Ideer

Hvem er fascist når alle er fascister?

I svensk debatt kan du være fascist uavhengig om du selv anser deg for å være det, skriver Lars Anders Johansson.

Bilde: tobika / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Fascismebegrepet brukes som balltre i den dagspolitiske debatten i Sverige i vår tid. Det tjener til syvende og sist de virkelige fascistene.

Fascist er ikke et hvilket som helst skjellsord. Foruten å vise til en spesifikk politisk ideologi finnes det en lang tradisjon for å anvende begrepet for å mistenkeliggjøre politiske motstandere. Dette gjøres også mot personer som etter alle gjengse definisjoner må betegnes som åpenbare ikke-fascister.

I dette essayet kommer jeg til å diskutere hvordan fascismebegrepet blir brukt som balltre i den dagspolitiske debatten i Sverige i vår tid.

Det er således ikke en tekst om de virkelige fascistene, som tross alt finnes, eller om fascismen som politisk ideologi og dennes historie. Om fascismen som politisk bevegelse og historisk fenomen finnes det nok av tekster fra annet hold. Denne artikkelen handler om en retorisk figur som de siste tre årene er blitt stadig vanligere å bruke i den svenske debatten, kanskje så vanlig at begrepet har mistet sin kraft.

Hva betyr et ord når dets definisjon blir strukket så vidt at det i praksis kan påføres hva og hvem som helst? I Sverige løper hver og en hvis oppfatninger går på tvers av medieeliten, den risikoen.

Tendensen til å bruke begrepet fascist for å mistenkeliggjøre politiske motstandere er ikke et unikt svensk fenomen. Retorikken kan finnes i hele den vestlige verden, med røtter tilbake til det sovjetiske 1930-tallets propagandamaskineri, som jeg vil komme tilbake til lenger nede i teksten. Jeg vil likevel hevde at den frekvensen og den særstillingen som fascismebegrepet har fått i den svenske offentligheten de siste årene – helt opp på statsministernivå –, gjør det svenske tilfellet spesielt interessant å studere.

Den 14. november 2016 skrev journalisten Lars Lindström i en spalte i Sveriges nest største avis, Expressen:

Många vet inte om att de är fascister eller rasister, men de kommer att upptäcka det. De kommer att springa med, utan logiska förklaringar, i en massa som kan synas omöjlig att stoppa.

Det vil altså si at du, ifølge Lindström, kan være fascist uavhengig om du selv anser deg for å være det. Det er Lindström og hans likesinnede som har definisjonsmakten, ikke du selv.

Lindström gjør seg her skyldig i en klassisk og tradisjonsrik form for sirkelargumentasjon. Innenfor marxistisk teori snakker man om «falsk bevissthet». Dette går i korthet ut på at de som er undertrykkede, ikke er seg bevisst sin egen situasjon, ettersom de er forledet av sine undertrykkere i den hensikt å holde dem på plass. Det blir således de sosialistiske fanebærernes oppgave å skjøtte de undertrykkedes interesse, selv om de selv altså ikke er seg bevisst hva det i så fall er.

I praksis innebærer dette en avvisning av standpunktene hos alle som ikke deler analysen. De som ikke betrakter seg selv som undertrykkede kan altså være det uten å være klar over det, og må derfor befris fra sin egen vilje. En åpenbar svakhet i denne teorien er at det ikke kan avklares hvorvidt de sosialistiske fanebærerne selv lider av falsk bevissthet. Ifølge Lindström kan også fascister lide av falsk bevissthet, som gjør at de ikke er klar over det faktum at de er fascister.

Sverigedemokraterna

Tendensen til å avvise meningsmotstandere som fascister eksploderte i den svenske offentligheten i 2013 da journalisten Henrik Arnstads bok Älskade Fascism kom ut. Arnstad benytter en bred definisjon av fascismebegrepet og setter i praksis likhetstegn mellom fascisme og nasjonalisme. Han er med god grunn blitt kritisert for sine sveipende uttalelser og påstander.

Like fult, og på tross av at han er en meningsbærende debattant, fikk han raskt ekspertstatus i den svenske offentligheten, helt opp på regjeringsnivå. Boken hans er blitt brukt som våpen mot det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna, som ble valgt inn i Riksdagen i 2010 og utfordret de tradisjonelle høyre- og venstreblokkene i svensk politikk.

Også personer og organisasjoner så langt fra fascismen som man kan komme, blir regelmessig beskyldt for koblinger til fascisme og nazisme.

Sverigedemokraterna springer ut fra det fremmedfiendtlige «hvit makt»-miljøet i Sverige på 1980- og 1990-tallet, og mange av partiets kritikere mener at de fremdeles skal betraktes som et nazistisk eller fascistisk parti. Selv definerer Sverigedemokraterna seg som et «sosialkonservativt parti med nasjonalistisk grunnsyn», noe kritikerne mener ikke er annet enn en tilsløring av partiets egentlige ideologi, som holdes skjult for å gjøre det mer presentabelt.

Sverigedemokraternas ledelse hevder, på sin side, at partiet har brutt med sin fortid, og at de har innført nulltoleranse for rasisme, som har resultert i en serie med utestengninger, slik som av hele ungdomsforbundet SDU. En rekke skandaler og kontroversielle uttalelser fra medlemmer etter at nulltoleransen ble innført, tyder dog på at partiet ikke helt har mestret å bli stuerent.

Uansett hvordan det forholder seg med Sverigedemokraternas ideologiske utvikling og avstandstagen fra en grumsete fortid, er det åpenbart at deres motstanderes hyppige anvendelse av fasciststempelet ikke har hatt noen vesentlig påvirkning på deres velgere. Parallelt med at toneleiet mot partiet har tiltatt i styrke, har fremgangen i velgeropinionen også tiltatt. I skrivende stund noterer de 21,5 prosent i Sifos seneste gallup.

«Åsiktskorridoren»

Det er dog ikke bare Sverigedemokraterna som beskyldes for å være fascister, nazister og rasister i den svenske offentligheten. Også personer og organisasjoner så langt fra fascismen som man kan komme, blir regelmessig beskyldt for koblinger til fascisme og nazisme.

Etter Ander Behring Breiviks terrorhandling på Utøya og i Oslo, skrev Anders Lindberg på Aftonbladets lederside 11. februar 2012 om hvordan den markedsliberale tankesmien Timbro og det kultur- og samfunnsvitenskapelige magasinet Axess deler «föreställningsvärld» med Breivik.

Å bunte sammen liberalere og konservative med ekstremistiske massemordere som Breivik er altså etter 2012 akseptabel retorikk på ledersiden i Sveriges største avis, som er finansiert av LO. Denne holdningen fikk dessuten også støtte på kultursidene i samme avis åtte dager senere, der kulturredaktøren Åsa Linderborg slo fast at Breivik deler verdensbilde med det svenske borgerskapet. Gjennom denne assosiasjonsleken forsøker ledende opinionsbyggere på venstresiden i Sverige å skyve avvikende oppfatninger ut av de offentlige arenaer, det rommet som populært er blitt kalt for «åsiktskorridoren».

Denne metaforen ble til i desember 2013 av statsviteren Henrik Ekengren Oscarsson, som i bloggform mente spennet i akseptable meninger er blitt smalere og smalere. Ekengren Oscarsson definerte åsiktskorridoren som:

den buffertzon där du fortfarande har visst svängrum att yttra en åsikt utan behöva ta emot en dagsfärsk diagnos av ditt mentala tillstånd.

Å bli sammenlignet med Anders Behring Breivik er et åpenbart eksempel på en slik diagnose, der målet er utestengelse fra den offentlige samtalen gjennom å undergrave ens troverdighet.

Metoden brukes også for å hindre eller undergrave troverdigheten til spesifikke personers, gruppers eller organisasjoners journalistiske granskninger. Når Janne Josefsson – en av Sveriges ledende gravejournalister – for Uppdrag Granskning i Sveriges Television, i mai 2014 gjorde en reportasje om den venstreekstreme organisasjonen Revolutionäre Fronten, twitret musikkjournalisten Ametist Azordegan «Kan inte Janne Josefsson bara komma ut som nazist/SVP en gång för alla?»

En velrenommert journalist som gransker en revolusjonær politisk bevegelse som ved flere tilfeller har utøvet vold mot politiske motstandere og offentlige personer, risikerer altså å bli beskyldt for å være nazist. At Josefsson i et annet program samme vår kritisk gransket den voksende nazistbevegelsen i Sverige, avstedkom ikke samme raseri. Det stoppet imidlertid ikke der. Azordegan fikk støtte fra flere personligheter i svensk kulturliv, blant andre musikkjournalisten Jan Gradvall, som viet en hel artikkel i Expressen 13. mai 2014 til å gjenoppbygge Azordegans troverdighet etter hendelsen.

Hvorfor er det så viktig for venstredebattører å få satt fascist- og naziststempelet på sine meningsmotstandere? En forklaring finnes i Ekengren Oscarssons resonnement om åsiktskorridoren. Den som kan beslås med fascistiske eller nazistiske meninger, havner umiddelbart utenfor den offentlige husvarmen. Brunskvettingen blir således en måte å skape likevekt i den offentlige samtalen på ved å skremme noen til taushet. Konsekvensen for den som rammes av fasciststempelet, er skjebnesvanger.

Antifascisme er selvforsvar

En annen forklaring finnes i et slagord som er populært innenfor den radikale venstresiden, for eksempel innenfor den nå sovende Revolutionära Fronten. Slagordet sier at «antifascism är självförsvar». Selvforsvar innebærer at den som forsvarer seg selv, har rett, juridisk og moralsk, til å ty til midler som ellers ville vært uakseptable. Det samme som loven tillater i tilfelle nødverge.

For den som vil benytte seg av ekstraordinære metoder, for eksempel vold, er det således gunstig om så mange som mulig av ens meningsmotstandere kan erklæres som fascister.

For den som vil benytte seg av ekstraordinære metoder, for eksempel vold, er det således gunstig om så mange som mulig av ens meningsmotstandere kan erklæres som fascister. Om selvforsvar rettferdiggjør vold, og om antifascisme er ensbetydende med selvforsvar, innebærer det pr. definisjon at det er rettferdig å bruke vold mot hver og en som kan påføres merkelappen «fascist». Jo bredere definisjon, desto større handlingsrom for de kampglade.

Også denne måten å benytte fasciststempelet på har dype røtter. Innenfor Sovjetunionen benyttet man betegnelsen «fascist» konsekvent i den offisielle retorikken for å stemple politiske motstandere. Den sovjetiske antifascismens doktrine ble formulert i 1935 av den bulgarske politikeren Georgi Dimitrov i boken Enhetens og folkefrontens problem. Dimitrov forfektet en «enhetsfront» eller «folkefront» av kommunister og sosialdemokrater som sammen skulle beseire fascismen.

Under Stalin skulle, med unntak av den tysk-sovjetiske ikkeaggresjons-pakten 1939-41, de mest forferdelige overgrep mot egne og andre lands innbyggere bli motivert av denne antifascistiske retorikken. Til de mer groteske episodene hører behandlingen av den polske motstandsbevegelsen etter Den andre verdenskrig. Adskillige blant disse menn og kvinner som kjempet mot de nazistiske okkupantene i ruinene etter Warszawa og andre polske byer, skulle kort tid etter at de ble befridd av Den røde armé, bli arrestert av de samme hærstyrkene, denne gang anklaget for å være fascister og «kollaboratører med imperialismen».

De virkelige fascistene – for slike finnes der ute – ser ikke ut til å ta skade av at fascismebegrepet utvannes til å omfatte alt og alle.

Ekstreme anklager av denne type var allerede den gang etablert sedvane i Sovjetunionen, der den merkelige situasjonen at jo mer ekstrem en anklage var, desto sannere ble den i folkedomstolenes øyne, var etablert helt siden revolusjonen i 1917. Dette er for øvrig et synspunkt som ikke lå så langt fra det som rådde i Hitlers Tyskland.

I løpet av etterkrigstiden ble fascismebegrepet utvidet av de sovjetiske propagandistene til også å inkludere deres søsterpartier i vest og etterhvert omfatte alt og alle som ble oppfattet å stå i opposisjon til Sovjetunionen, for eksempel NATO. Berlin-muren ble slik betraktet som et «antifascistisk forsvarsverk». Til og med sosialdemokrater ble kalt fascister («sosialfascister») i den kommunistiske retorikken.

Denne måten å benytte fascismebegrepet på ble siden overtatt av 68-venstresiden, der mange hadde koblinger til sovjetiske lydpartier – mennesker som i dag besitter tunge posisjoner innenfor akademia, kultur og medier. Som historieprofessoren Dick Harrison har påpekt i andre utgave av magasinet Neo fra 2014:

Ordet fascism används i dag nästan uteslutande som negativ smädesterm av människor som inte betraktar sig som fascister.

Allerede under Den andre verdenskrig fantes det dog de – også innenfor den politiske venstresiden – som reagerte mot den sovjetiske stemplingsteknikken. I artikkelen What is Fascism fra 1944 skrev George Orwell at begrepet var blitt utvannet til det meningsløse:

It will be seen that, as used, the word ‘Fascism’ is almost entirely meaningless. In conversation, of course, it is used even more wildly than in print. I have heard it applied to farmers, shopkeepers, Social Credit, corporal punishment, fox-hunting, bull-fighting, the 1922 Committee, the 1941 Committee, Kipling, Gandhi, Chiang Kai-shek, homosexuality, Priestley’s broadcasts, Youth Hostels, astrology, women, dogs and I do not know what else.

De som i dag benytter fascismebegrepet for å stemple politiske motstandere som ikke bekjenner seg til den fascistiske ideologien, agerer således i en historisk tradisjon, og tjener, bevisst eller ubevisst, en politisk agenda.

De virkelige fascistene – for slike finnes der ute – ser ikke ut til å ta skade av at fascismebegrepet utvannes til å omfatte alt og alle. Tvert imot virker det som de får et større handlingsrom i et debattklima der deres konturer blir stadig vanskeligere å legge merke til når sosialdemokratiske lederskribenter bunter sammen liberalere med Breivik.

Kanskje er det slik at misbruket av fascismebegrepet som skjellsord risikerer å gjøre den virkelige fascismen legitim. Det var i alle fall hva Tage Danielsson fryktet da han i 1977 skrev i Om vikten av betydelse:

Nåväl: tänk nu om fadern blev fascist
när sonen detta ord begynte skria?
Tänk om ett skällsord, som sin mening mist
blir självuppfyllande som profetia!

For å forhindre en slik utvikling av ordet bør vi lære av følgende ord fra George Orwell, skrevet i 1944:

All one can do for the moment is to use the word with a certain amount of circumspection and not, as is usually done, degrade it to the level of a swearword.

Artikkelen er tidligere publisert i Minerva nr. 1/2017, hvor et av temaene er fascisme. Den er oversatt av Alexander Zlatanos Ibsen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden