Ideer

Hva slags parti er Sannfinnene?

FINLAND: Sannfinnene står imellom en finsk agrarpopulistisk arv og et nærere slektskap med andre nordiske populistiske partier. Utover dette er det ikke enkelt å kategorisere Sannfinnene. Den beste beskrivelsen er trolig ”sentrumsautoritære populister”.

FINLAND: Sannfinnene står imellom en finsk agrarpopulistisk arv og et nærere slektskap med andre nordiske populistiske partier. Utover dette er det ikke enkelt å kategorisere Sannfinnene. Den beste beskrivelsen er trolig ”sentrumsautoritære populister”.

 

 

 

Den finske populismens historie

Den finske populismen har en lang historie. Allerede i 1959 — over ti år før Glistrup og Lange frontet populistiske strømninger i henholdsvis Danmark og Norge — ble Det finske landsbygdpartiet dannet i protest mot Centerpartiet (eller Agrarförbundet, som det finske statsbærende partiet het på dette tidspunktet).

Den folkelige lederen Vennamo kritiserte urbanisering og mobiliserte misfornøyde bønder. Partiet gjorde seg til talsperson for ‘unohdetun kansa’ — det glemte folk. Partiets toppnotering kom i 1970 med 10.5 % av stemmene.

Vennamo kritiserte urbanisering og mobiliserte misfornøyde bønder. Partiet gjorde seg til talsperson for ‘unohdetun kansa’ — det glemte folk

På grunn av forholdet til daværende president Urho Kekkonen (Vennamo kalte Finland for Kekkoslovakia) og tydelige beskjeder fra Moskva om at partiet var høyreekstremt, tok det imidlertid enda 13 år før partiet ble “stuerent”.

I 1983 — etter nok et godt valg på 9.7 % oppslutning — ble partiet inkludert i regjeringen. Å sitte ved maktens bord frem til 1990 medførte stor regjeringsslitasje. Anti-etablissementsprofilen ble nedtonet og partiet klarte (naturligvis) ikke å innfri løfte om fjerning av arbeidsløsheten på 6 måneder.

Interne stridigheter og et dårlig valg i 1995 (kun en representant ble innvalgt) resulterte i at Det finske landsbygdpartiet ble slått konkurs. Da kom Sannfinnene. Samme folk. Samme budskap. Samme velgergrunnlag.

 

Sannfinnene vokser

Sannfinnene er altså et etterfølgerparti.

Dagens leder Timo Soini, som opprinnelig var sekretær i Landsbygdpartiet, ble leder i 1997. Oppslutningen var lenge av det beskjedne slaget. Så sent som ved valget i 2007 fikk partiet bare 4.1 % av stemmene og forskere lurte på om det virkelig var grunnlag for et populistisk parti i Finland som mobiliserte på mistillit, innvandringsfrykt og euroskeptisisme. Svaret var ja, og det tok ikke lang tid før spådommene slo til.

Valget til Europaparlamentet for to år siden antydet at det finske landskapet var i endring. 9.8 % oppslutning ga Sannfinnene — representert ved Soini — en folkevalgt i Brussel. Særlig euroskepsisen så ut til å ha en resonans i befolkning som i motsetning til Danmark og Sverige ikke hadde fått lov til å si sin mening om innføringen av euroen.

Valgresultatet for snart to uker siden er likevel svært overraskende. En fremgang på 15 prosentpoeng — fra 4 til 19 % — overgås bare av to andre populistiske partier: Danske Fremskridtspartiet i 1973 og Pim Fortuyns liste ved det nederlandske valget i 2002.

Hva slags parti er Sannfinnene?

Både norsk og internasjonal presse kaller Sannfinnene “høyrepopulistiske”. Noen forskere har kalt partiet “ytre høyre”, og politiske motstandere har hevdet at partiet er rasistisk.

I den store “bibelen” om populistiske radikale høyrepartier i hele Europa (både øst og vest) av Cas Mudde fra 2007 er partiet ikke inkludert, i motsetning til f.eks. Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna. Samtidig vet vi at Sannfinnene samarbeider tett med Dansk Folkeparti i Europaparlamentet, så helt forskjellige kan ikke de to partiene være.

Selv har jeg og kollega Ann-Cathrine Jungar definert dem som “sentrumsautoritære populister” i en pamflett som ble utgitt i Finland før valget.

Bakgrunnen for uenigheten er simpelthen at klassifisering av partier er svært krevende. Både fordi partier sjelden passer inn i enkle ideologiske hovedkategorier, og fordi det “politiske rom” er såkalt flerdimensjonalt. De fleste av dagens partier konkurrerer imidlertid om velgerne langs minst tre dimensjoner.

 

Først har vi en slags innholdsløs etablissement-antietablissementsakse, hvor populistiske partier kan mobilisere på bakgrunn av generell misnøye med de partier som sitter med makt.

Deretter har vi to hoveddimensjoner hvor den ene er en tradisjonell økonomisk konfliktlinje (marked mot stat) og den andre en verdipolitisk konfliktlinje (autoritær mot liberal).

For å gi mening til begrepene “høyre” og “venstre” må vi dermed bestemme oss for om de kun refererer til den økonomiske aksen eller om disse retningsangivende begrepene også kan brukes på verdipolitiske spørsmål (hvor da “høyre” gjerne betyr mer autoritær og tradisjonsbunden).

Siden “høyre” i så stor grad knyttes til partier som er for private løsninger, lavere skatter og mindre offentlig styring er jeg imidlertid skeptisk til å bruke betegnelsen høyrepopulisme om de partiene vi nå snakker om.

Høyre eller venstre?

Dagens populister står nemlig rett og slett ikke til “høyre” i økonomisk politikk. De er betydelig mer kritiske til klassisk liberalistisk politikk enn populistiske partier var for 20-30 år siden.

Dagens populister står nemlig rett og slett ikke til ”høyre” i økonomisk politikk

Riktignok har disse partiene alltid kunnet si seg enige i Haiders slagord “sosial, ikke sosialist”, men i de senere årene har partiene blitt stadig mer opptatt å bevare velferdsstaten og tilsvarende mindre opptatt av skattelettelser.

For Sannfinnene har ikke denne endringen funnet sted, kort sagt fordi partiet (og dets forgjenger, Landsbygdpartiet) alltid har stått ganske langt til “venstre” i økonomisk politikk. Både ekspertanalyser og en gjennomgang av partiprogrammet bygger opp under dette.

I dag har partiet tonet ned sin agrarpopulistiske arv, men appellen retter seg fortsatt mot småfolket — pensjonister, krigsveteraner, landsbygdbefolkningen og de syke som har kommet i klem ettersom den finske eliten gradvis har demontert den finske velferdsstaten.

Dessuten gikk Sannfinnene faktisk til valg på høyere skatt for de velstående, økte skatter på kapitalinntekter og gjeninnføring av eiendomsskatt. Slikt “valgflesk” ville vi aldri hørt fra norske FrP.

Det er imidlertid potensielle spenninger intern i Sannfinnene på den økonomiske politikken. I en spørreundersøkelse som er publisert av Helsingin Sanomat kommer det tydelig frem at det finnes fraksjoner som står lengre til “høyre”.

Autoritære?

På den verdipolitiske aksen er partiet både mer homogent og likt de andre populistpartiene i Norden: FRP, DF og SD.

Sannfinnene er kritisk til innvandring, multikulturelle løsninger og opptatt av lov og orden. Den tradisjonelle kjernefamilien skal beskyttes og partiet har vært skeptiske til likestilling av homofile og heterofile. (Disiplin i skolen er derimot ikke noe stort tema siden Finland allerede scorer svært høyt på PISA-undersøkelsene).

Sannfinnene er kritisk til innvandring, multikulturelle løsninger og opptatt av lov og orden. Den tradisjonelle kjernefamilien skal beskyttes og partiet har vært skeptisk til likestilling av homofile og heterofile

På denne bakgrunn har vi kalt partiet “autoritært”.

Mest av alt går Sannfinnene imidlertid til angrep på den finsk-svenske språkgruppens privilegier og Finlands europapolitikk. Sistnevnte kjennetegn — kalt euroskeptisisme — er noe partiet deler med resten av de populistiske høyreradikale partiene (samt noen konservative og venstreradikale partier). Særlig etter innføring av euroen har EU-kritikken blitt forsterket.

Men også kritikken av den såkalte “islamiseringen” frontes av Sannfinnene. Riktignok vet vi lite om hvor viktig dette har vært i valgkampen, men en av de store stemmesankerne for partiet, Jussi Halla-aho, har fokusert mye på innvandring og trusselen fra Islam.

Blokkoverskridende samarbeid, EU-motstand og innvandringsskepsis

Det er flere årsaker til Sannfinnenes gjennombrudd.

For det første har det vært en omfattende konvergens i blant de dominerende partiene, slik vi har kunnet observere i andre land som Østerrike (“Die Große Koalition”) og Nederland (det rød-lilla samarbeidet mellom PvDA og VVD). I Finland har såkalte “regnbuekoalisjoner” vært regelen snarere enn unntaket de senere i årene. Alle de tre store partiene har byttet på å sitte i regjering med hverandre. En rekke politiske motsetninger blir nedtonet, samtidig som den finske velferdsstaten har blitt nedbygget.

En rapport som ble publisert i fjor viste at den finske fattigdommen var tilbake på nivå med 1970-tallet (Hbl 15.12.10). Barnefattigdommen har nesten blitt tredoblet siden den økonomiske krisen på 90-tallet (Vasabladet 8.10.10).

En rapport som ble publisert i fjor viste at den finske fattigdommen var tilbake på nivå med 1970-tallet

17.mars i år kunne YLE (tilsvarer NRK) melde at Finland hadde høyere andel fattige pensjonister enn gjennomsnittet av EU-27. Størrelsen på pensjonen har rett og slett ikke holdt følge med den generelle inntektsveksten. Og selv om en ny “garantipensjon” trådte i kraft i mars, har den politiske eliten mistet mye av sin troverdighet på velferdspolitiske feltet.

For det andre er EU-motstanden stor i Finland. Hele 32.7 % av den finske befolkningen mener at den europeiske integrasjonen har gått for langt (tall er fra European Social Survey 2008/2009). I Sverige og Danmark er motstanden på henholdsvis 22.5 og 21.1 %. Og motsetning til f.eks. Danmark hvor hele 42.4 % ønsker enda mer integrasjon, samler en slik eurooptimistisk tanke bare 18.4 % støtte i Finland. Likevel har Finland oppført seg som en av de “flinkeste guttene i klassen” når gjelder å følge opp politikken fra Brussel.

Og for det tredje er finnene svært skeptiske til personer fra andre kulturer — og det til tross for at det nesten ikke finnes innvandrere i Finland. Over halvparten — 53.8 % – sier de vil ta imot få eller ingen fra en annen kultur eller etnisk gruppe enn majoriteten i landet (data er hentet fra European Social Survey også her). I Danmark og Norge er tallene henholdsvis 44 og 36.3 %.

For det tredje er finnene svært skeptiske til personer fra andre kulturer — og det til tross for at det nesten ikke finnes innvandrere i Finland

I Sverige derimot — som virkelig er et avvik i europeisk sammenheng — er kun 12.7 % skeptiske til innvandringen fra andre kulturer. Naturligvis kan man ikke utelukke at dette tallet er for lavt pga. sosialt press, men potensialet for et parti som Sverigedemokraterna er nok betydelig lavere enn i de andre nordiske landene.

Med disse utbredte holdningene er det kanskje ikke så overraskende at et parti som fronter “sosial rettferdighet” (Soinis førsteprioritet da han ble intervjuet på valgnatten), mer fokus på pensjonistenes situasjon, samt kritikk av EU og multikulturalismen får økt oppslutning. Særlig ikke når det så sent som i 2009 ble avslørt en rekke partifinansieringsskandaler, samt at valgkampen falt sammen med diskusjonen omkring nye “redningspakker” til land som Portugal, Hellas og Irland.

Mot en nordisk populistfamilie?

I nye studier jeg har gjennomført sammen med en kollega fra Sverige ser vi tydelige tendenser til at de nordiske populistpartiene nærmer seg hverandre.

De nordiske populistpartiene nærmer seg hverandre

Tross ulike historie: agrarpopulistisk (Finland), høyreekstremistisk (Sverige) og nyliberalistisk (Danmark, og delvis Norge), ser disse partiene ut til å lære av hverandre og dermed også nærme seg hverandre både ideologisk og organisatorisk.

FrP fremstår imidlertid fortsatt som et avvik fra denne utviklingen, ettersom partiet fortsatt fronter en mer høyreorientert økonomisk politikk enn de andre populistpartiene. Men det finnes spenninger internt også i FrP og de er åpenbart ikke noen gjennomførte liberalister lenger — i den grad de noensinne har vært det.

Av Anders Ravik Jupskås, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden