Ideer

Hva er moralisme?

Vi trenger et skille mellom moral og moralisme. Men det er vanskelig å si hvor grensen går – og hva den går ut på.

Vi trenger et skille mellom moral og moralisme.  Men det er vanskelig å si hvor grensen går – og hva den går ut på.  

Inntil nylig var ordet moralisme entydig negativt ladet. Ingen ønsket å bli kalt moralist. Moralisme ble oppfattet som malplassert moral, moral i utide, en vurdering – i praksis alltid negativ – med altfor svak begrunnelse. Er det et spørsmål om smak og behag, kan det umulig være et spørsmål om moral.  Moralisten derimot gir smaken en høy status: ”Jeg liker det ikke. Derfor er det moralsk forkastelig.” Er man anklaget for moralisme, er det en elendig begrunnelse man er anklaget for. Det er altså mulig å ha en moralistisk holdning til det som utvilsomt er moralsk forkastelig. Jeg ønsker å forsvare denne gammeldagse oppfatning av moralisme.

Greit å være moralist?
I dag finnes en tendens til en annen språkbruk; det er blitt greit å kalle seg moralist. Moralisme oppfattes som et forsvar for moral, underforstått at samfunnet er blitt så moralsk forfallent at man må motvirke med moralisme.  Holdningen finnes til og med hos en solid filosof, som kanskje har uttrykt seg sleivete i et intervju. Uttalelsene er uansett et godt utgangspunkt.  

Filosof Lars Fr. H. Svendsen uttalte følgende i et intervju tidligere i år. ”Jeg er en moralist som ikke har noen problemer med å si hva jeg synes er riktig og galt”. Han utdyper: ”På det aller dummeste nivået har vi for eksempel disse terningkastene i avisene over hvilke kjoler folk har på seg. Det  oppfattes gjerne som uproblematisk, mens det å felle en moralsk dom, å si at noe er greit og noe annet ugreit, det er utålelig. Jeg finner det veldig pussig. Sånn sett synes jeg det er forfriskende med litt solid moralisme.”

Er det forfriskende med litt solid dømmesyke?

Denne sammenligningen finner jeg veldig pussig, uttrykket ”solid moralisme” finner jeg meningsløst. Svendsen kaller det moralisme å hevde at noe er riktig, og noe annet galt – dermed sier han at vi ikke trenger et skille mellom moral og moralisme. Det er feil. Vi trenger dette skillet. Vi trenger et ord som betegner misbruk av det moralske språket. Det finnes et annet gammelt ord med tilnærmet samme betydning: dømmesyke. Er det forfriskende med litt solid dømmesyke?    

Et kjølig drag
Moralisme er altså en moralsk vurdering, som regel negativ, med altfor svak begrunnelse. Åpenbart er utfordringen å angi nærmere hva som kjennetegner ”altfor svak”. En formel som er generelt anvendelig og udiskutabel, finnes neppe, men selv et forsøk på avklaring kan være nyttig, for avgrensning mot moralisme gjør det tydeligere hva moral handler om. 

Området for det moralske språket er snevrere enn mange antar. Kan noen huske å ha hørt massemordet 22. juli omtalt som ”umoralsk”? Antakelig ikke, og her har vi klart nok ikke å gjøre med gammeldags frykt for moralisme. Grunnen er at ordet er for blekt, for svakt. Ugjerningens dimensjon krever at man tar hardere i, så hardt at man kanskje gir opp å sette ord på det. 

”Jeg elsker henne fordi hun er så moralsk.” Javel. Tenkelig.

Med god grunn ble ordet kjærlighet tatt i bruk i tiden etter 22.7, som motstand mot å trekkes inn i ondskapens sfære. Også kjærlighet vil ofte unndra seg moralsk omtale. Det finnes tilknytningspunkter, men ingen sterke bånd mellom det vi elsker og det vi finner moralsk. ”Jeg elsker henne fordi hun er så moralsk.” Javel. Tenkelig. Også slik kjærlighet kan fremstilles i et drama – som ville kreve mye av story og skuespillere dersom man skal klare å unngå opplagte klisjeer, som at moralen bare er tilsynelatende.

Ja, gamle idealer kan gjenoppstå i strålende form. Men enkelte imperativer står fast, forankret i biologien. Barn trenger ubetinget kjærlighet. Stakkars det barn som oppnår mors og fars kjærlighet bare i kraft av moralske eller andre prestasjoner. Foreldre som forholder seg slik, kan ikke sies å komme moralsk til kort. Svikten er mer fundamental enn som så, og igjen er det vanskelig å finne det rette ord. Monstre?

Så man skal være varsom med å blande moralske dommer inn i det personligste og mest intime. Moral er ikke en innfødt i slike varme områder og vil lett opptre som en inntrenger der: en moralist. Det finnes et kjølig drag over moralen. Immanuel Kant visste det. Den som irriterer seg over Kants betoning av plikt, praktisk fornuft, aktelse for moralloven, bør overveie en gang til. Kant unngår å sentimentalisere moralen, som er en viktig drivkraft for moralisering. Ta budet ”Du skal elske din neste som deg selv”. Bare en praktisk kjærlighet kan være ment, skriver Kant.[i] For dette er et påbud, og det er meningsløst å påby følelser. Kan noen være uenig med ham der? Kants moralfilosofi er god fordi den konsekvent fastholder moralens rasjonelle kjølighet. I vår tid har John Rawls på ny demonstrert kjølighetens styrke. Den som ikke kan begrunne sin dom godt, bør avstå fra å dømme.    

En mulig presisering
Jeg tar farvel med Kant og knytter an til en annen tradisjon som preger dagens ideer om moral. Grunnintuisjonen er kort sagt at moral er anti-egoisme, den prioriterer de andre og de andres interesser. Å handle moralsk er å hjelpe eller støtte et annet følende vesen, fremfor alt et annet menneske. Å handle umoralsk er å skade noen med hensikt på en måte som kunne vært unngått.

Det nytter ikke å gå inn på alle komplikasjoner. (Hvor mye hjelp er påkrevd, til hvilken pris for en selv?) Det må holde å nevne at poenget med siste ledd, ”kunne vært unngått”, er å ta hensyn til valg mellom onder, som når det er umulig å unngå å skade en annen. Det gjelder da å påføre minst mulig skade, umulig å unngå den minste. 

Dette gir en presisering av moralisme: Dersom en handling vurderes som umoralsk uten at skade med vitende og vilje er påført et annet følende vesen, og uten at det finnes en kritikkverdig unnlatelse overfor et hjelpetrengende følende vesen, da er vurderingen ikke godt nok begrunnet. Da er kritikken moralistisk.

Er dette et godt nok kriterium? Svaret er ikke opplagt ja, for det finnes innvendinger.

Kriteriet tilsier at dersom ingen eller bare en selv er skadelidende, vil en anklage med rette kalles moralistisk. De interessante tilfellene er tvilstilfellene. 

En liberaler vil si at dersom ingen andre er skadelidende, bør moralsk fordømmelse reserveres for verre tilfeller.

La oss bruke begrepene ”mindreverdig” og ”høyverdig” for å karakterisere den type handling eller livsstil det er tale om nå. En mindreverdig handling er en handling som ikke påfører noen annen en skade. Eventuell skade rammer bare den eller de som utfører handlingen.[ii] Ta gambling, hor og fyll, tradisjonelt paradigme for et mindreverdig liv. En liberaler (som meg) vil si at dersom ingen andre er skadelidende, bør moralsk fordømmelse reserveres for verre tilfeller. Slik fordømmelse blir da moralistisk.

Når Svendsen stolt kaller seg moralist, kan det være fordi han er uenig på dette punktet. Kanskje ønsker han å karakterisere det mindreverdige per se som umoralsk (galt), og det høyverdige som moralsk (riktig). Et slikt syn støttes av en ærverdig tradisjon som har opplevd en renessanse i vestlig etikk de seneste tiår, nemlig dydsetikken. Den byr på motstand mot den rene anti-egoismen. 

Dydsetikken
Mange dyder har å gjøre med forholdet til andre, som rettferdighet, barmhjertighet, sjenerøsitet, ærlighet. Det finnes også dyder som angår menneskets forhold til seg selv. Selvtillit er ett eksempel. Selvtillit bidrar til gode relasjoner til andre – det er den sekundære gevinsten, slik andres beundring er den sekundære gevinsten ved enhver prestasjon.

Et menneske med svært lav selvtillit vil ha vondt for å leve et godt liv. Er det rimelig å tenke på dette som en moralsk svikt? Verdighetens dyder har mye til felles med god helse. Dårlig helse er ikke i seg selv umoralsk. 

I konkurranseidrett finnes mange eksempler på den type dyd det er tale om. Det finnes uskrevne men klare regler for akseptabel atferd ved seier og nederlag.  Regler brytes, det finnes dårlige tapere og det finnes dårlige vinnere (for eksempel de som hoverer over taperen). Da er det tale om udydig, mindreverdig atferd. Og hvem er skadelidende, andre enn den dårlige taper eller den dårlige vinner selv? Skaden ligger i tap av personlig anseelse, som kan være en hard straff.

Skal vi si at en sportslig mindreverdige atferd også er moralsk forkastelig atferd?

Skal vi si at en sportslig mindreverdige atferd også er moralsk forkastelig atferd? Jeg tror mange vil si det, for idoler forvandles til moralske forbilder. Skuffelsen kan være stor – selv da er det urimelig å kalle den en skade – men en moralsk dom basert på skuffelse påkaller skepsis. Ta dirigenten som skuffer ved ikke å avslutte med et ekstranummer. En moralsk svikt? Leseren kan finne andre eksempler på mindreverdighet og høyverdighet, egnet til å belyse problemet.   

At menneskeliv kan rangeres fra det mindreverdige til det høyverdige, var en selvfølge for Platon og Aristoteles. Klassisk dydsetikk er hierarkisk; noen mennesker – de fleste – er simple, noen få er edle. Aristoteles drøfter ulike oppfatninger om det gode liv; følgende sitat er karakteristisk: ”Etter deres livsførsel å dømme mener folk flest og de simpleste ikke uten grunn at det gode og lykken er det samme som nytelse; derfor er de også tilfreds med et liv fylt opp med fornøyelser.”[iii] Mindre simpelt, mer høyverdig er det politiske liv i vid forstand, det samfunnsengasjerte liv. Det mest høyverdige liv er viet vitenskap og forskning, den teoretiske fornuft. At denne rangeringen står seg så godt etter 2300 år, understreker at Aristoteles er en aktuell klassiker. 

I Aristoteles’ tekst er det ingen tvil om at rangeringen fra det simpleste til det edleste har moralsk karakter. Av flere grunner, som det ikke er plass til å gå inn på her, har denne type hierarki mistet sin gyldighet. Det høyverdige er bra, selvsagt. Høyverdighet impliserer sosial prestisje, ikke moralsk godhet. Gitt at A og B er like gamle. As liv er preget av dataspill, B bruker like mye tid på forskning. Vet vi nå nok til å si at As liv er moralsk mindre verdt enn Bs? Vi gjør jo ikke det.

Å tillegge verdighet en moralsk status er ofte, kanskje ikke alltid, moralistisk. Denne usikkerheten innebærer ikke at skillet mellom det (u)verdige og det (u)moralske er ubrukelig eller unødvendig. At skillet ofte ikke vektlegges, kan skyldes et behov for å understreke hvor uverdig det uverdige er. Det skal få sitt pass påskrevet. 

Motstand mot abort og eutanasi
Moralisme-anklager fremsettes nesten alltid med urette mot standpunkter i kontroversielle, alvorlige saker. Som når det gjelder abort eller eutanasi. Her kan man være lidenskapelig uenig i standpunktet og følgelig fristet til å anklage motparten for moralisme. Det bør man unngå. Ta en motstander av nåværende norske abortlov. Vedkommende vil ikke argumentere på en måte som minner om ”Jeg liker ikke abort, derfor er abort moralsk forkastelig”. Det er uaktuelt fordi det finnes tungtveiende argumenter mot selvbestemt abort, som fosterets rett til liv. Moralisme-anklager fremsettes med urette når den rettes seg mot et standpunkt, ikke mot en håpløs argumentasjon. Ta et ekstremt standpunkt: ”Abort er moralsk forsvarlig bare hvis det handler om å redde den gravides liv.” Å tvinge en kvinne til å gjennomføre et svangerskap etter voldtekt, vil jeg kalle umenneskelig. Moralisme vil jeg ikke kalle det.  

Hva med følgende: ”Jeg har sett et abortert foster, så jeg vet at det er et menneske. Derfor er jeg imot selvbestemt abort.”  Eller: ”Jeg har sett hvilke lidelser noen døende mennesker gjennomgår, nedverdigende og meningsløst. Derfor bør det åpnes for legal eutanasi.»

Er denne type argumentasjon prinsipielt altfor svak? Jeg mener nei. Det er misvisende å tenke på dette som lidenskapelige versjoner av ”Jeg liker ikke –”, for slike personlige erfaringer kan virke som moralske lynnedslag og være et motiv for livslangt arbeid for en god sak. Her har vi å gjøre med moralens underjordiske impulser, slikt som gir den varme, impulser som Kant manglet syn og sans for. Å avvise slike erfaringer som irrelevante på linje med smak og behag, er etter mitt syn uholdbart. Utvilsomt kan også en dårlig, en ond sak fremmes av slike impulser. At noe ikke avvises i utgangspunktet, betyr da heller ikke at det er hevet over kritikk.  Det må vurderes ut fra helheten av alt som skal tas hensyn til i saken.

Som ved eksemplene ovenfor er moralsk debatt ofte orientert mot lovgivning. Selvsagt er det slik, for staten er en moralsk aktør i særklasse.[iv]  En forening kan stenge deg ute på grunn av din mindreverdige oppførsel; bare staten har rett til å sperre deg inne. Nå er det vanskelig å tenke seg en moderne stat som ikke søker å fremme det høyverdige og hemme det mindreverdige gjennom skatter, avgifter, subsidier og holdningskampanjer. En del politisk uenighet knytter seg til spørsmålet om staten moraliserer eller ikke. Et særlig strengt krav om ikke-moralisme må gjelde lovforbud.

Moralistiske forbud mot det mindreverdige
Det finnes så vidt jeg vet ikke mange eksempler på moralistisk forbud her i landet, det klareste er antakelig kriminaliseringen av sexkjøp. Der er det tale om mindreverdig atferd, men staten har rett til å forby bare det som skader andre, noe som ikke gjelder sexkjøp per definisjon. Forsvarere av forbudet viser derfor til omstendigheter omkring prostitusjon, som om ikke omstendighetene varierer sterkt. Lite tyder på at forbudet har hjulpet noen. Et annet aktuelt eksempel er mulig forbud mot tigging, grundig diskutert her på Minerva. Det ville nok være et moralistisk forbud. Narko-lovgivningen er en sak for seg. At en så åpenbart mislykket politikk fastholdes, indikerer at lovgivere styres av en stilltiende, dypt moralistisk forutsetning: All slags narkotisk rus er så mindreverdig at den skal være forbudt. 

Også de snakkende klasser er opptatt av det mindreverdige. Man er oppgitt over folks uvaner.

Også de snakkende klasser er opptatt av det mindreverdige. Man er oppgitt over folks uvaner. At det mindreverdige kanskje ikke er moralsk forkastelig, synes å være en ukjent tanke for mange. Folket anklages for sitt heseblesende forbruk, kostbare klær og feriereiser, grasserende selvopptatthet. Av seriøse kommentatorer forventes at de refser folket for ett eller annet. Kanskje er det slik at folket vil refses. Hvis prestene er blitt for milde, må andre gjøre jobben.

I tillegg til den gamle gode toleransen har fått en skinnende ny dyd, ukjent for få år siden: nulltoleranse. Det handler primært om å bekjempe det mest forkastelige selvsagt, overgrepene, men en holdning finner ord og byr seg frem: ”Jo mindre toleranse for det mindreverdige, desto høyere moralsk standard i samfunnet.” 

Virker doktrinen tilforlatelig, tiltrekkende?  

Det er en underlig fordom at mindre oppmerksomhet rettes mot moral, at dagens samfunn er preget av færre bestrebelser på å bekjempe umoral. Forfall?  Åja, i hvert fall moralsk forfall. Men i historisk perspektiv dominerer store og utvilsomme moralske fremskritt. Christiania på Wergelands tid var sterkt preget av fyll og slagsmål, særlig Storgata var visstnok en svinesti. Vi lever så mye dydigere nå, og godt er det. Fremskrittene er muliggjort av vesentlig bedre levekår, en generelt langt høyere levestandard. Forbruk, hygienisk selvopptatthet, fritid og ferie. Reklame for mye mer av alt sammen hvor enn man snur og vender seg!

I vår hypermoralske tid trenger vi tradisjonsbevissthet og sans for de verdier som oppbevares i gamle ord. Vi bør fastholde den hevdvunne, negative oppfatning av moralisme. Og vi bør minnes den eldgamle advarsel mot dømmesyke. Heller ikke moralister bør dømmes hardt.


[i] Grunnlegging til moralens metafysikk, BA 13

[ii] No man is an island – og derfor vil kanskje noen mene at slike handlinger ikke finnes. Umulig, siden andre alltid er berørt.  Dette er uforenlig med moderne individualisme, som må fastholdes, siden alternativet er en tilbakevenden til moralkodekser dominert av tradisjon, hensyn til familiens eller klanens ære og den slags.  Individets autonomi er stikkord for en lang rekke sivilisatoriske fremskritt som det ville være katastrofalt å oppgi. 

[iii] Den nikomakeiske etikk 1095 b14

[iv] Skade-prinsippet, ovenfor omtalt som en kriterium på moral, ble først formulelert av John Stuart Mill i On Liberty, der som en prinsipp for statens maktutøvelse.  Hensynet til de andre, intet annet, legitimerer slik makt. Med Mills ord: ”—the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a siviliced community, against his will, is to prevent harm to others.” 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden