Borgeren

«Husk at kunstnere flest er støttet av skattepenger, så kunsten tilhører litt oss alle»

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Kan kunstgründer Silje Sigurdsen overbevise Minervas skeptiker Alexander Z. Ibsen om å like samtidskunst?

– Silje Sigurdsen. Du driver nettstedet kunzt.no og har startet et nytt konsept med videoblogger om kunstscenen i hele landet. Man kan følge deg på Facebook og bli med deg inn i alskens utstillinger. Hvorfor gjør du dette?

–For det første er det et forsøk på å skaffe meg en arbeidsplass, i en tid da mange kunsthistorikere som meg ender opp på NAV. Som kunsthistoriker er det ekstremt vanskelig å få fast, relevant jobb.

–«Studer noe du er interessert i!» fikk vi høre da jeg var ung …

– Ja, og interessen for kunst er der absolutt fortsatt i dag. Og skal jeg være litt optimist, så tenker jeg at kunst og kunstformidling ikke er blant yrkene som blir erstattet av roboter med det første. Og interessen for opplevelser og det å kunne lære og berike seg er økende. En annen ting jeg ønsker å bidra til, er å styrke den norske kunstbransjen, som jeg er opptatt av. Så en viss idealisme er det jo også. Det er jo veldig i tiden å ville redde verden.

– Ja, den viser jo ingen tegn til å redde seg selv, akkurat.

– Det er vel litt sånn det er for oss i «millennial-generasjonen». Vi vil oppleve og konsumere inntrykk, vi er vant til å velge, men vi er også opptatt av å skape en bedre fremtid.

– Du dokumenterer og formidler om kunst. Fikk du ideen fordi du så at det var så mye kunst, men ingen som forstod den?

– Nei, jeg er heller motivert av at jeg så rundt meg og oppdaget at Skandinavia i dag er i en kunstnerisk storhetstid. Spørsmålet er om vi klarer å ivareta dette.

– Her vi befinner oss nå, er vi omgitt av kunstverk av en bergenser ved navn Anja Carr. Ta for eksempel dette ene stykket, hvor en eller annen tøygris er presset inn i glass og ramme sammen med noen dingser fra det som ser ut til å være deler av et lekekjøkken i plast. Kan du få en skeptiker som meg til å like dette verket på ti sekunder?

– Jeg kan jo ikke bestemme hvilket konkret verk du skal like. Det jeg kanskje kan få til, er å åpne øynene dine litt for det som er fint med hele denne utstillingen og kunstnerskapet til Anja Carr. Hun har en uredd stil, med bruk av veldig ulike materialer og farger. Likevel klarer hun å samle det hele uttrykksfullt, og ingen ting virker tilfeldig. Og det hele er veldig lekent. Det er en god balanse. Noe av det jeg generelt setter pris på hos kunstnere, er å kunne tenke helhetlig omkring utstillingen, samtidig som den er eksperimentell og tverrfaglig.

– Hvilke tilbakemeldinger får du på videobloggene dine?

– Alt mulig, fra alle mulige. Men det har kanskje endret seg litt over tid, i alle fall etter at jeg vant Hestenes-prisen i 2017 [Arne Hestenes’ journalistpris for film, portrett og annen kulturjournalistikk, red. anm.] for videoene mine. Før dette var det mer kritiske kommentarer, men selvsagt også en heiagjeng. De forstod at jeg kunne utvikle det, og at jeg trengte å lære. Nå er jo videoene mine blitt bedre. I dag tror jeg kunstbransjen setter pris på det jeg gjør, og nå er tilbakemeldingene stort sett positive. Det er også stor forskjell på oppgulp av negativitet og konstruktiv kritikk.

– Å snakke om kunst er jo ekstremsport. Et lite feiltrinn eller gal terminologi får deg jo bannlyst og henvist til de kulturløses fortapelse og evige helvetesild. Du må jo være utslitt.

– Det er der jeg tror jeg lener meg veldig på det med å akseptere at jeg er et menneske. Å anerkjenne at jeg kan forbedre meg hele tiden og være villig til å innrømme og lære av mine feil. Jeg er jo humanist, så hvis jeg møter noen som er ufin eller spiller på ego og hersketeknikk, tar jeg meg et pust og tenker at det ikke er personlig mot meg. Og minner meg selv på at jeg aldri trenger å forholde meg til det mennesket igjen. Men jeg får stort sett mye støtte og rom til å utfolde meg, altså.

– Men innrøm at kunstnere er veldig vanskelige å intervjue.

– Haha, ja.

– Hva synes etablerte kunstkritikere om konkurransen fra deg?

– I begynnelsen likte de det nok ikke, men de har etterhvert vist seg å være mer nysgjerrig åpne. De ser jo at det fungerer og at «vlogger»-formatet har noe å tilføre. Og tekst blir jo ikke uviktig selv om vi lever i en hypervisuell verden. Og nordmenn er jo et ord-folk. Så den tradisjonelle kunstkritikken vil også ha tilstrekkelig med plass fremover.

– Siste spørsmål. Alle hater vernissasjer. Hva er det verste med vernissasjer?

– Hva, vernissasjer er jo det morsomste som er – du møter folk, får se kunst, og kan drikke gratis vin! Men, ok, det kan kanskje noen ganger være litt kleint hvis det blir veldig klikkete. Hvis det er snakk om en utstilling som er utelukkende nettverksdrevet, uten profesjonelt galleri eller annonsering, kan det bli litt lukket. Men uansett er det bare å gå! Husk at kunstnere flest er støttet av skattepenger, så arbeidet deres tilhører litt oss alle.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden