Kommentar

Hva forventer egentlig folk når et kilo kjøtt koster 30 kroner?

Bilde: Pixabay

Det er dobbeltmoralsk når ivrige kjøttspisere sutrer på vegne av landets griser.

Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» som ble vist på NRK sist uke har utløst avsky og forferdelse.

I det som omtales som «den mest omfattende undercover-dokumentasjonen av industrielt landbruk i Norge noensinne», har Norun Haugen, under dekke av å være landbrukslærling, over en årrekke besøkt og i hemmelighet filmet og gjort lydopptak av forholdene ved et titalls grisefarmer (hovedsakelig på Jæren og i Trøndelag). 

Dyreholdet fremstår gjennomgående som hardhendt, utrivelig og uverdig. Griser stues tett i skitne og sikkert illeluktende binger. Hylende grisunger kastreres uten forskriftsmessig bruk av bedøvelse. Syke og skadde dyr, flere av dem med åpne sår, overlates til en sakte og smertefull død av bønder som ikke tar seg bryet med å avlive dem. 

Også bransjen selv fordømmer bildene. ‹‹Vi behandler ikke engang tingene våre så dårlig››, sa styreleder i Nortura Trine Hasvang Vaag, i en debatt fra NRK-studio i etterkant av dokumentaren. Fungerende administrerende direktør i Mattilsynet, Karina Kaupang, fulgte opp med å si at filmen gjengir «…klare lovbrudd på dyrevelferdsloven og holdninger som er helt uakseptable og vonde å se». 

Kaupang kan imidlertid umulig være overrasket. Særlig ikke når hun samtidig kan fortelle at det av Mattilsynet, i forbindelse med en større undersøkelse av slaktegrisfarmer i Rogaland for to år siden, ble funnet såpass store uregelmessigheter at det ble fattet hastevedtak ved håndtering av syke og skadde dyr ved hele 40 prosent av gårdene. 

Forventninger om et glansbilde

Mye tyder derfor på at det vi får se i dokumentaren slettes ikke er uvanlig. I filmen snakker flere av grisebøndene uoppfordret om at de rutinemessig bryter regelverket.

I en Twitter-post skriver landbruksjournalist, agronom og tidligere svinebonde Øystein Heggdal at selv om han ikke kjenner igjen holdninger og praksis som den ene av grisebøndene formidler, viser dokumentaren utover det, mye som rett og slett er hverdagen i norsk svineproduksjon. Han langer samtidig ut mot forskjønnende reklame, urealistiske forventninger om dyrevelferd og det han mener er en unyansert debatt om tema. 

Slik sett er det egentlig bransjeaktørenes forferdelse som er det aller mest interessante i debatten. 

Enten er det slik at bransjeaktørene (som forøvrig står bak reklamer med dyr som snakker og synger og bønder som bærer rundt på grisene sine), gråter krokodilletårene og er uærlige overfor forbrukerne. Ellers så mangler de rett og slett oversikt over hva som er rådende praksis blant egne svinebønder. Hva som er verst er vanskelig å si.

Riktignok opererer bransjen etter Dyrevelferdsloven og en rekke forskrifter for svinehold. 

– Hva er en lov, når de som har laget den ikke har noen forstand på det, ser vi imidlertid en av grisebondene i filmen si i dokumentarfilmen. 

Pris og kostnadsnivå

Dernest er det oss forbrukere. For den samme svinebonden fortsetter å si;

– Det er en sammfunssgreie at forbrukerne vil ha billigst mulige varer. Da må vi gjøre det som er billigst også. Så da må man være litt hard, da. 

– Hadde forbrukerne forstått at det koster å holde gris i live, hadde vi gjort det, sier den samme bonden. 

Riktignok skal man kunne forvente at regelverket både er godt nok og at det overholdes. Svinebøndene skal selvsagt selv holdes til ansvar når lover og reguleringer brytes. Bransjen bør både holdes til ansvar når den formidler et feilaktig bilde av norsk landbruk med misvisende reklame, og dersom den ser bort fra det som kan synes som et betydelig gap mellom lovverk og det å kunne drive en grisefarm lønnsomt. 

Det er ingen hemmelighet at svinebønder ikke akkurat tjener fett. På min lokale Joker-butikk koster en kilo sommerkoteletter akkurat nå kr. 29,90. Det påligger også et visst ansvar på forbrukere å reflektere over hva som er realistisk å forvente av en svinebonde for en slik kilopris.

I fjor trakk den ene kjendisen etter den andre seg fra NRK-programmet Folkeopplysningen etter at de ble gjort kjent med at de skulle slakte dyr for åpne kamera. Årsaken var at de fryktet for hvordan det ville påvirke deres omdømme overfor publikum.

Professor i sosialantropologi ved Høgskolen Kristiania, Runar Døving, påpekte da motsetningsforholdet i at vi samtidig som at vi aldri har spist mer kjøtt har en fornektelse av hvordan produksjonsdyrene behandles. 

Hadde programmet vært spilt inn for 20–30 år siden, ville ikke kjendisene hadde trukket seg, mente han. Han foreslo samtidig å ha kameraer på 24 timer i døgnet inne i slakteriene. Bare slik kan folk få nok opplysning og innsikt til å velge hvordan dyrene skal bli behandlet. 

Han har nok pinlig rett i det. Industrialiseringen og effektivisering i landbruket de siste tiårene har åpenbart gjort at mange ikke lenger har en realistisk forståelse av hva som foregår i et fjøs.

Tåler man ikke realiteten bak pent innpakkede skiver med bacon, så får man enten innstille seg på å betale for dyrevelferden, noe man enkelt kan gjøre ved å handle økologisk, helst fra en gård man selv kan besøke. Dyrene må riktignok fortsatt drepes for at man skal kunne spise kjøttet, men da kan man i det minste trøste seg med at de har levd lykkeligere liv. Alternativt må man slutte å spise kjøtt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden