Intervju

Hvem er den syriske opposisjonen?

- Vestens viktigste oppgave etter Assad blir å beskytte minoritetene. Men Syria går ikke i radikal islamistisk retning. Det sier Syria-ekspert Nir Boms til Minerva.

– Vestens viktigste oppgave etter Assad blir å beskytte minoritetene. Men Syria går ikke i radikal islamistisk retning. Det sier Syria-ekspert Nir Boms til Minerva. Han har i flere år forsket på syriske opposisjonelle.

I Syria fortsetter kampene mellom regimelojale og opposisjonelle. Over 21 000 mennesker skal ifølge det opposisjonsvennlige Syrian Observatory for Human Rights være drept. Det som startet som et demokratiopprør, har blitt en fullskala borgerkrig med store tap på begge sider. Regjeringshærens bruk av tunge våpen mot sivile, gjør at stadig færre tviler på at Assad-regimet har utspilt sin rolle i Syria. Men hvem er opposisjonen?

Bak det over 17 måneder lange opprøret, står flere tiår med et undertrykkende regime. Nir Boms, som i dag er forsker ved Dayan Center for Middle East Studies ved Universitetet i Tel Aviv, har fulgt syriske opposisjonelle i en årrekke. Tidligere gjennom hans tilknytning til den amerikanske tankesmien Foundation for Defence of Democracies. Deretter også via nettstedet CyberDissidents.org, en online plattform for dissidenter i Midtøsten som han var med på å grunnlegge i 2008.

Han disputerte dessuten nylig med en doktoravhandling om iranske og syriske opposisjonelle og deres bruk av informasjonsteknologi, ved Universitetet i Haifa.

Når Minerva treffer han i Jerusalem har Boms nettopp kommet tilbake fra Jordan, der han fulgte en samling arrangert av Syrian National Council (SNC) i Amman.

Les også Karin Abraham «Hva skal vi gjøre med Syria?»

En opposisjon i endring
Først og fremst, Nir Boms; Hvordan var turen til Amman?

– Jeg var der sammen med kolleger fra Europa og den amerikanske administrasjonen. Det befinner seg nå rundt 200 000 flyktninger i Jordan. Grensen er så og si åpen, og mange av syrerne vi traff er direkte involvert i kampene. De reiser i dag forholdsvis fritt mellom landene.

Dette var altså et møte i regi av SNC, som er den mest organiserte av opposisjonsgruppene i dag, forklarer han. Den finansieres blant annet av Friends of Syria, som er en slags internasjonal task force som støtter opposisjonen. De mottar noe organisatorisk støtte fra Vesten. Men det er Gulf-landene som bidrar med det meste av finansieringen av SNC, mener Boms.

– Mitt inntrykk er at SNC er i stadig forandring. De startet som en gruppe som var relativt representativ for det syriske samfunnet. Men det virker nå som at den mer liberale delen har trukket seg litt tilbake. Det jeg observerte i Jordan, var at rådet i økende grad fremstår som dominert av sunni-islamistiske grupper som Det Muslimske Brorskap. De fremstår altså i mindre grad med en samlet nasjonal agenda nå enn tidligere.

SNC ble formelt opprettet som en opposisjonskoalisjon i Istanbul, Tyrkia, i august i fjor. Det var etter modell fra andre overgangsregjeringer som har blitt dannet i kjølevannet av det seneste årets omveltninger i regionen. Rådet, som ble dannet med 270 representanter fra ulike syriske grupperinger, mottok da støtte fra USA, Frankrike og Storbritannia, samt Tyrkia og andre sunni-dominerte land.

Generelt kan en si at vestlige land som allerede har avvist president Bashar al-Assads legitimitet, ønsker en kontrollert maktovertagelse. Det at Syria er et land som er sammensatt av en rekke etnisk-religiøse grupper, har gitt en klar bevissthet om at maktovertagelsen må legge et solid grunnlag for et representativt styre fremover, for å sikre stabilitet. 

I sitt prinsipp-program oppgir SNC ikke-vold og minoritetsrettigheter som sentrale verdier. Men som alle store omveltninger, gir situasjonen i dag rom for opportunisme. Det er derfor en utfordring å vite hvem en skal stole på, forklarer Boms. – USA tok SNC seriøst i begynnelsen. Men det er i ferd med å endre seg nå. Mitt inntrykk er at USA har begynt å innse at de ikke kan støtte SNC blindt, nettopp på grunn av at agendaen deres synes å være i endring.

– Det har jo dukket opp flere grupper som har hevdet makt, utdyper han. – Ett eksempel er Nofal Dawalibi, eksilsyrer og sønn av Maarrouf Dawalibi, som var Syrias statsminister før Bashar al Assads Baath-parti tok kontrollen ved et militærkupp i 1963. I april i år annonserte han opprettelsen en syrisk overgangsregjering i Paris.

– Få tok Dawalibi på alvor. Men dette illustrerer de mange utfordringene verdenssamfunnet står ovenfor, forklarer Boms. – Alle skjønner at et maktvakuum i Syria vil få katastrofale følger. Nå som Assad-regimet er i ferd med å vakle, haster det med å få en viss struktur på plass. Vesten ønsker samtidig å legge til rette for et nytt regime de kan snakke med. Da kan en lett falle for fristelsen til å støtte aktører som en opplever snakker «ens eget språk». Men en person som Dawalibi, som bor i Frankrike, er en total outsider og har ingen legitimitet inne i Syria.

Et annet slikt eksempel er Manaf Tlass, fortsetter han. Etter at den karismatiske toppgeneralen deserterte fra regjeringshæren, har flere vestlige eksperter fremhevet han som en mulig lederskikkelse i det nye Syria. Årsaken er at han både er sunnimuslim, og kjenner landets eksisterende struktur innenfra. – Men for opposisjonelle jeg har vært i kontakt med, representerer han utelukkende Assad-regimets korrupsjon og undertrykkelse. Det er mange feller å gå i. Og å fremheve Tlass vitner om en manglende dømmekraft i dette spillet.

Splid og sekterisme
Det hele fremstår som ganske uoversiktlig. Men i kampene er det stort sett bare Free Syrian Army (FSA) en hører om. Hvor står de i forhold til SNC eller andre opposisjonsgrupper?

– For å trekke en litt banal analogi: FSA har en lignende struktur som Al Qaida. Altså; Hvem som helst kan i utgangspunktet være «FSA». Dette er små grupper som ikke nødvendigvis er koordinerte med andre, hverken lokalt eller regionalt. I noen tilfeller er de organiserte i henhold til familieklaner. I kampene har de dermed gjerne målsetninger om lokal innflytelse, fremfor bredere regionale eller nasjonale mål.

– Begrepet FSA sier altså i utgangspunktet lite. Dette er grupper med våpen. Ofte er ønsket om å felle Assad-regimet den eneste fellesnevneren. Det har da også forekommet tilløp til kamper og rivalisering blant grupper som omtaler seg som FSA.

I borgerkrigen har betydelige humanitære overgrep forekommet, også fra opposisjonsgrupper som identifiserer seg som FSA. Igjen gir dette utfordringer i dialogen som vestlige aktører forsøker å føre med grupper inne i Syria. Særlig ved tiltagende amerikansk bistand til etterretning og logistikk, og kanskje også våpen, aktualiserer dette en rekke problemstillinger.

Som nevnt er Syria et etnisk-religiøst lappeteppe. Assads sekt, alawittene, er en minoritet som utgjør rundt 10 prosent av landets befolkning. Kanskje så mange som 80 prosent er sunni-muslimer. De resterende er kristne, drusere, ismaelitter og annet. Om enn med en autokratisk jernhånd, og med unntak av kurderne, vernet det sekularistiske Assad-regimet om landets minoriteter. Tyngdepunktet av de som aktivt kjemper mot regimet i dag er sunni-muslimer. Mønsteret gjentar seg i deserteringer fra regjeringshæren, som nesten utelukkende har vært av sunnimuslimer.

Det er ikke vanskelig å få bildet bekreftet blant syriske drusere ved den israelskokkuperte Golan-høyden; Minoritetene frykter en fremtid uten denne beskyttelsen. Mest av alt frykter de et Syria som styres med sterkere islamistisk fortegn. Som alawitter, er druserne en avgreining avsShia-islam. Mange sunnier anerkjenner ikke disse som ekte muslimer.  Denne ferske PEW-undersøkelsen underbygger skepsisen.

I årevis har Assad spilt på denne frykten for å konsolidere sin støtte. Men ved siden av en stadig mer islamistisk slagside i SNC, har også internasjonale jihadister strømmet til. Trolig bidrar dette til at mange syrere fortsatt støtter Assad kompromissløst.

Har minoritetene grunn til å frykte? Tror du opposisjonsgrupper vil kunne ønske å ramme dem? 

– Siden de assosieres med, og ofte har nytt uforholdsmessig godt av Assad-regimet, er det ingen tvil om at minoriteter, og da spesielt alawittene, står i en sårbar situasjon. Blodsutgytelsen som nå utspiller seg, og Assad-regimets brutale fremferd, øker sannsynligheten for at folk vil ønske hevn. De som har støttet Assad vil da være naturlige mål.

Dette er noe som vil prege det syriske samfunnet i lang tid fremover. Minoriteters sikkerhet og representativitet må stilles som et ubetinget krav for anerkjennelse av et nytt lederskap. Og en vil måtte jobbe for å fremme forsoning. Her vil Syria behøve hjelp utenfra, mener Boms. Dette blir Vestens sentrale oppgave i Syria fremover.

Frykten forbindes gjerne med fremveksten av (intolerant) islamisme som en rådende ideologi; Hva med den?

– En har sett at den religiøse diskursen har blitt viktigere for folk. Men det tror jeg er naturlig, i en kaotisk situasjon som denne. Jeg vil derfor være forsiktig med å hevde at Syria går i islamistisk retning, sier Boms. – En må huske at dette er et land med dype sekulære tradisjoner. Det Muslimske Brorskap her er for eksempel mindre dogmatisk enn deres egyptiske motpart.

– En har jo sett at land som Saudi Arabia og Qatar har kommet på banen, ofte med et islamistisk fortegn, fortsetter han. – Det gjelder selvsagt også jihadistene. Mitt inntrykk er imidlertid at brorparten av opprørerne vil foretrekke Tyrkia som modell, når de skal formulere forholdet mellom stat og religion.

Til tross for en rekke praktiske utfordringer, gjennomførte analyseselskapet Pechter en meningsmåling blant syriske opprørere i perioden oktober til desember i fjor. Det er vanskelig å lese noe entydig ut av deres forhold til organisasjoner som Hezbollah versus Vesten. Når det kommer til visjoner for et fremtidig syrisk lederskap, er bildet imidlertid klarere:

Intellektuell og akademisk forankring scorer klart høyest på spørsmål om egenskaper en fremtidig lederkandidat bør ha. Religiøs tilknytning og kjønn betyr mindre. Det er størst uvilje ovenfor potensielle lederskikkelser tilknyttet Baath-partiet, militæret eller klanstrukturen.

Regionale interesser
Du presiserer den syriske sekularismen. Samtidig forteller du om Saudi-Arabia og Qatar, som har antatt en slags lederrolle ovenfor opposisjonen. Konflikten i Syria synes i økende grad å ha gått fra å være et internt demokratiopprør, til å bli en slagmark for regionale interesser. Dette må vel ha påvirket målsetningene til opposisjonen, på sett og vis?

Bakgrunnen er denne: Regionen har det seneste året blitt preget av en stadig mer opphetet front mellom sunni – og shiablokkene; Assad-regimet er en nær alliert av shiabastionene Iran og Hezbollah. På den andre siden står  sunnilandene, anført av Qatar og Saudi Arabia. 

– Regionale interesser står selvsagt sentralt, bekrefter Boms. Det er sekterisk polariserende. De seneste månedene har imidlertid også Syrias naboland, Tyrkia, blitt en tydeligere aktør. I juli ble det kjent at de har opprettet et kommunikasjonssenter til støtte for opprørerne i Adana, ikke langt fra grensen til Syria. Dette illustrerer hvordan utenforstående kan vri agendaen til egen fordel, forklarer Boms;

– Jeg nevnte innledningsvis hvordan SNC fremstår som mindre representative nå enn tidligere. Ett aspekt er den islamistiske slagsiden. Et annet er i forholdet til kurderne.

Tyrkiske myndigheter har i en årrekke stått i konflikt med kurdiske separatister. Tyrkia frykter at en sterkere kurdisk stemme i nabolandet, eventuelt i form av regional autonomi, vil kunne gi et fristed for opprørere over grensen.

De var kraftig undertrykt under Assad-regimet. Men nå som regjeringshæren har vært opptatt på andre fronter, har kurdiske grupper tatt kontroll i den kurdiskdominerte Al-Hasakah-regionen i det nord-østlige Syria. SNC har imidlertid i senere tid tatt et tydelig standpunkt mot kurdisk selvstyre. – Tyrkia har nok en sentral rolle i dette, mener Boms.

Les også Sverre Diesen «Evner Vesten å bruke makt rasjonelt?»

Facebook skaper ikke revolusjoner
Du har trukket linjer i utviklingen hos opposisjonen det seneste året. Men du har jo fulgt syriske dissidenter i en årrekke. Hva er kontaktpunktene mellom de “tradisjonelle” dissidentene og dagens opposisjon?

 – Først og fremst: Syria har vært dominert av Baath-partiet siden 1963. Det står for en totalitær ideologi, som har som mål å kvele alle former for et normalt sivilsamfunn. Dette har vært grunnlaget. Men aktivister jeg har fulgt, som Ahed Al Hendi og Radwan Ziadeh, har fra eksil kunnet bidra til å formulere en intern demokratisk diskurs i Syria.

– De har nådd ut gjennom blogger og Facebook-grupper. Her er internett-dekningen viktig. Den ligger på rundt 20 prosent i Syria. Selv om den er lavere enn gjennomsnittet for regionen, som er på 36 prosent, har det skjedd en enorm økning på kort tid, presiserer Boms. 

Men la oss ha det klart, fortsetter han; – Facebook skaper ikke revolusjoner. Dissidenter i eksil har først og fremst vært katalysatorer for interne frustrasjoner. Som i Tunisia, Libya og Egypt, har de blitt anført av en stadig voksende befolkning av høyt utdannet og arbeidsledig ungdom.

Les også Tom Varghese «En revolusjon av retweets»

Tidligere fikk disse dissidentene lite oppmerksomhet, forklarer Boms. Men det endret seg etterhvert som opprøret utviklet seg. Nå har de kunnet bruke sine nettverk til å formidle historier inne fra Syria. De har gitt opprørerne et ansikt, og på den måten har de tiltrukket seg internasjonalt engasjement. 

Til tross for betydelige humanitære overgrep fra begge sider, er det ingen tvil om at opposisjonen dominerer i sosiale medier. Det gjelder også i kontakten med vestlig media og et vestlig publikum forøvrig.

En hadde jo også en intern opposisjon i Syria før opprøret. Ett eksempel er Damaskus-deklarasjonen fra 2005, som ble signert av 250 opposisjonelle med bred forankring, fra islamister, til sekulære og kurdere. Hvor står dagens opposisjon i forhold til denne?

Damaskus-deklarasjonen er fortsatt et viktig dokument; Generelt kan en si at den omtaler alle de positive tingene, som demokrati og politisk frihet. Men mye er annerledes nå enn i 2005. På den tiden var alt mye mer abstrakt. Det er tross alt langt lettere å signere et dokument, enn å kjempe for disse verdiene i det virkelige liv. Særlig i det uoversiktlige kaoset som råder i Syria i dag, med interesser som trekker i alle retninger.

– Grunnverdiene i Damaskus-deklarasjonen kan og bør være veiledende. Men kampen om disse kommer til å fortsette i lang tid fremover.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden