Politikk

Hva skal vi gjøre med Syria?

Vesten viker tilbake for å handle mot Assads regime og Russlands veto har fremstått som et hendig hinder. Men tiden er i ferd med å løpe ut.

Vesten viker tilbake for å handle mot Assads regime og Russlands veto har fremstått som et hendig hinder. Men tiden er i ferd med å løpe ut.

Det syriske opprøret gikk nylig inn i sin 15. måned med minst to massakre, samt beretninger om tortur og bruk av småbarn som menneskelige skjold. Sammen med regjeringshærens angrep mot sivile nabolag med kamphelikoptre markerte dette et vannskille i konflikten, som til nå i følge FN har krevd rundt 14 100 menneskeliv.

Den “arabiske våren” har blitt et langt og blodig år for Syria. For verdenssamfunnet er det en hodepine, som er på vei til å bli en uutholdelig migrene. Til tross for mange og veldokumenterte overgrep, har viljen til intervensjon vært laber. Hjelpen til opposisjonen har istedet kommet i form av lette våpen, kommunikasjonsteknologi og organisering, hovedsaklig via Saudi-Arabia og Qatar.

Internasjonal tilbakeholdenhet sammen med en relativ forbedring av opposisjonens militære kapasitet, har trolig lagt til rette for Assad-regimets brutale avskrekningsmanøvre. Mens skrekkscenene formidles i nær sanntid over internett, har de 291 FN-observatørene på bakken kunnet gjøre lite annet enn å bekrefte overgrep. Det strider mot vår moralske ryggmargsrefleks.

Ansvar for å beskytte?
– Uten støtte fra Russland mangler vi mandat til å gripe inn, har vært USAs utenriksminister Hillary Clintons forklaring. Også Kina, men særlig Russlands veto i FNs sikkerhetsråd har lagt lokk på debatten om en aksjon tilsvarende NATO-intervensjonen i Libya sist sommer. Formelt sett er argumentet riktig. Men det er allikevel en sannhet med modifikasjoner:

Et lignende scenario utspilte seg under Kosovo-krigen i 1999. Også da la Russland og Kina ned veto mot internasjonal innblanding i Sikkerhetsrådet. Allikevel gikk NATO-styrker etter hvert til angrep mot jugoslaviske mål. Argumentene var at operasjonen uansett hadde forankring i FN-pakten.

Også den internasjonale koalisjonen som etter Gulf-krigen i 1991 grep inn for å beskytte irakiske kurdere mot Saddam Hussein, ved å etablere flyforbudsoner  i det nordlige Irak, manglet formell godkjenning i Sikkerhetsrådet. Og også her var hensikten å beskytte sivile fra en brutal overmakt. Disse operasjonene anses i ettertid i stor grad som legitime.

– Krigstretthet etter erfaringene fra Irak, samt skepsis til hvilken avkastning NATO-engasjementet i Afghanistan har gitt. Det er årsakene Ron Ben-Yishai, militærkorrespondent ved den israelske avisen Yediot Aharonot og tidligere konsulent og bidragsyter til Time Magazine fremhever. I Irak ble en forholdsvis ukomplisert invasjon med mål om å styrte Saddams regime til ti års kaotisk og blodig nasjonsbygging med store regionale konsekvenser. Afghanistan-engasjementet har heller ikke vært ukomplisert.

Dette tangerer også økonomiske og politiske hensyn. EU står midt i en økonomisk krise, med en høyst usikker fremtid. Det tilspissede forholdet mellom Vesten og Syrias nærmeste allierte, Iran, øker frykten for uforutsette konsekvenser av et aktivt engasjement i Syria. Stormakten USA leder vanligvis an. Men med presidentvalget i november har Barack Obama liten vilje til å gå inn i en konflikt med et høyst usikkert utfall.

Men med presidentvalget i november har Barack Obama liten vilje til å gå inn i en konflikt med et høyst usikkert utfall.

Dette var nok ikke noe Obama forutså da han lovet forbedring i forholdet til den arabiske og muslimske verden i sin berømte Kairo-tale i 2009. Nå, bare tre år etter, preges løftet av tilsynelatende umulige dilemmaer. Det er ikke vanskelig å forstå at han blir stadig gråere i håret.

For samvittigheten puster oss i nakken. Bredt tilgjengelig teknologi og mediekyndige opprørere mater konstant nettet med overgrepscener. Oppfatningen av en moralsk forpliktelse til å gripe inn ved alvorlige humanitære overgrep som folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensning står sterkt.

For å sette det i perspektiv; I Libya tok det en måned og noen tusen drepte før NATO-styrker grep inn. Med tiltagende grusomme historier om tortur og massakre i Syria, er spørsmålet hvor lenge en har mage til å stå på sidelinjen.

I Libya tok det en måned og noen tusen drepte før NATO-styrker grep inn.

Pragmatikken
Humanitære hensyn berører også pragmatiske vurderinger. Syria er et geostrategisk viktig land i Midtøsten. Få ansvarlige aktører har noe å tjene på en ny mislykket stat, i en allerede politisk skjør region.

Religiøs og politisk radikalisme ulmer allerede i området. Konflikter skaper maktvakuum, og jo lengre tid den militante opposisjonen og syriske sivile opplever likegyldighet fra verdenssamfunnet; desto større innpass får ofte operasjonelt kapable, men ideologisk radikale grupperinger.

Egentlig speiler det situasjonen i Bosnia under krigen der i 1992-1995. Også da så ekspansjonistiske islamistiske grupperinger sitt snitt til å vinne innpass. I ettertid kan en nok si at NATO-alliansens intervensjon og den påfølgende Dayton-avtalen hindret at disse fikk fotfeste nok til å sette et nevneverdig preg på samfunnet.

Uviljen til handling har altså gjort at Russlands veto har fremstått som et hendig hinder, som har gitt rom for flere runder med diplomati enn situasjonen på bakkenivå i utgangspunktet skulle tilsagt. Bak lå kanskje et utopisk håp om at konflikten, på en eller annen måte, skulle fases ut.

Men både Den arabiske liga og FN-utsending Kofi Annans fredsplan har mislyktes. Våpenhvileavtalen har spilt fallitt forlengst. Sist lørdag ble det også klart at observatørene suspenderer sin aktivitet, på grunn av den dramatiske situasjonen på bakken.

En har kompensert for uviljen mot aktiv bistand, med indirekte våpenhjelp. På et umiddelbart nivå har det vært rasjonelt, for det har hjulpet opprørerne til å forsvare seg. Men siden Assad-regimet har følt seg tiltagende truet, har det også ført til en eskalering av volden.

Den danske kommentatoren og journalisten Jens Nauntofte, som nettopp har vært i Damaskus, ser ingen håp om innrømmelser fra regimets side. Det absurde møtet han beskriver med regimets talsmenn, speiler på mange måter mine erfaringer i møte med journalister i Golan Times, som i praksis må anses som Assad-regimets offisielle medieorgan på den israelskokkuperte Golanhøyden. En total fornektelse av opprøret.

Selv de mest optimistiske i ferd med å kaste inn håndkledet. Alternativene befinner seg i økende grad i spekteret mellom tvangsdiplomati, altså en trussel om bruk av militærmakt eller begrenset bruk av dette for å tvinge Assad-regimet til å endre standpunkt, og en fullskala militær intervensjon.

Regional løsning
Det var med stor ståhei Den arabiske liga sendte sine 55 observatører til Syria i desember. Det har vært nærliggende å se på vestlig innblanding som en form for ny-kolonialisme i en region der 1900-tallets kolonialisme er et ydmykende kapittel i historien. Mange så en klar fordel ved å forsøke å finne en regional løsning på konflikten.

Men allerede den 28. februar gav de arabiske observatørene seg, og de overlot da i stor grad ansvaret til FN, og Kofi Annan ble utpekt som spesialutsending.

Bak står en økt politisering av forholdet mellom regionens sunni– og shia-muslimer. Regionale skillelinjer speiler seg i det etnisk-religiøse lappeteppet som karakteriserer Syria. Det er nettopp dette skillet som utgjør konturene av borgerkrigen.

Særlig elitestyrkene og nøkkelenheter i den syriske regjeringshæren, samt det politiske lederskapet rundt president Bashar al-Assad er alawitter, en etnisk-religiøs minoritet som assosieres med shia-islam. Også andre minoriteter, som kristne og drusere støtter regimet. Assad nyter også delvis støtte fra en urban sunni-middelklasse, som i mange tilfeller har nytt økonomisk godt av et autoritært, men stabilt Syria. Opprøret ledes derimot i hovedsak an av landets sunni-majoritet. De utgjør nært 75 prosent av befolkningen, og de har generelt vært marginaliserte under Assad-regimet.

Så hvor kommer Den arabiske liga inn? Den anføres av sunni-muslimer, og en kan altså i utgangspunktet tenke seg solidaritet og et interessefellesskap med opprørerne.

Problemet er at lignende demografiske skillelinjer også eksisterer i disse landene. I Vesten nyter det syriske opprøret legitimitet som en demokratikamp mot et autoritært regime. Det er imidlertid vanskelig å finne et Liga-medlem der interne forhold ikke ligger til rette for en tilsvarende opprørsbevegelse.

Det er imidlertid vanskelig å finne et Liga-medlem der interne forhold ikke ligger til rette for en tilsvarende opprørsbevegelse.

En altfor tydelig støtte til den syriske opposisjonen ville gitt kraftige signaler til grupper i regionen som er marginaliserte, men foreløpig har holdt seg i ro. Det gjelder særlig for shia-muslimer i Gulf-landene.

Saudi Arabia og Qatar har det seneste året bistått Bahrain militært med å slå ned på deres shia-opprør. Det står i diametral interessemotsetning til støtte til regimeendring i Syria, som en konsekvens av statlig vold mot demonstranter.

Selv om det er store forskjeller, gjelder problemstillingen til en viss grad også for Tyrkia, som i utgangspunktet har støttet de syriske opprørerne. Landet har jo en undertrykt kurdisk befolkning.

Stabilitet eller humanitære hensyn?

Så til tross for uviljen står Vesten altså igjen med ansvaret. Assad-regimets kjerneidentitet er en antiimperialistisk motstand mot Vesten. Dette er i utgangspunktet en enestående mulighet til å bidra til et regimeskifte, og samtidig vinne opposisjonens tillit, i håp om et mer vennligsinnet og vestlig orientert post-revolusjonært Syria.

Men også for Vesten vekker intervensjonsparadigmet bredere problemstillinger. Dette er nok satt på spissen. Men USAs tidligere utenriksminister, Henry Kissinger, presenterte en analyse av dette i Washington Post forleden. Han viser til tanken om nasjoners suverenitet som forankret Westfalen-traktaten i 1648, og mener at en intervensjon i Syria risikerer å rokke ved den globale verdensorden som ligger til grunn for den moderne tids stabilitet.

“…The diplomacy generated by the Arab spring replaces the Westphalian principles of equilibrium with a generalized doctrine of humanitarian intervention…,” skriver han. Spørsmålet som følger er dette: Hva skal gis forrang i vår måte å forholde oss til verden på; global stabilitet eller umiddelbare humanitære hensyn?

Og her tangerer altså Vesten og Midtøsten: I dag garanterer vestlige allierte som Saudi Arabia og Qatar, om enn ikke uproblematisk, for en stabil energiflyt til Vesten. Amerikanske marinebaser står for den maritime sikkerheten, som er en forutsetning for fri handelsflyt.

I bytte får Gulf-landene militære garantier mot det en frykter er et ekspansjonistisk motivert Iran. Det er altså et gjensidig interessefellesskap; Gulf-monarkene ønsker å beholde sin makt. Vesten frykter et ayatollastyrt Iran med direkte eller indirekte kontroll over større andeler av verdens energiressurser.

Dersom en antar at Iran i dag manipulerer undertrykte shiaers opprør i Bahrain med mål om økt regional innflytelse, åpner et humanitært paradigme, som Kissinger beskriver, døren på vidt gap for store omveltninger. Frykten er at Iran vil kunne legge ideologiske føringer for energitilførselen. I vår megaglobaliserte og petroleumsavhengige verden, vil det lett kunne bli katastrofalt for Vesten. Helt elementære ting som vi ta for gitt, som lave matvarepriser, er betinget av en stabil energitilgang som også er rimelig priset.

Globale konfliktlinjer
Nylig rettet USAs utenriksminister Hillary Clinton skarpe anklager mot Russland, som hun hevdet skal ha sendt kamphelikoptre til Assad-regimet. Hennes russiske motpart, Sergey Lavrov, tilbakeviste det raskt. I det Kreml-vennlige Russia Today ble det ved månedsskiftet, i en usignert analyse, spekulert i om hvorvidt USA og Vesten med vilje har lagt til rette for krisen i Syria. CNN rapporterte sist helg at amerikanske myndigheter mistenker Russland for å sende “et lite antall russiske soldater” sammen med nye våpenforsendinger. Dette illustrerer den bredere dimensjonen av konflikten.

CNN rapporterte sist helg at amerikanske myndigheter mistenker Russland for å sende “et lite antall russiske soldater” sammen med nye våpenforsendinger.

I utgangspunktet har mange vanskelig for å forstå hvorfor Russland og Kina har stått ved regimet i FNs sikkerhetsråd. I videre forstand er bildet egentlig litt annerledes: Også mindre synlige aktører, som den Venezuela-anførte ALBA-blokken som består av åtte latinamerikanske og karibiske land, Hviterussland, trolig Nord-Korea, og selvsagt Iran og Hezbollah. 

Altså en selverklært antiimperialistisk front, anført av økonomiske så vel som ideologiske interesser. I følge en SIPRI-rapport fra mars i år anslås nåværende og ventende våpensalg mellom Russland og Syria til å ligge på rundt 5-6 milliarder dollar. Det har vært en jevn økning de seneste årene. I 2009 startet Russland oppgraderingen av den tidligere Sovjetiske marinebasen i den syriske havnebyen Tartus ved Middelhavet. Det uttalte målet var å styrke Russlands regionale tilstedeværelse, som smuldret med Sovjetunionens kollaps i 1991.

Syria er altså et geostrategisk nøkkelland, ikke bare regionalt, men også i global sammenheng. Det øker både de potensielle kostnadene, men også gevinstene, ved et vestlig engasjement.

– Iran er vår største fiende. Et regimeskifte i Syria vil svekke Iran, og er verdt risikoen, argumenterer for eksempel James P. Rubin for i sitt essay “The real reason for intervention in Syria”  som ble publisert i Foreign Policy nylig.

Per i dag støtter Iran sin nære allierte Assad, blant annet med det iranske revolusjonsrådets Al Quds-styrke på bakken. Uroen i Syria, som ved siden av å være en nær alliert også danner en geografisk bro til Hezbollah, anses nok langt fra strategisk fordelaktig for Iran. Men allikevel tjener Iran taktisk på å opprettholde uroen i Syria, da oppmerksomheten til en viss grad trekkes vekk fra landets omstridte atomprogram. I alle fall i mediene, og trolig til en viss grad også i diplomatiet.

Rubin skriver imidlertid lite om de mulige kostnadene ved en intervensjon. Vi har allerede Libya som nær presedens, både med tanke på det operasjonelle, og på post-intervensjonsscenarioet. Men der Gadaffis Libya representerte den geostrategiske periferien, på grunn av landets geografiske beliggenhet, demografiske sammensetning og ikke minst Gadaffis personlige ideologiske eksentrisme, er det store forskjeller også på det operasjonelle planet;

– Syria har en langt mer konsentrert befolkning, sa den pensjonerte amerikanske generalen, nå senior militæranalytiker for CBS News, Richard Myers, da han nylig påpekte de militære utfordringene ved en intervensjon i Syria i forhold til Libya.

– Dessuten har de en slags “kald krig”-hær levert av russerne, med et relativt godt luftforsvar, kjemiske våpen og muligens også biologiske våpen. Dette underbygges blant annet i denne rapporten fra 2009. Det bidrar utvilsomt til å komplisere situasjonen enda mer.

Situasjonen nå
Og her er vi nå: Etter en rekke brutale angrep mot mål i byer som Rastan og Aleppo, samt en tilsynelatende beleiring av Homs, kaller Det syriske nasjonalrådet som representerer opprørerne, desperat på FN om å intervenere. Et voksende antall regjeringssoldater har også mistet livet. Også FN-observatører har blitt angrepet og nekter, med rette, å fortsette en ubevæpnet misjon uten muligheten til å kunne beskytte seg selv.

NATO-alliansen er tilbakeholden. Men den britiske utenriksministeren William Hague kunne ikke utelukke intervensjon da han nylig sammenlignet situasjonen som utspiller seg i Syria med Bosnia.

Og det er stadig vanskeligere å se for seg en løsning uten intervensjon. Vesten vil måtte ta ledelsen, om enn delvis mot sin vilje.

Herfra er det ingen som vet hvor veien går. Det eneste som er sikkert er at spillet er høyt, og at de mulige konsekvensene er store.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden