Ideer

Hva er kristendommens fremtid?

– At Den norske kirke er blitt en politisk aktør, merkes ikke bare når biskopene uttaler seg om oljeboring og innvandring, skriver Kjell Madsen.

Bilde: Pixabay / CCO.

Kirker engasjerer seg i diplomatisk virksomhet. Men toleransen har mer med keiseren å gjøre enn med Gud.

At Den norske kirke er blitt en politisk aktør, merkes ikke bare når biskopene uttaler seg om oljeboring og innvandring. Også i tradisjonelle kirkelige seremonier kan den politiske profilen komme til syne. Jeg opplevde det som et pussig innslag i en begravelse for ikke lenge siden. I talen innrømmet presten at kirken har fått rykte for å sympatisere med venstresiden, derfor ville hun understreke at alle er velkomne i kirken. Også de som ikke er sosialister, fremhevet hun. Hjertelig velkomne, de også. 

Godt å høre, men spesielt raust er det jo ikke. Jesus omga seg med mange slags personer. Så ikke bare tollere og prostituerte men også hasjimportører, mordere, nazister og rasister er velkomne, i tillegg til ikke-sosialister. Det kan ikke stilles politiske eller moralske krav til nærvær i kirken. Presten må ha hatt en mistanke om at ikke alle de tilstedeværende var klar over det. Ikke-sosialister ville nok være blant de uvitende og burde derfor hilses spesielt. Jeg oppfattet den gode vilje og ble ikke såret. Episoden kan ses som et hint om kirkens diplomati på mange fronter.      

Selvsagt er også muslimer hjertelig velkomne i kirken. Det kan man si, men i de rette sammenhenger, for en invitasjon til muslimer kan oppfattes som et forsøk på å omvende dem. Da har man forutsatt, krenkende, at kristendom er bedre. Men er ikke landets muslimer en misjonsmark, det må da være en plikt å følge misjonsbefalingen? De som sier det, sitter neppe i bispemøter.

Den diplomatiske kirken nærmer seg Pancasila, den tolerante statsideologien som Sukarno skapte for Indonesia i 1945. Pancasilas første prinsipp er tro på Gud — forskjeller mellom de store religionene er uvesentlige, så de likestilles. Alternativet var islamsk stat. Pancasila var et djervt grep for en ny stat i et digert, ytterst flerkulturelt øyrike, men med stort muslimsk flertall.

Kirken er i dialog med andre trossamfunn. Så vidt jeg forstår er alle parter enige om at 1) forskjeller i tro og kultur er store og skal ikke forties, 2) et skille mellom “oss” og “dem” er forkastelig og må motarbeides, 3) ingen motsigelse finnes mellom 1) og 2). Her blir det tale om krevende diplomati. Ettersom 2) har forrang i kirkens kommunikasjon utad, svever Pancasila over vannene.   

Etter veiledning fra staten tolererer kirken i dag mye mer enn før. Kirken kritiserer helst slike som misliker innvandring og slike som ikke betrakter tiggere som en gave til oss. Toleransen blir lett nervøs og slår om til tabuer, noe som også gjelder toleranse-konseptet som formidles i norsk skole. Etter kontakt med nye studenter er det mitt inntrykk at de har lært en sterk variant av normativ kulturrelativisme. Kort sagt, ingen har rett til å kritisere andres tradisjoner. Dersom en tradisjon er knyttet til religion, er kritikk absolutt tabu. Folk flest, inklusive politikere, er gjerne mindre dogmatiske enn 20-åringer, så tabuene i samfunnet er løsere.

Spørsmålet om Europas kulturelle identitet aktiverer et løst politisk tabu.

Spørsmålet om Europas kulturelle identitet aktiverer et løst politisk tabu. Det folkene i vår verdensdel har felles, er varianter av kristendom. Slik var det i århundrer, men å hevde en kristen kultur i dag? Nei, det er ekskluderende. At dagens europeere er mindre religiøse, trenger man heller ikke fremheve. Tro er en privatsak. Holder det å si mangfoldig? Hvorfor må man si noe i det hele tatt? Dette er et EU-problem, som skyldes at tidligere stater som ikke var nasjonalstater, var imperier. EU vil være et slags ideelt imperium, men med hvilken egenart? Et åpent, mangfoldig liberalt demokrati. De er tillatt å si mer, man kan tilføye at Europa tidligere var kristendommens bastion. Det er et faktum og vil forhåpentlig ikke virke ekskluderende.     

Gud og keiser

For litt mer enn 100 år siden fantes i Norge en intens kontrovers om “liberal teologi” —  Menighetsfakultetet ble til i protest — i dag kan kirken minnes tider da teologisk strid skapte liv og røre i samfunnet. Antakelig savnes det ikke. Et ønske om ro og orden merkes i det politisk-administrative språket som tar over når kirkens folk uttaler seg politisk. Noe som minner om salvelsesfull preken, ville da også virke latterlig. I senere år har kirken vært hjemsøkt av homoekteskapet. Er det virkelig et problem at flere vil gifte seg i kirken? Faktisk er det et problem, for når Skriftens ord og rettsfølelse støter sammen, da vinner rettsfølelsen. Kirken lever godt med uklarhet om hva det vil si å tro på Gud. Tvil er ikke bare anerkjent, den finnes i Bibelen også. Å tvile på Pauli ord er noe annet.     

De store religionene er basert på Hellig skrift, usammenlignbart mye viktigere enn andre skrifter. Hvorfor det? Mange fortellinger om Jesus er ikke tatt med i Bibelen. Den første bibelredaktør, Markion, ville ikke ha med noen av de jødiske skriftene, de som kalles Det gamle testamentet. Markion trodde at Jesus var kommet for å frelse oss fra skaperens fengsel: denne verden. Den gode frelserguden kunne ikke ha noe med den onde skaperguden å gjøre. Siden den første bibel var basert på dette det mest radikale av alle kjetterier, tok det noen år bli enig om noe helt annet. Stridens endelige resultat kalles Guds ord. Den ene kanoniske Skrift og den ene trosbekjennelse virker samlende, noe som senere ble gunstig for den romerske staten.

Keiser Konstantin ville ha slutt på den voldelige striden (ja, faktisk) som stadig herjet mellom de kristne. Biskopene ble satt under keiserlig tvang til enighet om vesentlige teologiske spørsmål. Endelig enighet oppsto ikke i Nikea år 325, men nå hadde imperiet satset på kristendom og etter 300 år kunne kirken raskt avansere til makt og ære.

Kristenheten anerkjente tidlig både Gud og keiser, og resulterende spenninger ble intet mindre enn et fundament for vestlig sivilisasjon.

Kristenheten anerkjente tidlig både Gud og keiser, og resulterende spenninger ble intet mindre enn et fundament for vestlig sivilisasjon. Et fundament med spenninger lyder ikke bra for bygninger. For en sivilisasjon derimot, kan nye spenninger håndteres bedre dersom man er fortrolig med noen gamle. I islam dreide det seg om verdslig makt fra første stund. Buddhismen har også ulike skoler, delvis basert på tolkning av autoritative kilder, mens hinduismen rommer så mange skrifter, tradisjoner, guruer og sekter at en enhetlig trosbekjennelse aldri har vært aktuell. Hinduismen utfordrer forstand og fantasi til det ytterste. 

Det samme kan sies om mye i Bibelen. Ifølge fortellingen om Eva, Adam og eplet er vår syndige tilstand kjennetegnet av kunnskap om godt og ondt. Slik kunnskap er spesifikt menneskelig. Dyr kjenner godt og vondt, ikke godt og ondt. Men den første synd var ulydighet, siden Gud hadde nedlagt forbud mot å spise den frukten. Gud ville altså at Adam og Eva skulle være uten kunnskap om godt og ondt. Gud ville ikke at mennesket skulle heve seg over det dyriske? Best bare med en dyrisk evne til å forstå et forbud? Hva er på ferde her? Gnostiske kjetterier har en annen forståelse av slangens rolle.

Av Bibelen kan vi lære mye om hvordan det ble tenkt for årtusener siden. Det finnes også aktuelle passasjer, visdom for alle tider, samt uutgrunnelige historier. De sistnevnte er viktige, siden gode historier man ikke finner ut av, er blant de mest gripende. Mangfoldet åpner for diplomatiske tilpasninger; ett skriftsted kan brukes til å overtrumfe et annet. Det tradisjonelle synet på Bibelen — enhetlig og uimotsigelig — ble utfordret av teologer allerede på 1800-tallet. Det kan ses som respons på utfordringer som kom tidligere. 

Religiøse begrunnelser for moral

Etter at vitenskapen på 1600-tallet viste at Bibelen ikke gir sanne svar på spørsmål om naturen, kunne det fortsatt hevdes at ingen moral er mulig uten religionens autoritet. Det ble motbevist i opplysningstiden. Spinoza, Rousseau, Hume og Kant har ulike oppfatninger om religion, men de er overens om at moral ikke kan være basert på Skriftens autoritet. Den religion Kant anerkjenner, er helt og holdent underlagt hans egen moralfilosofi.

Mange i Europa har sluttet seg til en ikke-religiøs forståelse av moral, men hvor mange i verden? Det er grunn til å anta at en majoritet av nålevende tvert om ser religion som en nødvendig forutsetning. Straff og belønning er da avgjørende. I dette liv slipper de skyldige ofte unna, mens uskyldige kan lide en grufull skjebne.Troen på Guds allvitende dom imøtekommer et dypt behov for rettferdighet, som også kan tilfredsstilles ved troen på reinkarnasjon i et høyere eller lavere vesen, alt etter fortjeneste. Så mye kan sekulær moral ikke tilby – en viktig grunn til at religionene holder stand.   

Også metafysiske begreper, som menneskeverd, blir anerkjent uten den religiøse begrunnelsen som tidligere ble sett som uunnværlig.

I sitt verk om den politisk orden skriver Francis Fukuyama: “The rule of law, understood as rules that are binding even on the most politically powerful actors in a given society, has its origins in religion. It is only religious authority that was capable of creating rules that warriors needed to respect.“ (Political Order and Political Decay, s. 11). Jeg tror det stemmer. Fukuyama sier det ikke, men antakelig har denne respekten oppstått fordi også krigere lærte å frykte Guds vrede over onde gjerninger. Det kan være opprinnelsen. Rettsstatens prinsipper og respekt for loven blir for lengst formulert og hevdet uten religiøs støtte. Også metafysiske begreper, som menneskeverd, blir anerkjent uten den religiøse begrunnelsen som tidligere ble sett som uunnværlig.

Kan den unnværes? Menneskeverdet er det samme uansett. Gjerning eller ugjerning, menneskeverdet er uberørt. Hvordan er det mulig? Tanken gir mening hvis vi alle er skapt av Gud. Uten gudstro kan man stadig tro på menneskeverd, for uten slik tro åpnes det for holdninger og handlinger vi fordømmer. Ingen rettsstat uten respekt for forbryteres menneskeverd. Eller menneskeverdet skyldes at menneskerettighetene aksepteres. Eller begrepet beundres slik man beundrer et gammel kunstverk. Alternativene er brukbare fordi man ikke forventer en begrunnelse. Jeg tror det redelige er å innrømme at det finnes metafysiske aksiomer i humanistisk etikk. De er blitt aksiomer fordi begrunnelsen har falt bort. Mange kristne impulser er blitt adoptert av ikke-troende, slik at samfunnet i dag er mer anonymt kristent.   

Et ønske om inderlighet og renhet

Under den franske revolusjonen slo anti-kristelighet ut i blodige forfølgelser. I 1794 ble en ny religion proklamert, Det høyeste vesens kult, med Robespierre som fremste teolog. Robespierre mislikte ateisme og dyrkingen av Fornuften i revolusjonens tidlige fase. Også en ny tidsregning ble innført, for å understreke slutten på den kristne æra. Napoleon gjorde slutt på innovasjonene i 1802. 

Marxister antok at religion er falsk bevissthet, muliggjort av fattigdom og nød. Så dersom massene frigjøres fra materiell elendighet, vil behovet for det overnaturlige og mirakuløse svinne hen. Denne teorien lar seg verken verifisere eller falsifisere, noe som også gjelder andre samfunnsvitenskapelige grand theories (som følgelig kalles fortellinger).

Men helt uten empiri er vi ikke. Det kan pekes på Norden, der det lenge har vært fredelig velstandsutvikling, og mindre religiøsitet. I Afrika derimot er det fattigdom og krig, og mye religiøsitet. Men Sør-Korea? Der er det velstand samt styrket kristendom, blant annet verdens største pinsemenighet. I India har mer velstand ikke ført til svekket hinduisme. Og hvorfor så stor forskjell mellom velstående land, Norden versus USA? Fordi vi har vært underlagt statskirker med lammende effekt, mens USA har latt fri konkurranse sørge for stor og vedvarende vitalitet på det religiøse markedet. Det er en annen grov og god fortelling. 

De som ser religionen som en trøst, har oppdaget en viktig grunn til at den vil bestå.

De som ser religionen som en trøst, har oppdaget en viktig grunn til at den vil bestå. Velstand forhindrer ikke at katastrofer inntreffer, og da er det kirkene folk oppsøker. Ondskapen i verden er et velkjent argument mot Guds eksistens. Men det handler ikke om argumenter. Det var ikke overbevisende motargumenter som førte så mange til Oslo domkirke i dagene etter 22. juli 2011. Kollektiv sorg er sikkert eldre enn Skriften, men styrker kirken, siden slik sorg i dag ikke kan søke mot et eldre eller et bedre sted. Når smerte er et problem, kan man håpe at helsevesenet kjenner til en løsning. Noen ganger er smerten større enn et problem.          

Pew Research Center antar at 16% er ikke-troende (rettere sagt ikke-tilknyttet en religion) på verdensbasis. Andelen forventes å synke til 13% i 2050. Hovedårsak er at troende får flere barn. I dag er kristendommen størst, med rundt 2,3 milliarder, ifølge prognosen er islam omtrent like stor i 2050.

De to religionene dekker mer enn halve menneskeheten og omfatter dermed utallige varianter av religiøsitet, noen rent formelle. Denne teksten er skrevet ut fra en posisjon i det sekulære. Det er ikke opplagt hvordan begrepet bør defineres. Religiøse tradisjoner blir ikke avskaffet i et sekulært samfunn. I lys av Fukuyamas tese må det avgjørende være moralsk autoritet. Å være sekulær vil si at Hellig skrift ikke regnes som den ultimate moralske autoritet. Skriften kan bidra fordi det står noe godt der, ikke fordi det står der.

Sekulær moral er ikke det mest kristendomsfjerne i en kristendom som lenge var verdensledende i globalisering.

Gudstro gjør ikke nødvendigvis Hellig skrift til en slik autoritet. Man kan med andre ord være både troende og sekulær, som definert ovenfor, for moralens autonomi kan ses som uttrykk for friheten Gud har gitt oss. Er det fortsatt kristendom? Sekulær moral er ikke det mest kristendomsfjerne i en kristendom som lenge var verdensledende i globalisering.

I Tana Toraja, Sulawesi, ble jeg tilfeldigvis vitne til en makaber seremoni. Et anselig antall vannbøfler fikk strupen skåret over. Det var en begravelse, og den døde må ha vært velstående siden så mange bøfler fulgte med på ferden. Tanken er nemlig at bøflene skal følge den døde til det hinsidige, muligens være til hjelp på andre måter enn her. Over den blodige plassen, langs flere husfasader, var det spent opp et digert billedteppe som fremstilte Leonardos Nattverden. Antakelig har misjonærer forsøkt å få Toraja-folket til å forstå at nedslaktning ikke lenger er nødvendig. Men hvorfor gi avkall på bøflene fordi man har fått en ny venn i Jesus? Flere hjelpere er bedre enn en.

Mer fortrolig er europeere med kristendom i Mexico, som vel også kan være en påkjenning for protestanter. Hedenske ritualer i katedralens nærhet, javel, hva så? Moderkirken, materialisert i kirkebyggets veldige kropp, hever seg over og velsigner. Alt er nåde. Men i dag er protestantisk kristendom på fremmarsj i Latin-Amerika og fundamentalistisk islam er på fremmarsj i Indonesia. Begge tendenser kan ses som anti-Pancasila. Et ønske om inderlighet og renhet demper sansen for festlig og fargerikt, blodig mangfold. Mangfolds-ideologier av ulik art er i dag et trekk ved Establishment.

Gretchen-spørsmålet

Mangfoldig er også “åndelig shopping”, men uttrykket røper en viss forakt. Den gjelder egenrådige individualister som finner frem til sin personlige mix, litt yoga, litt zen, litt sufi, healing, en stor dose naturfromhet. Også i kunsten kan man gjøre bruk av så mangt. Musikalen Jesus Christ Superstar (1970) ble et spektakulært gjennombrudd i popkunsten, der det senere er blitt utallige referanser til religion. Er det grunn til forakt? Shopping er et nytt ord for en eldgammel pragmatisme. I dag kan det bety at hjelper ikke demonutdrivelse, kan man forsøke moderne medisin. Eller omvendt. Tidligere var dette et hippie-fenomen, den gangen anti-konformt og politisk til venstre. Etterfølgeren er en mangfolds-ideologi som appellerer til vestlig middelklasse, som i hippie-tiden, men i dag utpreget Establishment. 

En forfatter jeg setter høyt, er amerikanske og katolske Flannery O’Connor (1925-1964). Den som forkaster ideen om å erstatte gammel tro med noe mer selektivt og mangfoldig, får sterk støtte hos O’Connor. Hun skapte en verden utspent mellom Gud og djevel, fremstilt i voldsomme, noen ganger voldelige fortellinger om religiøse fanatikere. Hun stiller seg solidarisk med dem. Med eksplosivt litterært talent fortelles det om normale personer i normale omgivelser, hensatt i en fortapt verden. Humanismen er mild og vennlig og røper sjelden sin djevelske opprinnelse, så sannheten må være et sjokk. Kan en slik kristendom uttrykkes noe annet sted enn i skjønnlitteraturen? Det er sikkert lettere å forestille seg for amerikanere. (Et stort utvalg av novellene finnes på norsk, Dommens dag, Gyldendal.)   

Et motstykke er Thomas Manns Josef og hans brødre. Det er en dvelende fortelling om Josef, sønn av Jakob, først fremstilt relativt grundig på slutten av Genesis, uendelig utdypet i Manns fire binds roman. Her er religiøs fromhet ikke bare forenlig med humanisme, det virker klart at all humanisme har sitt opphav i denne fortellingen. En humanistisk fremstilling av jødisk-kristent fellesskap ble senere motsagt av O’Connors anti-humanisme. En slik motsigelse er karakteristisk for kristen kultur, for her er den opprinnelige spenningen til stede: et keiserlig ønske om toleranse og orden versus transcendent avvisning av alt det respektable og forutsigbare.      

Plutselig spør hun: Si, hvordan er det med din kristendom?

Kultur er ikke trosbekjennelse, så kristen kultur kan ikke være kristendom. Forskjellen kommer klassisk til uttrykk i Goethes Faust. En ungdommeliggjort Faust flørter med en uskyldig og uerfaren Gretchen som er full av beundring for denne vakre mann som taler så fornemt om store ting. Plutselig spør hun: “Si, hvordan er det med din kristendom?” Det er et tema Faust helst ikke går inn på. Han unnviker med en hyllest til det høyeste som kulminerer: “Kall det hva du vil: Lykke! Hjerte! Kjærlighet! Gud! Jeg har ikke navn for det! Følelse er alt –“ Gretchen vedgår at presten sier noe som ligner, det lyder på sett og vis riktig, og så konkluderer hun med styrke: “Du har ingen kristendom.”

Det er utvilsomt det kristne synet på åndelig shopping og ideen om at følelse er alt. Jeg tror Goethes egen religiøsitet skimtes i det Faust sier her, så plumpt og anstrengt. Det må nevnes at scenen utspilles etter at Faust har inngått sin pakt med Mefisto, som har forvandlet en livstrett doctor til en farlig forfører. En reflektert dikter lar sine sympatier omgis av betenkeligheter. Goethe forkynner ikke kristendom og er en gigant i kristen kultur. 

Tyskerne har gjort “die Gretchenfrage” til en formel. Det kan handle om alle slags alvorlig spørsmål som krever et forpliktende svar, som helst unnvikes. I Frankfurter Allgemeine ble følgende formulert 25 september i år, dagen etter valget til Forbundsdagen: “Dersom Jamaica-forhandlingene mislykkes, kan SPD bli stilt overfor die Gretchenfrage storkoalisjon eller nyvalg.” Når man ønsker å betone at et spørsmål er særlig viktig, da kommer den religiøse referansen. Religion er anonymt virksom i det sekulære.

Jesus-ordene

Troen ser Jesus i lys av Kristus. Troens kjerne er frelse ved lidelse, død og oppstandelse.  Det er uforståelig for meg at Gud må lide og dø for min skyld, derfor kan jeg ikke kalle meg kristen. Det er mulig å se det som en allegori, slik at den virkelige meningen må avdekkes. Det kan gjøres dypsindig, og jo mer dypsindig desto mindre ligner det tro. Troen må fastholde det unike ved påsken, mens en allegorisk forståelse legger opp til noe allment. Det blir lett noe som minner mer om Dionysos, en gud som dør og gjenoppstår.

Når man konsentrerer seg om det Jesus selv sier ifølge evangeliene, fremstår han som skremmende usentimental. Jesus forkynner et kompromissløst oppbrudd. Frihet er mulig i denne verden bare som glimt av en annen. 

Du skal elske — ? Jeg føler at det er noe hardt ved det å påby kjærlighet, men innser at følelse ikke kan dømme i saken.

“Følelse er alt — “ Det er Faust, ikke Jesus. Følelser er sjelden viktige i det Jesus sier. Enkelte Jesus-ord er så sterke at det er umulig å glemme dem: “Gi keiseren hva keiserens er, Gud hva Guds er.” (Matt 22:21) “Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!“ (Matt 10:16) “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein på henne.” (Johs 8:7) “La de døde begrave sine døde.” (Luk 9:60). “Ingen som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.” (Luk 9:62)

Kan kristendom være på sitt beste hvis Jesus-ord får skinne for seg selv og alt annet faller bort? Det er historisk meningsløst, men kan være utgangspunkt for reform og fornyelse. Det har vært mange reformer i kirkens historie, noen av dem var kortvarige og katastrofale. Enda et Jesus-ord: “Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.” (Matt 10:34) Mange steder i Bibelen anklages de mektige for å være Guds fiender. Teologen Thomas Müntzer (1489-1525) var først en disippel av Martin Luther, men kjente seg inspirert av den hellige ånd til å kjempe mot de mektige med sverdet. Det førte til terroristiske angrep på kirken. Luther fordømte ham som “svermer”, og oppfordret øvrigheten til å gjøre kort prosess med de opprørske bøndene som Müntzer assosierte seg med. Det anslås at rundt 70 000 ble drept i 1525.

Forsøk på å finne den sanne kristendom forut for teologi og kirke, vil i beste fall være en velment konstruksjon.

Denne fryktelige Bauernkrieg markerte for lang tid slutten på fattigfolks opprør i tysktalende områder. Svermeriet bekreftet også at Bibelen må gjelde, hele Bibelen og intet annet enn den, for usikkerhet om troens ånd var en vei til kaos i tider da “the rule of law” var avhengig av religiøs autoritet. Forsøk på å finne den sanne kristendom forut for teologi og kirke, vil i beste fall være en velment konstruksjon. Som forestillingen om en mild og snill Jesus, så utbredt i nyere tid. For å drive Müntzers rasende Jesus ut i villmarken?    

Den høyverdige kunsten

Kristendommens fremtid avgjøres utenfor Europa, i verdensdeler der troen står sterkt. Det forhindrer ikke at lokale europeiske tradisjoner kan videreføres lokalt, og er viktige for de innfødte. Goethes Faust blir verken fordømt eller benådet. Han blir frelst av sin egen menneskelige streben som anerkjennes av himmelske makter.

Egentlig er det vel da den dikteriske streben som frelser? Det rimer ikke med Gretchens kristendom, derimot med borgerlig ærbødighet for kunst. I om lag 150 år, fra romantikken og langt inn i forrige århundre, var toneangivende deler av borgerskapet mottakelig for en kunstreligion: Det er kunsten, bare den, som hever oss over det verdslige, det usle pengemaset. Borgerskapet var eiendommelig villig til å erkjenne sin egen elendighet, det være seg gullets forbannelse eller livsløgn som betingelse for lykke.

Kan ikke alt ærlig arbeid hjelpe mennesker bort fra slike grublerier? Jo, men det kunstneriske er det høyverdige. Ennå kan man undres over ærbødigheten som vises kunstnere, en levning fra kunstreligionens tid. Postmodernisme førte til nytt liv for den før-borgerlige, aristokratiske ånd, med stor sans for ironi og sarkasme, så typisk for aristokrater. Det dere trenger, borgere, er et bilde med farger som står til sofaen. Sannelig, kunst er ikke religion.

I dag kan en hvilken som helst overbevisning kalles “religiøs” bare den er sterk nok, men ingen forestiller seg da at det er skapt en ny religion.

På 1800-tallet ble andre religions-varianter lansert, f.eks. Auguste Comtes religion de l’humanité. Darwinismen kunne bli fremstilt som fremskrittets vitenskapelige religion, en konstruksjon som verken var vitenskap eller religion. I dag kan en hvilken som helst overbevisning kalles “religiøs” bare den er sterk nok, men ingen forestiller seg da at det er skapt en ny religion. Jeg tror heller ikke mange åndelige shoppere innbiller seg at deres personlige miks er en ny religion. På 1800-tallet mente flere gode borgere at det var en god idé å skape noe som kunne erstatte kristendommen. Jo større vekt kirken legger på kultur, desto sterkere står ideen. 

Den barmhjertige samaritan

Jesus er nådeløs mot samtidens nidkjære kulturbærere, fariseerne. Men ikke bare skal vi slutte å være bundet av religiøse tradisjoner, også bånd til yrke, til nære og kjære, slekt og familie må brytes av den som vil være hans disippel. Et brudd med alt gir mening dersom denne verden står foran sin undergang. Jesus var forvisset om det. Noe som langsomt gikk under, var den gresk-romerske polyteismen. De første kristne avviste alle gamle guder, nektet å delta i keiserkulten og priste fattigdom.

Det var uråd å fastholde en så ren linje. Snart ble mye i den hedenske verden inkludert, dvs. omtolket i lys av troen. Den eldste Jesus-skulpturen vi kjenner til, den gode hyrde i Vatikanets Museo Pio Cristiano, virker ikke kristen på noen måte. Det kunne ha vært en hvilken som helst ung bonde med langt krøllet hår og et får over skuldrene, klassisk idealisert. Senere ble hyrden Jesus nedtont. Han er tross alt bare et bilde på jordisk omsorg. Den som frelser når alt menneskelig håp er ute, må være Kristus.     

Jesus fremhever et ideal i denne verden. I lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10: 25-37) er én følelse viktig. Samaritanen kjenner medlidenhet med det ukjente offeret, han “ynkedes inderlig” som det vakkert heter i en eldre oversettelse. Avgjørende er likevel handling. Offeret er nesten i samaritanens perspektiv, men Jesus fremhever offerets. Da er det samaritanen som er nesten. To gikk forbi, den tredje kjente medynk. “Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?” (Luk 10:36).

Samaritanen kunne i dag være en høyreekstrem eller en radikal islamist.

Derfor er det viktig at samaritanere var jøder som ble foraktet av andre jøder. Jesus sier til den skriftlærde at respektabel fromhet ikke teller. Det gode kommer som en åpenbaring fra en utstøtt. Samaritanen kunne i dag være en høyreekstrem eller en radikal islamist.

Kirken er tro mot Jesus når den forkynner at alle er velkomne. Også en massemorder er velkommen, men kirken krever ikke at han slippes løs. Den kristne åpenbaring vil frigjøre alle. I en kristen kultur er det keiserens rett og plikt å frata noen den jordiske friheten og overvåke andre. Man kan anklage skillet mellom åpenbaring og kultur for en betenkelig tilpasning til makt, men uten det ville de kristne ha vært en av Romerrikets mange glemte sekter. 

Gamle kirker eller nye moskeer?

Kirken uttaler seg om mye dagsaktuelt som ikke er omtalt i Skriften. Det har kirken rett til, for også i en Skrift-tro er det ånden, ikke bokstaven, som gjelder. Tilsier den kristne ånd i dag at islam hører til i Europa, på linje med kristendom og jødedom? Forbundskansler Merkel har erklært likestilt tilhørighet. Denne mildt sagt lite historiske doktrinen må forstås som en komponent i hennes “velkomstkultur”.

Ingen politisk makt kan oppheve forskjellen mellom åpenbaring og kultur. Merkels doktrine kan ikke godtas av pur nestekjærlighet. Gjennom århundrer har Europas nasjonale kulturer vært knyttet til kirker, ikke til moskeer, og slik skal det fortsatt være. Denne konservatismen blir fordømt på flere hold, sterkest når Polens regjering ikke vil motta muslimske flyktninger. Selv paven sier at man bør.

Den katolske kirken i Polen har en sterk posisjon som bærer av polsk identitet gjennom en tragisk historie. Den sies å være splittet i saken. Hadde ikke EU vært avskåret fra teologisk argumentasjon, kunne man ha vist til at kristen åpenbaring ikke er polsk eller noen annen slags kultur. Motinnlegg: Så det spiller ingen rolle om vi har gamle kirker eller nye moskeer?     

Poenget med misjon og inkludering er å gjøre troens enhet større, ikke å skape mangfold. Mennesker er ulike i de mest homogene samfunn. Må noen anstrenge seg for å gjøre mennesker ulike? Mangfold er i grunnen gitt. En annen og problematisk type mangfold oppstår ved innvandring fra fjerne himmelstrøk. Noen mener at bare sistnevnte fortjener navnet, det gitte skal kalles enfold.

Nå har mange erkjent at innvandring fra Afrika og Asia har vært altfor stor. Kirken har engasjert seg i integreringens endeløse, håpløse oppgave. I en fredelig dialog er man naturligvis enig om å arbeide for et fredelig samfunn, og når partene representerer religioner, er de dessuten enige om å tro på Gud. Ingen trenger å forsvare slik tro. Ideen om Hellig skrift er også felles. Ønsket enhet stiger frem. Intet skille mellom oss og dem. Pancasila svever over vannene. 

Reaksjonær motstand

Kirkelig motstand mot dagens kirke må bli reaksjonær. Kristne fornyelser er gjerne reaksjonære, siden man vil bekjempe samtidens forfall ved å vise til en bedre fortid. Da blir det innlysende at tendenser til åndelig shopping i kirken må forkastes, uansett hvor inkluderende de virker. Dagens politiserte kirke visker ut skillet mellom Gud og keiser. Keiserens imperium er ganske riktig flerkulturelt. Derfor er keisere tjent med toleranse, ikke minst på troens område. De første kristne var ikke tolerante. Tilgivelse, ikke toleranse, er en sentral kristen dyd.

Glidningen mot Pancasila viser hva toleranse innebærer i praksis. Det legges til rette for islam. Forfatteren av denne teksten, som mangler kristen tro, fremstiller Jesus som en forløper for krigeren Mohammed. Han hopper fra det ene til det andre og vil vel til slutt finne ro i den islamske fred.

Kristne og muslimer er i hvert fall enige om én ting, nemlig at det ikke er mulig å prate seg frem til sannheten, så la oss gjøre slutt på det dialogiske skuespillet som oppføres til keiserlig applaus.

Kirkens oppgave er å forkynne det kristne budskap. Det er den soleklare oppgaven også i kontakt med muslimer. Kirken skal ikke være staten behjelpelig med å integrere mennesker i et sekulært samfunn. Mange innvandrere vil ha minst mulig med dette samfunnet å gjøre. Forståelig, når sant skal sies. Dette samfunnet er et støyende nettverk av distraksjoner som folk ikke lenger klarer seg uten. Samtidig vet alle i sitt innerste at uten stillhet og alvor er et menneske fortapt. Kristne og muslimer er i hvert fall enige om én ting, nemlig at det ikke er mulig å prate seg frem til sannheten, så la oss gjøre slutt på det dialogiske skuespillet som oppføres til keiserlig applaus.   

Livsnødvendig diplomati

Slik kan det sies. Jeg vet ikke om at det kan gis en teologisk begrunnelse for at dette er ukristelig, men sikkert er at noe slikt ikke passer inn i dag. Kirken vil vokte seg, holde klar avstand til reaksjonære ideer og være konservativ, dvs. fortsatt legge vekt på toleranse og dialog. Kirken gjør en stor humanitær innsats her i landet og utenlands i tråd med bistandspolitikken, som riktignok er blitt kritisert for blindheter. Langsiktig hjelp krever en klokskap som jeg tror (håper) Kirkens Nødhjelp rår over.   

Kirkens Nødhjelp rapporterer fra Pakistan, der det finnes en truet kristen minoritet på 1,6%. Det blir klart at dialog gjelder liv eller død, for anklager om blasfemi er uforutsigbare. Når kristne og muslimer lever tett sammen uten toleranse og tillit, da blir diplomati livsnødvendig. I overskuelig fremtid vil kirkenes diplomatiske virke være uunnværlig mange steder i verden. Tidligere var teologiske stridigheter en tydelig del av kristen kultur. I dag er humanitært arbeid mye tydeligere, og det er kristen kultur på sitt beste.

Kristendom er ikke etisk, estetisk eller nasjonal kultur. Hvordan skal en kirke som med rette fastholder det, møte alle med like stor rett fastholder verdien av det nasjonalt særegne, de som stadig får høre at deres forståelse av egen kultur er ekskluderende og derfor forkastelig? Dialogisk vennlighet svekker sansen for problemets dybde. Her kreves diplomati i særklasse.   

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden