: «the super, the lovely and the gorgeous». Men til hans forferdelse koster alle alternativene penger – siden sist er nemlig politiet blitt privatisert. Sketchen er et stikk til toryene, men er utført slik at folk av alle politiske avskygninger vil finne noe å le av.

I den britiske humoren har det vært lov å sparke på tvers av klasser, på tvers av politikk, og ikke minst har det vært lov å sparke oppover. Så kom Brexit, og alt ble annerledes. Kanskje lyder det dramatisk, men det var slik det føltes: plutselig fungerte det ikke å sparke, hverken oppover eller nedover.

Joda, britenes skepsis overfor EU og europeisk samarbeid hadde alltid vært der, godt hjulpet av både Atlanterhavet, kolonihistorien og tabloider som The Sun og Daily Mirror. Men det var langt fra skepsis og uenighet, som den britiske kulturen har forholdt seg til i all tid, til en Brexit-valgkamp der skitne triks, løgner og stygg retorikk ble regelen.

Selv merket jeg det først og fremst blant britiske venner: de fleste som hadde stemt Remain, klarte rett og slett ikke å akseptere valgresultatet. Det var en blanding av sorg og frykt for det ukjente: kom de til å klare det? Kom arbeidsplassene til å forsvinne på dagen? Ville de fattige bli enda fattigere? Hva med de europeiske vennene, måtte de flytte? De sedvanlige lagene med selvironi var byttet ut med ett eneste lag; full fortvilelse.

Plutselig strakk humoren ganske enkelt ikke til.

Det samme gjaldt innflytterne, som meg selv. Fordi noe av det som kjennetegner den britiske kulturen, er en raushet for forskjeller, hadde de alltid følt seg velkomne. Men siden Brexit-kampanjen i så stor grad handlet om innvandring, føltes det ikke lenger slik. Stadig flere av de jeg kjente som for mange år siden hadde flyttet fra Polen, fra Sveits, fra Italia, begynte å se på enveisbilletter tilbake til hjemlandet.

Det var ikke så lett å spøke med. Plutselig strakk humoren ganske enkelt ikke til. Joda, jeg har sett komedie på puber også etter Brexit-avstemningen, og joda, det er komikere som tuller med Brexit. Men jeg tviler på om de som stemte motsatt av komikeren, ville ledd. Gapet er for stort, for altomfattende. Det er visst lettere å gjøre narr av Thatchers privatiseringer enn av noens identitet.

At humoren dekket hele samfunnet, betyr naturligvis ikke at samfunnet var perfekt. Tvert imot: det er liten tvil om at klasseskillene var reelt splittende, og at de sammen med globaliseringen og avindustrialiseringen har skylden for at mange føler seg «left behind». Men der man før kunne le på tvers, ler man nå til nøds i sine egne univers, på bekostning av de andre.

Med Brexit er britene, ironisk nok, begynt å ligne mer på andre europeiske land.

Også Brexit-novellene uteblir visst, forteller den britiske forfatteren Philip Hensher i Morgenbladet denne uken. Han har vært redaktør for The Penguin Book of the Contemporary British Short Story, og synes det er påfallende at så få forfattere skriver om å leve under Brexit-prosessen.

Selv tror han det er blitt slik fordi ingen skjønner hvorfor motparten stemte slik de stemte, eller hva valgresultatet betyr: «Ved et krigsutbrudd visste en i hvert fall hvor en sto: Man ville bli sendt ut for å slåss, så ville man tape eller vinne. Med Brexit vet man ingenting.»

Også de nye konfliktlinjene i det britiske samfunnet er vanskelige å skjønne, kanskje fordi det er de samme konfliktaksene som overalt ellers i Europa? Det handler ikke lenger om de eldgamle klassene, men om globalister, Brussel-eliten og «vanlige folk». Med Brexit er britene, ironisk nok, begynt å ligne mer på andre europeiske land.

Men kan ikke den britiske humoren takle dette også, spør du kanskje. Ta det innover seg og endelig servere oss en sårt tiltrengt latter, midt i Brexit og populistenes æra.

Og kanskje ville humor hjelpe også på de nye, dype skillelinjene – nettopp derfor er jeg melankolsk over fraværet av Brexit-humor. For hvis det var noen som kunne bidra til å få bukt med den polariseringen mellom mennesker vi ser i dag, var det britene og humoren deres.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden