Ideer

Hvem er redd for Ayn Rand?

Ayn Rands fans er langt fra så skumle som heltene i bøkene hennes.

Ayn Rands fans er langt fra så skumle som heltene i bøkene hennes. REPRISE.

Det er ikke mange navn på filosofer som gir slik spontan, emosjonell reaksjon, som de to stavelsene i navnet Ayn Rand. Å si at Rand er polariserende, er en underdrivelse. Fra ytterste høyre i politikken vekker hun vemmelse hos de fleste til venstre for seg. Det vil si: nesten alle.

Ironisk nok synes den samme kompromissfiendtligheten som Rand selv kritiseres for, å prege mottakelsen av Rands tanker. Enten er man for, eller så er man mot. Det er ikke overraskende, gitt hva hun stod for: Et svart-hvitt moralsk univers som forkastet selv det minste snev av velferdsordninger som ondskap satt i system. Hun hånet massene – og politikere og andre eliter som påstod å tjene dem. Den reneste kapitalisme, fullstendig renset for sosialistiske tendenser, var idealet – og de sterke, produktive og talentfulle individene var heltene, atlasene som bærer samfunnet.

I en norsk kontekst – rettelse, i nær enhver kontekst – virker dette absurd, ekstremt og inhumant. Ikke helt uten grunn, som vi kommer tilbake til.

For noen er det imidlertid annerledes. For Ayn Rand har fans. Også i Norge. For dem er hun forfatteren som avkler den sosialdemokratiske idyllen vi er oppvokst med. Hun avslører at blandingsøkonomiens er dysfunksjonell og venstresidens kollektivisme moralsk bankerott. Hun er øyeåpneren.

Jeg vet godt hvordan det føles, for det var akkurat slik det skjedde med meg.

Å ha falt for Rand føles nemlig syndig, fordi Rands romaner tidvis er sprø, filosofien ullen, etikken usympatisk og politikken katastrofal. Kall meg gjerne frafallen.

Dette er altså ikke en artikkel om Ayn Rand. Det er en artikkel om å forholde seg til Ayn Rand. Slik sett er det et slags skriftemål, der syndene bekjennes. Å ha falt for Rand føles nemlig syndig, fordi Rands romaner tidvis er sprø, filosofien ullen, etikken usympatisk og politikken katastrofal. Kall meg gjerne frafallen. Men, for strukturens skyld, la oss starte med noen ord om hva det var jeg da falt fra – etter først å ha falt inn i.

Fra Rosenbaum til Rand
Hvem var Ayn Rand? Kortversjonen, som holder rikelig, er denne: En jødisk jente født som Alisa Rosenbaum i St. Petersburg, Russland, i 1905. Året hun fylte tolv, bragte to revolusjoner bolsjevikene til makten, og faren – en apoteker – mistet sin virksomhet. I 1926 dro hun til USA, og endret navnet sitt til Ayn Rand. Raskt endte hun i Hollywood, i håp om å leve av å skrive.

Etter noen manus for film og scene kom den anti-totalitære kortromanen We the Living i 1936. En klar individualistisk disposisjon ga seg gradvis mer uttrykk i politisk engasjement i skrivingen. The Fountainhead (Kildens utspring, 1943) er hennes gjennombrudd – om en kompromissløs arkitekt som står i mot trykket fra storsamfunnet. Boka er god, tross svakheter.

Underveis utviklet hun sitt eget filosofiske system, objektivismen, som fikk sitt store uttrykk i romanen Atlas Shrugged (De som beveger verden, 1957)en murstein av en bok. Den beskriver en verden som sakte går i sosialistisk retning, når de virkelige entreprenørene og kreative sjeler i verden går til streik. USA faller ned i en dystopisk grøft som følge av kollektivismens idealer. De kreative sjeler isolerer seg i en liten libertariansk utopi, mens de venter på, i John Galts ord, ”å vende tilbake til verden”.

Det ble hennes siste roman; senere skrev hun bare politiske og filosofiske artikler og non-fiction bøker, der objektivismen ble utdypet, propagandert og forsvart.

Randsonen
For ganske nøyaktig ti år siden, det året jeg startet på universitetet, ble jeg sugd inn i Ayn Rands univers. Som så mye annet i verden startet det nok med tilfeldigheter.

Gitt hvor absurd Ayn Rands univers fremstår for meg i dag, merker jeg allerede mens jeg skriver et behov for å unnskylde og forklare – å psykologisere min politiske fortid. Antagelig har en slik psykologisering også noe for seg: Kombinasjonen av brudd med mitt gamle miljø, politisk oppvåkning, ideologisk rådvillhet og ekstrem leselyst gjorde meg mottagelig for fordypning i noe passe radikalt.

Fasemessig var det nok ganske typisk. Rands appell hos unge gutter er en gjentagende vits, sjelden så godt formulert som av John Rogers: “There are two novels that can change a bookish fourteen-year old’s life: The Lord of the Rings and Atlas Shrugged. One is a childish fantasy that often engenders a lifelong obsession with its unbelievable heroes, leading to an emotionally stunted, socially crippled adulthood, unable to deal with the real world. The other, of course, involves orcs.”

Det var bøker, nettsider, tidsskrifter, internettforum og chat-kanaler. Jeg var aldri veldig aktivt deltakende, men svært aktivt observerende. I randsonen mellom Rand-sekten og omverdenen.

At jeg ikke kalte meg objektivist, handlet ikke om kritisk motvilje, men om respekt for den randianske doktrine at for å kalle seg objektivist måtte man kjenne og bekjenne seg til alt objektivismen stod for.

Det kan synes som et paradoks at en filosofi som fremholder individets tenkning og personlige integritet, slukes rått og uten rom for tolkning av et kollektiv. Det er litt paradoksalt, ja. Likevel, er man inne i systemet, kan det lett forsvares. Slik jeg selv gjorde det. For hvis Rands filosofi er sann, «som den er», er man moralsk forpliktet til ikke å endre, tolke eller revurdere den. At den er sann, er min personlige oppfatning. Den blinde lojalitet blir således resultatet av ens egen frie vilje. Slik tenkte en aspirerende objektivist!

Det innebar også å sluke alle de politiske posisjonene som kommer med en hengivenhet til Rand: Skatt er tyveri, velferd er overgrep, minimalstaten er egentlig litt for mye stat, massene er snyltere, enerne bærer verden på sine skuldre, egoisme er ikke bare en dyd, men en moralsk forpliktelse, eiendomsretten er ukrenkelig… Kort sagt: Får du et multifunksjonshemmet barn, er det ingen andres feil, og ingen andres moralske ansvar å besørge at det ikke leder deg til økonomisk ruin å gi ditt barn et verdig liv. Deal with it. Listen er på ingen måte uttømmende.

Sett fra utsiden for en som er flasket opp på budskap om sosialdemokratiets fortreffelighet og sosialisert inn i en fellesskapsdyrkende kultur hvor staten er samfunnets forlengede arm på de fleste områder, er dette absurde standpunkter.

Objektivismens kunst er imidlertid en stor grad av indre konsistens. Det gjør at om man bare aksepterer noen enkle prinsipper, og lar seg lede av (tilsynelatende) logikk, så følger det meste tett i tett. Og, i den intellektuelle redelighets navn: At en konklusjon virker pussig og fremmed, sier deg ingenting om hvorvidt den er rett eller gal – for å finne det svaret må man kjenne argumentene. Det krever bare litt åpenhet.

Objektivismen
Den korteste oppsummeringen av objektivismen som Rand noengang ga var denne:

  1. Metafysikk: Objektiv virkelighet.
  2. Epistemologi: Fornuft.
  3. Etikk: Egeninteresse.
  4. Politikk: Kapitalisme.

Rand var selvsagt ikke tilfreds med en så kort presentasjon. Vi snakker tross alt om kvinnen hvis hovedverk i norsk utgave er på 1284 sider, og på et punkt inneholder en tale på nesten 70 sider.

I et forsøk på en kort utdypning, i artikkelen Introducing Objectivism, forklarer hun de fire punktene langs disse linjer, i lett omskrevet og oversatt form:

  1. Virkeligheten eksisterer objektivt – uavhengig av menneskets bevissthet om den.
  2. Fornuften er menneskets eneste måte å oppfatte virkeligheten, og dermed hans eneste kilde til kunnskap, rettesnor for handling og middel til overlevelse.
  3. Mennesket er et mål i seg selv, og må eksistere for sin egen del, uten å ofre seg for andre eller ofre andre for seg. Hans egen rasjonelle egeninteresse og egen lykke er hans livs moralsk mål.
  4. Det ideelle politiske systemet er derfor laissez-faire-kapitalisme, fordi det er basert på frivillighet – der ingen slaver for andre. Ingen skal tilrane seg frukten av andres arbeid – fordi slik omfordeling alltid er basert på utøvelse av eller trussel om maktbruk, som er umoralsk.

Dette er tankegodset som trollbinder, fascinerer og inspirerer så mange – særlig  tenåringsgutter. Romanene er tilgjengelige, tankene er lettfattelige, ting henger tilsynelatende sammen, selvtilliten styrkes og følelsen av å sitte inne med svaret på det meste fester seg raskt. Det gjør politikk morsomt gjennom spenningsromaner, der politikken følger av etikken, og etikken følger av handlingen. En av hennes biografer, Jennifer Burns, har kalt henne «the ultimate gateway drug to life on the right.»

Slik Rand så det, var hun ikke primært en forkjemper for kapitalisme, men for rasjonell egoisme. Ikke primært for egoisme heller, men for fornuft. Satte man fornuften i høysetet, og tenkte konsistent, skrev hun, ville alt annet hun mente, følge av dette.

Det grunnleggende politiske premisset i objektivismens etikk, skriver hun et annet sted, er at intet menneske skal begynne bruken av fysisk makt mot andre. Foreningen for Studium av Objektivismen beskriver det filosofiske systemet slik: ”Objektivismen er et sekulært livssyn som vektlegger fornuft, individualisme og respekt for produktiv virksomhet. Den er et integrert filosofisk system som identifiserer de prinsippene et menneske må tenke og handle i samsvar med for å kunne leve et godt liv.»

Dette var den snille måten å si det på. I praksis er objektivismen helt absurd, bygget på et svakt filosofisk fundament, har premisser som er i strid med moderne vitenskap, har implikasjoner som er direkte inhumane, er konspiratorisk og elitistisk, og spiller opp til en helt forferdelig politisk tenkning som ville brakt samfunnet ut i et forferdelig uføre.

Rand var kompromissløs. Som en av hennes romankarakterer, John Galt (som hun visstnok skal ha gått rundt og sitert som om han var en ekte person), sier: ”Det er alltid to sider av samme sak; en riktig og en gal. Men middelveien er alltid ond.” Kompromisset, for Rand, er verre enn å gjøre feil – det er å vite at man tar feil, og gjøre det likevel. Moral for Rand er som en løk: Hvis et enkelt lag av løken er råttent, vil man ikke da beskrive hele løken som råtten?

Det gjorde selvsagt noe med hennes syn på alle andre, at ingen andre så ut til å dele dette synet. Derfor er hennes to store romaner preget av en utpreget oss-dem-tenkning, der de heroiske enere står mot presset fra de plyndrende kollektivistiske eliter og snyltende massene. Striden i samfunnet står mellom dem som produserer, og de som nyter frukten av andres arbeid – enten de kalles ”second handers”, ”moochers” eller ”looters”.

Alt er en kamp hos Ayn Rand – og striden er klassisk elitisme. Det er de flinke, intelligente, produktive og vellykkede som er de egentlige ofrene i samfunnet. Massene, velferdsstatens klienter og deres selvutnevnte beskyttere sitter med den moralske makten, og tynger ned skaperne, på vei mot den uunngåelige katastrofe.

Ubehaget ved å lese de mest dystopiske partiene av Atlas Shrugged kommer av at det føles som om Rand rett og slett fryder seg. De fleste som dør, fortjener å dø, slik Rand synes å se det – ikke i kraft av noen reell gjengjeldelse, men som straff for å ha støttet et ondt og destruktivt moralsk og politisk system.

Kompromissets verdi
Politisk henger det ikke på grep. En blandingsøkonomi, i følge Rand, ”is a society in the process of committing suicide”. Rand var for determinist å regne i synet på politikken, og hvordan den brola veien til trelldom. At praksis gjør skam på spådommen, ville hun neppe latt seg affisere av, slik enkelte marxister synes fortsatt å vente i spenning på kapitalismens kollaps.

For Ayn Rand var ideer noe som betydde noe. Prinsipper var avgjørende. Tanker hadde konsekvenser. Rands fullstendige kompromissløshet var således bundet av både en filosofisk begrunnelse, og en teori om konsekvenser: at å akseptere noe element av noe kollektivistisk eller altruistisk legitimerte disse hensyn, og åpnet døren for mer og mer og mer.

Her tok hun feil. Så enkelt. Mennesket er vant til å kompromisse, og politikken fungerer som en pendel for å forhindre ytterliggående reaksjoner. Man kan kritisere balansen mellom stat og marked i Norge, men noen sakte vei mot kommunisme er ikke noen god oppsummering av de siste 60 år.

Betydelig mer treffende er den motsatte analysen, gjort av Slavoj Zizek. Han mener tvert imot at Rands fremstilling av laissez-faire-kapitalisme uten noen humaniserende velferdsordninger, sosiale sikkerhetsnett eller pragmatiske tøyler er med på å vise selv den moderate og utvannede kapitalismens grunnleggende absurditet. Rands kompromissløshet truer heller enn styrker kapitalismens legitimitet.

Psykologiseringens begrensninger
Det er lite som styrker ens identitetsmessige tilknytning til en idé eller forestilling, som å utsettes for urimelige angrep. Det viser jo klart at de andre ikke forstår. For det ligger en ironi i at mange av dem som latterliggjør objektivismens lukkethet, ofte oppviser den samme mangel på intellektuell åpenhet selv. De fleste kritiske artikler av objektivismen jeg har lest, bommer på vesentlige punkter.

Den største feilen handler om at Ayn Rand og hennes tilhengere alltid skal psykologiseres. Det skrives som om deres meninger har sitt opphav i oppvekst, underbevissthet og indre sjeleliv – og overhodet ikke kan ha noe å gjøre med ideenes innhold. Klassikeren er at leseren vil ha selvbekreftelse som misforstått geni, at leseren hater de fattige fra før og mangler empati, eller – den mest sjarmerende – er et sosialt utskudd som har til gode å debutere seksuelt.

Selvsagt er ikke dette en uinteressant diskusjon, men den er et totalt sidespor. At ideer kan stamme fra emosjonelle opplevelser er et banalt poeng. Reaksjonene kan imidlertid skape innsikt.

Selvsagt er ikke dette en uinteressant diskusjon, men den er et totalt sidespor. At ideer kan stamme fra emosjonelle opplevelser, er et banalt poeng. Reaksjonene kan imidlertid skape innsikt. Noen har endog psykologisert Rands egen anti-sosialisme. En ofte sitert historie fra en biografi antyder at hennes hat mot altruisme kan stamme fra at hennes mor et år i Rands barndom ga alle hennes leker til et barnehjem. En morsom anekdote og et interessant bakteppe, men det sier ingenting om hvorvidt Rands senere verker er gale eller urimelige. Ideer må diskuteres for sin substans, ikke sitt opphav. Det så mange kritiske essays om Rand gjør feil, er at de ikke tar hennes ideer på alvor.

At Rand virker absurd, og latterliggjøres, av utenforstående, er med på å forsterke følelsen av å ha forstått noe unikt. For klarer man å følge Rand fra at A = A, via fri vilje, rasjonell egoisme og beinhardt kapitalismeforsvar, må man innse at skatt er umoralsk og at velferdsordninger er å dele ut et ransutbytte.

Det krever ikke så mye innsats å forstå Ayn Rand. Det krever likevel litt innsats å kritisere henne på en overbevisende måte. Det kunne flere tatt innover seg.

Frafallet
Etter et års tid tok det selvsagt slutt, og fascinasjonen var for lengst erstattet av en dyp og inderlig avsmak for både Rand og hennes kult av tilhengere. Jeg hadde tross alt frekventert et par av deres forum gjennom et helt år. Det aller viktigste var nok at det sluttet å gi mening. «Check your premises!,» var Rand kjent for å bjeffe til dem som utfordret henne. Et tekstlig dypdykk i hennes forfatterskap sådde tvil om holdbarheten i hennes egne premisser. Ikke minst syntes den opprinnelig så fascinerende logiske konsistensen ikke å holde vann – for mange snarveier og bekvemmelighetshensyn ble tatt, for mange brister oppdaget. Slik virket det i det minste på 19 år gamle meg.

En del av dette er utdypet i en artikkel der Torbjørn Røe Isaksen og jeg kritiserte mangel på konsistens og uklare premisser i Ayn Rands syn på eiendomsrett. Den stod på trykk i det kortlivede liberalistiske tidsskriftet Nytt Paradigme i 2005. Frafallet var ikke uten begrunnelse.

Det er nok likevel for lett å si at det bare var fornuften som ledet til frafallet. I realiteten skjedde det nok i kombinasjon med at jeg rett og slett ble lei, at gruppen inneholdt mange uspiselige standpunkter og dogmatismen ble ulidelig.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten var trykkende. Mange har gjort et poeng av at objektivister er monomane kverulanter som ikke innrømmer feil. Jeg kan ikke si det kommer ut av det blå, selv om jeg vil være forsiktig med å generalisere poenget. En liten illustrasjon er følgende sitat fra Vegard Martinsen, som til Samtiden i 2001 skrev at om det virkelig var slik ”at man kan betale litt til staten, og så vil staten gi oss gode skoler, godt helsevesen, osv. – da ville ingen være motstandere av et slikt system!” Men det kunne umulig være riktig, for objektivismens forsvar for frihet stammet jo nettopp fra logikk utledet fra aksiomer, ikke forventninger om konsekvenser.

Et stort blinkende varsellys for intellektuell lukkethet i slike ideologiske kretser er når verdensbildet alltid er i perfekt harmoni og alle gode ting er kompatible. For slik jeg leste Ayn Rand, handlet hennes filosofi, etikk og politikk om prinsipper, først og fremst, som rettesnor for rett og galt. Konsekvensene var underordnet, selv om det rådet en idé om at gode prinsipper hadde gode konsekvenser. Men slik er det jo ikke alltid. Det mest avgjørende for mitt eget frafall var den gradvise oppdagelsen av at en fri økonomi i et fritt samfunn ikke alltid er det beste for alle. Ideelt sett ville man, slik min lesning av Rand var da, og slik jeg fortsatt husker det, like fullt ønsket friheten for sin egenverdi, og prinsippets autoritet. Den innrømmelsen fant jeg aldri hos selverklærte objektivister, som insisterte på at konsekvensene alltid var de beste – og heller ikke ville innrømme at Rand ville tatt feil i et kontrafaktisk tankeeksperiment der så ikke var tilfelle. Det er vel unødvendig å legge til at objektivister stort sett er klimaskeptikere.

Resultatet var en økende avsmak for min egen fascinasjon, som ga seg utslag i en veritabel forakt for Rand, objektivismen og dens tilhengere. Igjen kommer vi tilbake til psykologien for å forklare mitt eget forhold til Rand – ideers substans be damned! – for jeg følte meg rett og slett ikke hjemme. Etter noen år har det riktignok snudd litt. For Ayn Rands innflytelse handler ikke primært om den lille gruppen som kjøper hele pakken, men hva hun – kanskje til egen frustrasjon – klarer å inspirere til av følelser hos en større gruppe.

Appellen til utsidere
Gitt hennes ekstreme posisjoner, og at de følges av kun en liten forsamling i Norge, kan man spørre hvor all interessen for Rand kommer fra. Objektivistene er radikale, men de er ikke mange: en marginal gruppe, som det knapt har verdi å ta på alvor i en politisk kontekst. Ideene kan man diskutere, men gruppen er for liten til å være politisk interessant.

Det som må til for å gjøre Rand til mer enn kuriosa, er å vise at hun har innflytelse utover dem som bekjenner seg til objektivismen.

Det som må til for å gjøre Rand til mer enn kuriosa, er å vise at hun har innflytelse utover dem som bekjenner seg til objektivismen (som får nøye seg med liten forbokstav, til enkelte objektivisters forventelige irritasjon). For selv om mye plass her er viet objektivismen – som er nødvendig – er det slående med Rands innflytelse at så mange har lest, likt og blitt inspirert av henne, uten å bli objektivister.

Rand var prinsipielt motstander av all skattlegging, hun forkastet velferdsordninger, så på alt utover nattvekterstaten som tyranni, mente den minste offentlige innblanding i økonomien ville lede til katastrofe og var i mot sentralbanker. Alt dette fra favorittforfatteren til Norges nye finansminister.

Hvordan kan man tolke dette? Det betyr selvsagt ikke at hun har en hemmelig plan, men at det rett og slett er andre ting i Rands litterærere univers som appellerer.

Det virker det ikke som om Rands kritikere fatter. I blant sies det, med en blanding av forakt og frykt, at den og den har Ayn Rand som sin favorittforfatter. Det brennmerker dem – som om det sier noe fundamentalt om deres sjel, at de kan ha vært fascinert av Rands bøker. Litt på samme måte forklarte en del på høyresiden Gerd Liv Valla med at hun jo tidligere var kommunist. Det forklarte alt man ikke likte.

Så også med Rand for venstresiden. Torbjørn Røe Isaksen ønsker aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere? Typisk for en som har vært opptatt av randiansk survival-of-the-fittest. Siv Jensen ønsker offentlig finansiering av privat leverte velferdstjenester? Jaja, Ayn Rand mente jo private gjorde alt bedre.

Forsøkene på å finne spor av Rand i norsk politikk blir ofte misforståtte. Én som forsøkte var statsviter Ingrid Lomelde, som i sin masteroppgave studerte likheter mellom Atlas Shrugged og Høyre og FrPs partiprogrammer, og fant ”mange likhetstrekk … mellom partienes grunnsyn og Rands tenkning.”

En slik øvelse er ikke meningsfull om man ikke også finner påvirkning. Det har det vært lite av. At både Høyre, FrP og Rand begrunner markedsøkonomi med individets frihet, gjør ikke partiprogrammene til objektivistiske manifester.

Det er riktignok ikke bare folk på utsiden som har kommet med anklagene. Høyre-veteran Paul Thyness beklaget seg slik i 2008: ”Høyre i de senere år er blitt et helt annet enn det parti jeg ga all min arbeidskraft og tid fra jeg var 15 til jeg ble 50 år, og Ayn Rand er en slett erstatning for Edmund Burke.”

Nå er det nok sant at færre leser Burkes originaltekster enn man skulle ønske, men noen motsvarende vekst i Ayn Rand-lesning har jeg slitt med å spore. Debatten om Høyres knefall for den rå markedsliberalisme viste seg uansett å være et blaff, i en periode der partiet slet på målingene og pessimismen krevde syndebukker.

Analysen er likevel ikke helt søkt. For det er en liten andel, men likevel en ikke helt ubetydelig gruppe, som har lest, diskutert og likt Ayn Rand. Det er ikke irrelevant at både Carl I. Hagen og Siv Jensen fra regjeringspartiet FrP beskriver Ayn Rands bøker som de viktigste de har lest. De hadde også innflytelse på en ung Torbjørn Røe Isaksen, som selv om han har landet langt unna ideologisk, har snakket varmt om hennes mobiliserende kraft.

Feilslått om innflytelse
Ayn Rands innflytelse på denne gruppen, enten det er snakk om konkrete politikere eller meningsfeller utenfor rampelyset, handler om noe annet enn politiske løsninger. Den store feilslutningen så mange kritikere gjør, er å tro at å være inspirert av Ayn Rand, betyr å være enig med Ayn Rand.

For selv om det er noen som er inspirert av og likte Rand, så er dette ikke personer som på noen meningsfull måte kan kalles liberalister. Om erstatningen liberalere gir mening, er det uansett med forbehold. Det hadde nok plaget Rand selv, men hennes varige innflytelse handler ikke om personer som er like rene i sjelen som hennes romankarakterer, men om vanlige mennesker som har latt seg inspirere av hennes forsvar for individualisme og kapitalisme – men ikke gravd noe særlig dypere enn det.

For Ayn Rands store bragd er følelsene hun vekker i hyllesten til individet i møtet med en undertrykkende stat. En lærdom fra Ayn Rand er evnen til å stille kontrollspørsmål som ser individet i den politiske ligningen. Hun innprenter i leseren behovet for å stille grunnlagsspørsmål, å sjekke premissene. I et slikt lys er problemet i Norge ikke at for mange har lest Ayn Rands bøker, men snarere at det er for få.

Det aller viktigste er riktignok dette: Ayn Rand ga kapitalismen et moralsk forsvar. Selv om hun fremholdt kapitalismens gode konsekvenser for hele samfunnet, var det aldri noe konsekvensetisk forsvar. Kapitalismen var ikke noe u- eller amoralsk, som tilfeldighetene viste fungerte i praksis. Det var et moralsk høyverdig system, bygget på individets ukrenkelige frihet, fravær av tvang og muligheter for alle.

Dette ga også selvtilliten som trengs for å stå mot press. Tor Mikkel Wara har ganske presist beskrevet The Fountainhead som en ”vaksine mot hånfliret” han møtte som FrPer på Finnmarkskysten. Argumentasjonen er anvendelig, og gir svar på tiltale.

Hennes glorifisering av innovatører, entreprenører og de som tar risiko for å skape verdier, gir også en respekt for verdiskapning. Det er en kontranarrativ til den kapitalismekritiske fortelling om at de rike alltid er de som utnytter. Rand dyrket skaperne. Hun gjorde det med en konsekvens som gir en bismak av ubehag, men prinsippet er godt.

Hennes forsvar for individets egoisme blir, som så mye annet hun mente, latterliggjort på et banaliserende grunnlag.

Rand er også i større grad en dydsetiker enn hun gis ære for. Hennes forsvar for individets egoisme blir, som så mye annet hun mente, latterliggjort på et banaliserende grunnlag. Hennes egoismeideal går dypere enn ren selvhevdelse. Det er dette som gjør The Fountainhead til hennes beste bok. Den handler ikke om hvordan den heroiske, viljesterke og dyktige arkitekten Howard Roark skaper en karriere, men hvordan han med viten og vilje knuser den. Roarks, og Rands, egoisme handler ikke om å ofre sine idealer, men å ofre seg selv for sine idealer.

Lærdommer
Det er lenge siden jeg har investert tid i å lese eller forstå Ayn Rands tenkning. For de av hennes fans som skulle dumpe borti denne artikkel, blir det kanskje åpenbart fra ingressen og ut.

Mitt forhold til Ayn Rand har gått fra dyp fascinasjon, via en intens forakt, til en moderat aksept for at det finnes viktige budskap, innsikter og observasjoner i hennes ellers absurde univers. Et moderat og kompromissvillig budskap som Rand selv ville foraktet. Det har ikke økt anseelsen min for dem som kjøper hele pakken, men hindret at varsellampene blinker av alle som gir et anerkjennende nikk til Atlas Shrugged.

I en amerikansk kontekst, som jeg bevisst har utelatt her, er bildet selvsagt et annet – der har hun fått en salgsmessig renessanse etter finanskrisen, og hun gir intellektuelt driv til en Tea Party-bevegelse jeg har lite til overs for.

I en norsk kontekst er frykten for Ayn Rand mindre begrunnet. Det er mye å bekymre seg for om man liker seg i Norge. Velferdssamfunnet vårt og den nordiske modellen kan ikke overleve alt. Men at et par av Ayn Rands ideer har funnet veien inn i maktens korridorer, det tåler vi.

Artikkelen stod på trykk i Minervas papirutgave, nr. 4/2013.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden