Politikk

Hva koster ”The war on drugs”?

Forbud påvirker knapt forbruket av illegale rusmidler. Og kostnadene ved forbud er langt større enn kostnadene ved legalisering og regulering.

Forbud påvirker knapt forbruket av illegale rusmidler. Og kostnadene ved forbud er langt større enn kostnadene ved legalisering og regulering.

I denne artikkelen vil jeg argumentere for at et forbud mot kjøp og salg av illegale rusmidler har en meget begrenset effekt på det samlede forbruket, mens de samfunnsøkonomiske kostnadene langt overstiger kostnadene ved etableringen av et legalt, regulert marked.

Det er ikke snakk om en ideologisk diskusjon om narkotikapolitikken som føres, men kun rasjonell argumentasjon i økonomisk forstand.

Jeg tar ikke stilling til hvorvidt bruk av rusmidler alene er en privat avgjørelse som ikke angår resten av samfunnet — det klassiske, liberale argumentet — eller om det er rimelig at samfunnet (kollektivet) legger begrensninger for den enkeltes forbruk av rusmidler. Denne artikkelen beskjeftiger seg kun med konsekvensene.

Det fremgår nemlig at det ikke er noen sammenheng mellom lovgivning og forbruk.

Usikre tall
Å sette tall på omsetning, antall brukere og de samfunnsøkonomiske kostnadene i forbindelse med et illegalt marked, er i seg selv en utfordring. Videre kan en rekke av forsøkene på å lage beregninger ha et insentiv til å komme frem til et bestemt resultat. Dette innebærer at tallene i denne artikkelen er ytterst usikre.

Et helt grunnleggende problem er for eksempel at beregninger foretatt av offentlige myndigheter, behandlingssystemer, FN også videre, inngår i en politisk argumentasjon for å fremme bestemt interesser. Dette øker ikke troverdigheten.

Den ansette økonomen Jeffrey Miron har for eksempel avvist anslagene til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) over verdien av den globale omsetningen av illegale rusmidler. Han mener de er svært overdrevne (FN angir omsetningen til å være ca 320 milliarder USD). Muligens er det korrekte tall nærmere halvparten av UNODCs, som har et insentiv til å overdrive verdien. I andre sammenhenger har UNODC manipulert data for å oppnå bestemte resultater. Så troverdigheten er lik null.

Et eksempel kom i en rapport i fjor vår, der UNODC argumenterte for en hard narkotikalovgivning ved å henvise til en EU-rapport og sammenlikne forbruket i Sverige med det gjennomsnittlige forbruket i resten av EU.

Hvert år fengsles nesten 700.000 amerikanere kun for besittelse av illegale rusmidler.

Leser man den opprinnelige rapporten, står det faktisk det motsatte av det UNODC påstår. Det fremgår nemlig at det ikke er noen sammenheng mellom lovgivning og forbruk. Forbruket i Norge er på nivå med det svenske selv om lovgivningen slett ikke er like hard. Og Portugal, som sammen med Tsjekkia har gått lengst i å avkriminalisere forbruket av illegale rusmidler, har samme forbruk som Sverige. I mangel på bedre tall har jeg likevel valgt å ta utgangspunkt i UNODCs tall på bruk av illegale rusmidler globalt.

Samfunnsøkonomiske kostnader av ”The war on drugs”
Mye kan likevel tyde på at de beregningene som offentlige myndigheter lager for samfunnsøkonomiske kostnader ved forbruk av illegale rusmidler, i realiteten primært kan lese som kostnadene ved et forbud.

Jeg har her valgt å bruke tall fra det føderale ”Office of National Drug Control Policy” (ONDCP) i USA, som i en årrekke har prøvd å beregne kostnadene ved forbruk av illegale rusmidler. Figur 1 viser den beregnede fordeling av sosioøkonomiske kostnader ved narkotikaforbruket i USA. De samlede kostnadene er beregnet til 250 milliarder USD i 2008.

westyefig1
Figur 1: Fordeling av sosioøkonomiske kostnader, USA. Kilde: ONDCP.

Den absolutt største posten er altså produktivitetstap, med nesten 70 prosent av de samlede kostnadene. Direkte kostnader til politi, retts- og fengselsvesen er summert under ”Andre omkostninger”. De vesentligste postene under ”Produktivitetstap” kan avleses i figur 2.

westyefig2
Figur 2. Fordeling av produktivitetstap. Kilde: ONDCP

De vesentligste postene er tap ved sykdom relatert til misbruk, fengselsopphold og valg av kriminell løpebane. Men i hvor stor grad er dette kostnader som skyldes selve narkotikaforbruket, og hvor mye er egentlig en direkte konsekvens av forbudspolitikken? Hvert år fengsles nesten 700.000 amerikanere kun for besittelse av illegale rusmidler. Dette er helt åpenlyst en konsekvens av forbudet og den eksisterende lovgivningen og ikke av forbruket. På samme måte er en del av effektivitetstapet ved valg av en ”kriminell løpebane” et direkte resultat av forbudet, som både er attraktivt for selgerne på grunn av den høye profitten, og samtidig medfører at det er ganske dyrt for stoffmisbrukere å skaffe stoffet de er avhengige av.

Også ”Sykdom relatert til misbruk” må antas primært å skyldes forbudspolitikken, som har gjort det attraktivt å introdusere og markedsføre billigere, men også mer skadelige alternativer til eksisterende narkotika (crack cocain), samtidig som en rekke tilknyttede sykdommer primært skyldes urene stoffer og de forholdene de inntas under (heroin).

Direkte kostnader i helsesystemet henger naturligvis direkte sammen med produktivitetstapet ved sykdom, på samme måte som de direkte kostnadene til politi, domstoler og fengselsvesen, samt sosioøkonomiske kostnader for ofre for kriminalitet (figur 1: ”Andre omkostninger”) henger direkte sammen med produktivitetstapet ved valg av kriminell karriere og fengselsopphold.

At narkotika blir legalisert, vil antakeligvis kun ha en marginal virkning på det samlede forbruket og antallet forbrukere.

Med forbehold om at en del av kostnadene ved for eksempel sykdom og kriminalitet dekker over psykisk syke (selvmedisinering) og kriminelle som ”tilfeldigvis” også er brukere av illegale rusmidler, må det forventes at hoveddelen av kostnadene i realiteten ikke er samfunnsøkonomiske kostnader ved forbruk av narkotika, men er uttrykk for hva forbudet koster det amerikanske samfunnet. Kanskje helt opp mot 90-95 prosent. Det skal understrekes at dette naturligvis må leses med meget store forbehold. Det avgjørende er at det som på overflaten likner beregninger av kostnadene ved forbruket av illegale rusmidler, i realiteten er beregninger av kostnadene ved forbudet.

Kostnadsstrukturen ser naturligvis forskjellig ut i andre land. Ikke minst er kostnadene ved fengsling drastisk lavere i vår del av verden. Til gjengjeld vil andre kostnader, for eksempel til sosialsystemet, være betydelig høyere.

Konsekvenser og kostnader ved legalisering
Selv om man anerkjenner min argumentasjon om at kostnadene ved kriminalisering utgjør den absolutt største del av beregnede kostnader ved forbruket av illegale rusmidler, vil en del kanskje stille det helt rimelige spørsmålet: ”Hva vil da en legalisering koste?”, kanskje fulgt av: ”Og vil ikke forbruket stige?”

Det siste først. At narkotika blir legalisert, vil antakeligvis kun ha en marginal virkning på det samlede forbruket og antallet forbrukere. Ja, forbruket kan faktisk vise seg å falle hos brukere i den kritiske aldersgruppen (det vil si helt unge mennesker), med mindre man som forutsetning antar at landets lover er viktigere for unge mennesker enn verdiene og holdningene til nærmeste familie.

Etableringen av egentlige salgssteder vil neppe ha noen større betydning for det samlede forbruket. Eurobarometer-undersøkelsen ”Young people and drugs” fra 2004 viste at mellom 60 og 80 prosent av unge i EU mener det er lett å få tak i narkotika. Det innebærer at en del unge som aldri har eller vil komme til å prøve et eller flere illegale rusmidler, kan få tak i dem, men heller velger ikke å utnytte muligheten.

Endelig er det forholdet mellom pris og forbruk. Som det fremgår av figur 3 og 4, er prisene falt markant de seneste 20 årene (en fortsettelse av trenden det foregående tiår).

Figur 3
Figur 3


Figur 4
Figur 4

Forbruket har, i forhold til befolkningsstørrelse, vært stabilt fra 90-tallet til i dag, ifølge tall fra UNOCD. Når prisen reduseres til omkring en femtedel i forhold til starten av 90-tallet, uten nevneverdig effekt på det samlede forbruket eller antallet forbrukere (i forhold til samlet befolkning), er det rimelig å anta at det er snakk om en produkttype med en meget lav priselastisitet. Med andre ord innebærer store endringer i pris kun små endringer i det samlede forbruket. Det betyr at i tilfellet små forskyvninger i tilbud eller etterspørsel, skal det relativt store prisendringer til for på kort sikt å skape likevekt mellom tilbud og etterspørsel.

Derfor er det rimelig å anta at selv om legalisering skulle føre til lavere priser, ville det ikke ha noen større innflytelse på det samlede forbruket. At legalisering ikke automatisk innebærer lavere priser, er en annen sak. I Holland, hvor hasj har vært avkriminalisert i flere tiår (ikke helt det samme som legalisert) og selges åpent i spesielle ”Coffee Shops”, er prisene på nivå med prisene i på det illegale markedet i Danmark. Men andelen brukere er lavere enn i Danmark.

Det er derfor god grunn til å anta at en legalisering rent faktisk vil medføre et lavere forbruk i den mest sårbare gruppen, nemlig helt unge mennesker.

Det er også relevant å skille mellom hvorvidt en legalisering innebærer økning i forbruk eller økning i misbruk. Ifølge FN (UNODC) er det 250 millioner globalt som har brukt illegale rusmidler sist år. Men antallet misbrukere er kun rundt 25 millioner. Med andre ord er bruken av illegale rusmidler ikke noe problem for 90 prosent av brukerne. Det er ingenting som tilsier at økt forbruk eller en økning i antallet brukere ved legalisering, også innebærer en økning i antallet problematiske brukere. Det er ikke noen urimelig antakelse at risikoen for at den marginale bruker også blir en misbruker, er fallende. Dette er tilfellet for et av de mest vanedannende stoffer vi kjenner, nemlig tobakk.

Fordeler ved legalisering
Til gjengjeld er det en rekke fordeler ved legalisering i form av regulerte markeder. Mens selgeren på det illegale markedet ikke har noen bestemt grunn til å opplyse kjøperen om eventuelle bivirkninger eller risiko for avhengighet, vil denne type veiledning og opplysning nettopp være mulig på et regulert marked.

Det er slående at amerikanske unge i flere undersøkelser har svart at det er lettere å få tak i illegale rusmidler enn alkohol. Sistnevnte skal man i USA være 21 år for å kunne kjøpe. Dette skyldes at det ikke finnes et (nevneverdig) marked for salg av alkohol til unge under den gjeldende aldersgrense. Det er snakk om et lite og ikke særlig attraktivt (profitabelt) marked. Det er derfor god grunn til å anta at en legalisering rent faktisk vil medføre et lavere forbruk i den mest sårbare gruppen, nemlig helt unge mennesker.

I en undersøkelse fra WHO i 2008 konkluderes det med at: ”Globally, drug use is not distributed evenly and is not simply related to drug policy, since countries with stringent user-level illegal drug policies did not have lower levels of use than countries with liberal ones.»

I Europa er det en klar sammenheng mellom forbruket av alkohol og holdningene til dette og forbruket av illegale rusmidler blant annet blant unge.

Det er også slående at det i Europa er en klar sammenheng mellom forbruket av alkohol og holdningene til dette og forbruket av illegale rusmidler blant annet blant unge. Mens unge i Norge, Sverige, Portugal og Hellas har et relativt lavt forbruk av både alkohol og illegale rusmidler, er situasjonen omvendt i land som Danmark og England. Der er det en større kulturell toleranse (ikke å forveksle med lovgivning) overfor alkohol som rusmiddel og et høyere forbruk av illegale rusmidler.

Så kanskje det beste man kan gjøre som foreldre, hvis man ønsker at barna ikke skal eksperimentere med illegale rusmidler, er å være edru når man er sammen med sine barn.

Videre er det naturligvis fordeler ved et legalisert marked. Man har mulighet til å beskatte både profitt og produkt. Det er også den eneste effektive måten å stoppe den organiserte kriminaliteten og dermed også finansieringen av noen av verdens mest brutale terrororganisasjoner. I dag har forbudspolitikken skapt et marked med en enorm profitt på kanskje flere hundre milliarder USD. Det gjør det til verdens kanskje mest innbringende forretningsområde, som vi helt og fullt har overlatt til noen av de verste menneskene.

Etter mer enn et halvt århundres feilslagen forbudspolitikk er det kanskje på tide å besinne seg og erkjenne at forbud ikke er måten å håndtere misbruket av rusmidler hos en liten andel av jordens befolkning, uavhengig av ens grunnleggende holdning til bruk av rusmidler.

Artikkelen er oversatt av Kristian Meisingset.

Kilder og videre lesning:
–                   Euro-barometer ”Young People and drugs”.
–                   Globalization and the price decline of illicit drugs.
–                   UNODC rapporter 1999-2009.
–                   ONDCP.
–                   WHO.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden