Minerva Debatt

Hva Anjas historie forteller oss om Europa

Én kvinnes skjebne viser hvordan ekstremisme, krig og folkemord merket ett liv og la et kontinent i grus. Anja Øverdahl opplevde Europas mørkeste stund. Nå ser hun et nytt Europa ta form.

Én kvinnes skjebne viser hvordan ekstremisme, krig og folkemord merket ett liv og la et kontinent i grus. Anja Øverdahl opplevde Europas mørkeste stund. Nå ser hun et nytt Europa ta form.

Det store oppmøtet på mandagens fakkeltog til ære for fredsprisvinneren, Den europeiske union, overrasket de fleste av de jeg overhørte. Det er første gang jeg har sett et fakkeltog lyse opp Karl Johan fra Jernbarnetorget til Egertorget. Unionen går som kjent gjennom en økonomisk krise, men hvem hadde trodd at en liten glød for et samlet Europa fortsatt lever, selv i Annerledeslandet? Spesielt rørende var det å se at flere østeuropeere og søreuropeere deltok. Medarrangører for fakkeltoget var den litauiske og polske foreningen i Norge.

Det er de øst- og søreuropeiske landene som har gjennomlevd de største omveltningene i vår nære europeiske historie. For rundt tredve år siden var flere av de søreuropeiske landene diktaturer. Og i øst var europeerne i kommunismens vold. Alle disse landene var underutviklet. Så sent som på syttitallet var Portugal en mottaker av norsk u-hjelp. De fleste flyktninger som kom til Norge den gang, kom fra land som Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn.

Flyktet fra Øst-Europa
La meg kort gjengi historien til én av de som på denne tiden jobbet med mottak av østeuropeiske flyktninger i Trondheim, Anja Øverdahl (80). I et intervju med VG fortalte hun  at flyktningene som kom til Norge levde i to verdener. De fikk vite at de måtte være seg selv, men nordmenn forventet likevel at de skulle bli norske. Mange av de ble deprimerte av å gå fra en relativt ressurssterk, men ufri tilværelse i hjemlandet, til maktesløshet i Norge. Avhengigheten av andre føltes nedverdigende for dem.

Anja jobbet med flyktninger, men hun hadde også selv gjennomlevd en dramatisk flukt. Hennes historie var preget av den krig og ufrihet som herjet i Europa i forrige århundret.

Hun ble i 1932 født inn i en jødisk familie i Kraków. Da Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia, kom det strømmer av jødiske flyktninger til Polen. De fortalte om grusomheter som ble beordret av nazistene. Sammen med hennes lekekamerat planla den 6-årige Anja et attentat mot Hitler. Komplottet var uimotståelig: Forgiftning ved hjelp av sjokolade som skulle sendes med post til Berlin. De kokte såpe, salt og vaskesoda sammen, for å blande dette i sjokoladen. Lengre enn dét kom de ikke.

Delt mellom diktatorene
Det var ikke bare tyskerne som utsatte jødene for hat og trakassering på denne tiden. Anja var vitne til pogromer utført av polakker. Og i september 1939 ble alt mye verre. Tyskland invaderte Polen. Sammen med sin mor flyktet Anja østover. De kom seg til byen Lwów. Denne byen øst i Polen ble på sin side invadert av Sovjetunionen. De to diktatorene, Hitler og Stalin, hadde delt Polen seg imellom. Polen hadde opphørt å eksistere. På en skole som raskt fikk en ny kommunistisk læreplan, måtte Anja lære seg ukrainsk. Hun deltok på barneaktiviteter i det nyopprettede “Pionerenes hus”.

Våren 1940 greide Anjas far også å ta seg over til Lwów. Han fortalte at de gjenværende jødene i Kraków hadde blitt samlet i en ghetto av tyskerne. Kommunistene i Lwów ville at polakkene som hadde flyktet fra vest skulle ta sovjetisk statsborgerskap. Mange nektet å gi etter for okkupasjonsmakten, inkludert Anjas far, og da ble de “upålitelige elementene” like greit deportert til Sibir. Anja og hennes foreldre ble sendt med tog til endestasjonen, Pasija. Først etter to ukers reise innestengt i en kuvogn, fikk fangene gå ut og strekke på beina for første gang. En av kvinnene hadde født underveis. Mor, far og 8-årige Anja havnet i en arbeidsleir i Korosteljovka i Sibir. De voksne ble beordret til tømmerhogst. De fleste i leiren var polske jøder. Om vintrene sov alle med klærne på og ingen fikk vasket seg. Seksten personer døde.

Frigjort fra arbeidsleiren etter Hitlers angrep
I juni 1941 angrep Hitler Sovjetunionen. De internerte polske jødene ble innkalt til allmøte. Hitler-Stalin pakten hadde vist seg å være et bedrag. Sovjetunionen og polakkene hadde med ett fått felles fiende. Fangene i arbeidsleirene i Sibir fikk reise fritt innen Sovjet-Asia. Etter en vinter til i Pasija, reiste Anjas familie til Dsjambul våren 1942, byen som nå er kjent som Taraz i Kasakhstan. Planen var å ta seg derfra hele veien til Irak, hvor mennene håpet å melde seg for en polsk armé som skulle stables på beina av general Władysław Anders. De ville tilbake til Europa og bidra til å knuse Hitler.

Men familien til Anja ble strandet i Dsjambul i tre år. Samtidig, i nazi-okkuperte Polen, ble de gjenværende jødene utryddet i gasskamrene. Uten at Anja og hennes foreldre selv visste det, hadde Stalins paranoia reddet de. Dersom ikke de polske jødene hadde blitt deportert til Sibir, hadde de også blitt igjen i Polen.

Familien leide et hus i Dsjambul. Rundt tusen polakker, de fleste jøder, forble der. Veggene i huset var bygget av soltørket, hjemmelaget tegl. Far underviste i språk. Han holdt sin datter unna skolen. Han ønsket ikke at Anja skulle indoktrineres i kommunistisk propaganda. Nøden var stor. Far pådro seg tuberkulose og døde. Mor fikk flekktyfus av lus og måtte legges inn på sykehus. De levde en tid på penger fra gullet i den avdøde farens gebiss. Banditter herjet i området. Om kjeltringene ikke greide å bryte opp dørene, gravde de seg like godt gjennom teglveggene.

Ville ikke bli borgere av Sovjet
Mot krigens slutt, krevde de sovjetiske styresmaktene igjen at de polske jødene måtte akseptere sovjetisk statsborgerskap. Men det ville de færreste. Det fristet ikke å bli statsborger i en stat som bare noen år tidligere hadde invadert og okkupert landet de kom i fra, samt deportert dem og deres familier til tvangsarbeid i Sibir. Sommeren 1945 mottok mor og datter et brev fra Hela, Anjas tante i Warszawa. Da tyskerne kom hadde hun i all hast skaffet seg ny identitet og ariske papirer. Tante Hela fortalte at hun var den eneste i familien som overlevde jødeutryddelsen og krigen. Mor og Anja reiste til Warszawa høsten 1945.

Under et stopp i Katowice i Polen, traff de utmagrende, polske jøder som fortalte om tyskernes dødsleire. Anja møtte en mann som nazistene hadde utført medisinske eksperimenter på. Gjensynet med tante Hela i Warszawa var sterkt. Og for første gang siden krigen fikk 13-årige Anja vasket håret med sjampo. Men det var fortsatt en fiendtlig innstilling til jøder i Polen. De følte seg ikke trygge. Mor, tante og Anja utga seg for å være katolikker. De gikk i kirken på søndagene og lyttet til uforståelige messer på latin.

Sommeren 1946 flyktet Anja og hennes mor til Sverige, til en onkel som bodde i Stockholm. Planen var å få visum videre til Amerika. I stedet ble Anja boende nesten tjue år i Stockholm. Hun giftet seg med en nordmann, dro til Trondheim, fikk barn og jobbet blant annet som tolk og integreringsassistent. Hun har et kunstnerisk talent. Hun er tekstilartist og har i mange år designet klær. I boken Hitler, Stalin og lille Anja fra 2009 har hun skrevet om sin barndom.

Preget av fortiden
Presidenten for Europakommisjonen, portugiseren José Manuel Barroso, sa i sin takketale i Rådhuset på mandag at Den europeiske unions arbeid var “dypt preget av vårt kontinents tragiske erfaring med ekstrem nasjonalisme, krig og den absolutte ondskapen i form av Shoah”. Anjas barndom ble merket av alle disse forbannelsene, og gjennom en kombinasjon av flaks og snarrådighet, var hun én av de få som kom fra det med livet i behold. Fortiden lever med oss i Europa. Da jeg vokste opp i Trondheim, var jeg så heldig å ha Anja som min nabo.

Vår nære europeiske historie, slik Barroso nevnte, fremstår som grotesk. Samarbeidet i Europa er vokst frem mer i avsky over alt det forferdelige som mennesker er i stand til å stelle i stand for hverandre, enn som følge av et pan-europeisk, patriotisk folkekrav. President Herman Van Rompuy påpekte noe viktig da han nevnte at unionen var et kompromissprosjekt som bestod av “kjedelig politikk”. Direktiver og forordninger får sjelden blodet til å bruse. De europeiske landene har donert bort sine beste byråkrater og jurister til det europeiske prosjektet. Heller kjedelig politikk, enn det glade vanvidd.

Den stille folkemengden som gikk i fakkeltog på mandag, var sammensatt av mennesker fra forskjellige land, slik Europa også er sammensatt. Mange av de savner kanskje stedet de kommer fra? Men kanskje de ikke føler så sterk grad av hjemlengsel likevel, når de sammen med andre kan prise seg over å leve et nytt Europa, i fred og i frihet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden