Forsiden

Hvem bygget landet?

Debatten om velferdsstaten og det gode norske samfunn har lenge vært et stridstema mellom høyre- og venstresiden. Arbeiderpartiet vil gjerne krediteres æren for sosiale og demokratiske fremskritt. Det er i beste fall halve historien.

Debatten om velferdsstaten og det gode norske samfunn har lenge vært et stridstema mellom høyre- og venstresiden. Arbeiderpartiet vil gjerne krediteres æren for sosiale og demokratiske fremskritt. Det er i beste fall halve historien.

”Jeg er så inderlig lei av at høyrepartiene snakker Norge ned,” sa Jens Stoltenberg i sin åpningstale til Arbeiderpartiets landsmøte våren 2013. I Arbeiderpartiet, derimot, skulle man «stå opp for landet vårt». Arbeiderpartiet gjør altså som den tyske syttenhundretallsfilosofen Gottfried Leibniz: Man erklærer sin egen tid for ”den beste av alle verdener”.

Landsmøtetalens underliggende budskap var at vi har Arbeiderpartiet å takke for vår velferd, vårt demokrati og våre verdier. Slik sett er Einar Gerhardsens tale, ”Våre daglige gjerninger og våre sosialistiske mål”, på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957, interessant. Gerhardsen la opp til en mer ydmyk tone:

Halvdan Koht sa en gang at den største seier et politisk parti kan vinne, er at saker som det har kjempet for aksepteres av dets politiske motstandere. Det norske Arbeiderparti har vunnet en del slike seire. De borgerlige partiene har etter hvert akseptert svært mange av de saker som Arbeiderpartiet har reist gjennom årene … Når avstanden mellom partiene er mindre enn før, skyldes det også at Arbeiderpartiet i dag ser annerledes på mange spørsmål. Det gjelder blant annet utenrikspolitikk og forsvar.

Professor Rune Slagstad skrev et polemisk svar til Stoltenberg i Aftenposten (27.4.13): ”Ap har funnet frem til den selvgode maktarrogansen: De representerer ”de gode krefter i Norge”- og kritikerne de utidige nedbrytere av partiets verk.”

Som ledd i valgkampstrategien ble det snakket mye om Den norske modellen

Under Arbeiderpartiets kritikk av opposisjonen (og derigjennom dens velgere), ligger en årelang definisjonskamp; kampen om å bli kreditert æren for Norge slik vi kjenner det i dag: Vår velferd og det liberale borgerbaserte demokratiet. Som ledd i valgkampstrategien ble det snakket mye om Den norske modellen, avledet fra det som normalt omtales som Den nordiske modellen. Avgrensingen hadde sitt formål: Sverige har en borgerlig regjering og passer derfor ikke inn i modellen, hvor velferdsstaten presenteres som noe eksklusivt sosialdemokratisk.

Velferdsstatens historiske utvikling er resultat av langt mer enn Arbeiderpartiet. De klassiske liberale filosofene, som Adam Smith og Thomas Paine, var vesentlige.  De avgjørende borgerlige sosiale reformer på begynnelsen av nittenhundretallet likeså. Den ganske enestående politiske konsensus om de store linjene i norsk velferdspolitikk og arbeidsrett er et annet viktig moment. Sammenlignet med veldig mange andre europeiske land var og er Norge et egalitært og relativt konsensus-orientert land. Det skyldes åpenbare kulturelle og sosioøkonomiske årsaker, som mangel på adel og at vi er en liten, homogen utkantprovins, forskånet for ekstrem brutalitet og langvarige konflikter knyttet mot imperier og nasjonsbygging.

Konfliktløsing
På 1930-tallet hadde konfliktnivået i norsk arbeidsliv eskalert. Venstremann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg hadde tillit blant både arbeidsgiverne og arbeidstakerne, og skulle bli en av arkitektene bak den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital. Arbeidsretten var blitt opprettet i 1915, men manglet nødvendig gjennomslagskraft. I 1930 ga Berg ut standardverket Arbeidsrett, omtalt som rettstankens gjennombrudd og grunnfestning i norsk arbeidsliv. I følge Berg var det rettsvesenets oppgave å intervenere i samfunnslivet for ”å verne om de svake og underlegne ved lovbud av tvingende karakter”.

Åttetimersdagen ble enstemmig vedtatt i 1919.

Åttetimersdagen ble enstemmig vedtatt i 1919. Fagforeningslederen Ole Lian mente at man oppfylte et ”krav som arbeiderne verden over i en menneskealder har fremholdt som et av dem det har været aller betydningsfuldest for dem for at naa opp i de sociale forhold som de ønsker og har krav paa at leve under”. Lian kunne også glede seg over at man, i motsetning til sine brødre i øst, hadde organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og eiendomsrett, noe som var en avgjørende faktor for den nordiske modellen, ikke minst ved at deler av arbeiderbevegelsen absorberte demokratiske ideer som la grunnlaget for et sivilsamfunn skjermet fra grandiose politiske prosjekter.

Statsminister Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre tok så initiativ til Hovedavtalen, som ble undertegnet i 1935. Den skulle endre praksis ved å fremme en god forhandlingskultur, og blir gjerne kalt arbeidslivets grunnlov. Kilden var Venstres arbeidsfredslinje, i motsetning til konfrontasjonslinjen til de borgerlige og Arbeiderpartiet, som med Martin Tranmæl i spissen avviste ”ethvert klassesamarbeid”.

Arbeiderpartiet og Bondepartiet ble så enige om kriseforliket, som resulterte i Johan Nygaardsvolds moderate arbeiderpartiregjering.  Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets ”keynesianske” sysselsettingspolitikk, som gikk ut på at staten skulle innta en langt mer aktiv rolle og bruke offentlige penger i hittil ukjent skala. Til gjengjeld støttet Ap Bondepartiets krav om økte jordbrukssubsidier. I sum skapte dette ro i norsk arbeidsliv. Men slik hadde det ikke alltid vært.

Rasling med sablene
Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 vedtok et program sterkt påvirket av revolusjonen i Russland. Partiet ble erklært som et ”revolutionært klassekampparti”. Høyres G.A Jahren  uttalte at det var viktig å støtte de ”som vil arbeide paa samfundets utvikling etter de parlamentariske linjer”. En valgordning ble vedtatt for å sikre jevnere fordeling av mandater til Stortinget, noe som falt heldig ut for Arbeiderpartiet. Viktigst var kanskje sosiale reformer som langt på vei imøtekom krav fra arbeiderbevegelsen. Mange vil hevde at dette var en ren strategi fra borgerligheten, med den hensikt å ta brodden av de revolusjonære. Men dette må kompletteres med utviklingen av en europeisk dialektikk mellom de politiske posisjonene og utviklingen av et borgerlig sivilsamfunn. Det var ganske enkelt ikke lenger comme il faut å akseptere elendighet og mangel på sosiale rettigheter som en naturlig tilstand i en hierarkisk orden.

Parlamentarismen var ikke en del av den sosialistiske fremtidsvisjonen

Arbeiderpartiets prosess for å avklare partiets ideologi som reformparti skulle foregå gjennom hele trettitallet. Martin Tranmæl oppfattet fremdeles Arbeiderpartiet som et kommunistisk parti. Stortingsgruppens oppgave skulle være å avsløre at alle borgerlige partier var arbeiderfiendtlige. Parlamentarismen var ikke en del av den sosialistiske fremtidsvisjonen, men snarere et verktøy for å skape sosialiststaten.

Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, men oppfattet allikevel Sovjet som en mer naturlig alliert enn borgerlige nasjoner som Storbritannia og Frankrike. Partiets prinsipprogram formidlet at klassekampen skulle føres parallelt i alle land. Saken ble ikke bedre av at Arbeiderpartiet var pasifister og ønsket avvæpning av Norge. Fra Høyre-hold het det: ”Hvorfor skal Norge avvæbnes og legges forsvarsløst, mens Sovjetsstaten skal væbne til tennene? … Det vil legge landet åpent – for hva og for hvem?”

Kommunistfrykten var en katalysator for de underligste holdninger til nasjonalsosialismen. Det gikk riktig galt til tider, som når Aftenpostens korrespondent i Tyskland i 1934 meldte fra Dachau om utmerkede forhold i leiren: ”…gode køier, rene blankskurte gulv, veggene dekket av billeder av nazistørrelser og filmskjønnheter, den koselige duft av pipetobakke hvirvles opp av en køie hvor en fange ligger og hviler. I friluftsbadet, et stort basseng, boltrer brune kropper sig, på plenen like ved siden av tar d’herrer kommunister et søvnig solbad. I verkstedene råder arbeidsglæden uavkortet og ubetinget”.

Både Venstre og Høyre sentralt var derimot sterkt negative til nasjonalsosialismen.

I Unge Høyres medlemsblad skrev man på lederplass: Det er i første rekke en kulturkamp Hitler fører … Makter han å rense sitt land for den kommunistiske farsott, å utrydde lusene i det røde flaggs folder … har han sannelig gjort sig fortjent til navnet: den europeiske civilisasjons redningsmann.”

Både Venstre og Høyre sentralt var derimot sterkt negative til nasjonalsosialismen. I Bergen ville Høyre lokalt inngå listesamarbeid med NS og C.J Hambro tente på alle pluggene. Hambro omtalte dem som ”spekkhuggere” og Bergen Høyre ble satt i karantene til etter valget.

Felles mål
Etter krigen ble Fellesprogrammet lansert, ”boostet” av nasjonalt samhold. De store motsetningene fra mellomkrigstiden ble kraftig redusert. Felles målsetninger på tvers av partiene ble formulert, blant annet en skisse av Folketrygden, som ble endelig vedtatt i 1966, av en borgerlig regjering. Partiene forpliktet seg videre til å legge til rette for at alle arbeidsføre skulle ha rett og plikt til arbeid, og alle skulle ha rett til egnet bolig. Sosiallovgivningen skulle utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. Det skulle bygges helsestasjoner over hele landet. Alle skulle gis mulighet til høyere utdannelse uten hensyn til økonomiske kår.

Det er ikke uvanlig å hevde at Høyre var en bremsekloss for utviklingen av velferdsstaten.

”Ifølge seiglivede myter, skapt av politiske konkurrenter, er en høyrepolitiker et unntak dersom vedkommende er mer opptatt av sosialpolitikk enn av landets handelsbalanse,” skrev sosialpolitikeren Jo Benkow fra Høyre i 1985. Det er ikke uvanlig å hevde at Høyre var en bremsekloss for utviklingen av velferdsstaten. Mye av dette er en myte som har festet seg. Høyre var motstandere av stemmerett for kvinner, heter det, og – som det ofte er med myter – er det verken helt sant eller helt galt. Det stemmer at Høyre var mot alminnelig stemmerett for menn i 1898, noe som uvergelig har bidratt til å gi Høyre et image det fortsatt sliter med. Kvinners stemmerett i 1913 ble enstemmig vedtatt. I Høyre ble man mer og mer positive til liberale strømninger generelt og allmenn stemmerett spesielt. Det er også interessant at kvinnene i stor grad stemte konservativt når de først fikk stemmeretten. Etter den tid har Høyre med kun få unntak vært et sosialt reformparti, ikke alltid på samme måte som Venstre eller Arbeiderpartiet, men alltid med også andre hensyn enn til ”de rikeste” og næringslivet. De store sosiale reformene i Norge har stort sett endt med et solid flertall på Stortinget, også med Høyres stemmer. Det som kan få bildet til å fremstå noe annerledes er at reformarbeide er en langsom prosess, hvor opposisjonspartiene underveis i forhandlinger ofte posisjoner seg.

Avvikling av sosialdemokratiet?
Francis Sejersted mener at Kåre Willoch var ”forretningsfører for den delvise avvikling av den sosialdemokratiske orden.” Overgangen skulle bli ganske betydelig. Synet på marked og statsmakt i Arbeiderpartiet kunne ikke lenger tituleres ”blandingsøkonomi”, hvor planøkonomien spiller en sentral rolle. Herfra og ut kunne derfor partiets syn på markedet ikke lenger erklæres for et sosialdemokratisk primat. Det private initiativ og forretningsførsel skulle ikke lenger behandles stemoderlig, som en nødløsning. Det ble åpnet for private løsninger der hvor det ble ansett som hensiktsmessig, også på områder hvor dette ble ansett som ideologisk helligbrøde på partiets venstrefløy.

Det private initiativ og forretningsførsel skulle ikke lenger behandles stemoderlig, som en nødløsning.

På åttitallet slaktet Gro Harlem Brundtland, ifølge Rune Slagstad, ”sosialdemokratiets hellige kyr”. Blant dem var statsmonopolene. ”Monopoler har lett for å stivne enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlig og private monopoler”, sa Brundtland på landsmøtet i 1987. Førde fulgte opp med formuleringer som, ifølge Slagstad, like gjerne kunne kommet fra Fredrik Stang (ledende høyrepolitiker på ”venstresiden” av partiet på begynnelsen av nittenhundretallet): ”Reguleringer er teiknet på sivilisasjon [men] vi må kvitte oss med alle beskyldningene om at vi er markedsfiendtlige. Vi er for fri konkurranse der den tjener forbrukerne og folket”. Den nye tonen fra Arbeiderpartiet var åpenbart instrumentell.

Tillit
Den politiske utviklingen i Norge har gått fredelig for seg. Den viktigste årsaken er nok en grunnleggende og historisk høy grad av tillit og sosial kapital. I det sosialdemokratiske narrativet vil man gjerne hevde at det er velferdsstatens solidariske grunntone som har skapt den høye tilliten. Forskerne Andreas Bergh og Christian Bjørnskov argumenterer for at det ikke primært er velferdsstaten som har skapt høy sosial kapital i Norden, men at det er tilliten som har gjort velferdsstaten mulig. Blant annet har de kunnet dokumentere at det blant skandinaviske etterkommere i USA er en langt høyere grad av tillit enn i resten av det amerikanske samfunnet.

Det Norge vi har i dag, sammenfaller i større grad med de borgerlige partienes program og ideologi fra etterkrigstiden enn Arbeiderpartiets program fra den samme perioden. Det eksepsjonelt velfungerende norske liberaldemokratiet kom til under forutsetning av at Arbeiderpartiet forlot planøkonomi og antiparlamentarisme, til fordel for blandingsøkonomi og parlamentarisme, og at Høyre ble et folkeparti. Velferdsstaten kom til i skjæringspunktet mellom to fløyer som påvirket hverandre gjensidig til et moderat sosialdemokrati og en sosialliberal høyreside.

 

Artikkelen er utdrag hentet fra Civita-notatet Hvem bygget landet? Om norsk konsensus og veien dit.

 

Forfatteren fyller 50 år i dag. Minerva gratulerer!

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden