Debatt

Hvem er redd for Steve Bannon?

Bilde: Gage Skidmore / Flickr/ CC BY 2.0

Glem protestene: Bannon er en relevant stemme på Nordiske Mediedager.

Til tross for sterk motstand, gjestet Steve Bannon scenen under mediedagene i Bergen torsdag. De som falt for all hypen ble sikkert skuffet over fraværet av lange, agiterende monologer eller fremmedfiendtlige bemerkninger. Og jeg tror faktisk ikke det ble så veldig mange flere rasister i Bergen by etter at den timelange samtalen med Christina Pletten var over.

En rettmessig plass

Som samtalen, titulert «Steve Bannon – hva vil han?», avdekket, er kanskje Bannons fremste egenskap personlig markedsføring. Hans evne til å snakke i grandiose ordelag om egne prosjekter har utvilsomt bidratt til at han har havnet i fremtredende posisjoner.

Bannons bakgrunn er variert, men han er mest kjent som tidligere Breitbart-redaktør, Trumps valgkampsjef, og strategisjef det første halvåret av Trump-administrasjonen.

Om ikke alt han har fått til er fullt så spektakulært som det ofte fremstilles, gjør Bannons erfaring ham unik for Nordiske Mediedager. Derfor fortjener festivalsjef Guri Heftye sin rettmessige annerkjennelse for å ha stått i mot mobben, og for å ha satt ytringsfrihetsskapet på plass. «Det kritikerne fremfor alt avslører, er en komplett mangel på tillit til folks kritiske tenkning», sa Heftye til Nrk. «Det virker som om motpartens strategi er å stikke hodet godt ned i sanden og late som om dette ikke finnes.»

Festivalsjefen har rett i at det er «bedre å forsøke å forstå hva det handler om, for å kunne møte det.» Dette gjelder spesielt for tradisjonelle medieaktører i en tid der deres markedsposisjon er truet av ny teknologi og alternativ media.

Uansett om man liker det eller ei har Bannons populistiske prosjekt bidratt til å forme den moderne verden.

Breitbart

Få mediepersonligheter på den amerikanske høyresiden tok Trump seriøst som presidentkandidat da han entret den gullfargede trappen i Trump Tower og holdt en flyktig og omstridt kunngjøringstale, der han blant annet spurte tilhørerne når de sist så en Chevrolet i Tokyo – «It doesn’t exist folks.»

Bannon så derimot umiddelbart potensialet i Trump som en anti-elitistisk kandidat som kunne rive ned etablerte maktstrukturer, også i det republikanske partiet. Dette var likt hans sentrale rolle i fremhevelsen av den eksentriske Sarah Palin på den nasjonale arenaen, men denne gangen på et større plan.

Bannon erklærte åpent Breitbart for å være en Trump-vennlig avis, en «motvekt» til etablerte medier på venstre- og høyresiden. Med gunstige saker og timevis med radiointervjuer mellom Bannon og Trump, fikk millioner av høyreorienterte lesere daglig servert nyheter med en pro-Trump vinkling, på en av USAs største medieplattformer. Breitbart spilte dermed en avgjørende rolle i å markere Trump som annerledeskandidaten i et stort republikansk primærvalg.

Under samtalen med Pletten, gikk Bannon inn på «Breitbarts populistiske agenda.» Målet har vært å endre det republikanske partiet til et bredere arbeiderklasseparti, med et nytt fokus på innvandring og handelspolitikk. «En vinnerplattform», ifølge Bannon.

Han påpekte at denne agendaen står i sterk kontrast til «partieliten» og «donorklassen», med næringslivsorganisasjonen Chamber of Commerce og de liberalistiske Charles og David Koch i spissen.

Så hva vil han?

I motsetning til hva man kan få inntrykk av hvis man har fulgt protestene mot Nordiske Mediedager, er det ikke fremmedfrykt som er drivkraften bak Bannons politiske prosjekt. De som hører på hva han sier fremfor hva som blir sagt om han, vet at Bannon snakker forbløffende lite om innvandring. Bannons populisme, som han fastslår i samtalen, handler ikke om «etno-nasjonalisme».

Mens den såkalte alt-right bevegelsen ønsker hvit identitetspolitikk, er Bannons politiske strategi å inkludere flere minoritetsvelgere i det republikanske partiet. Høy innvandring er en viktig sak i denne sammenhengen fordi det, ifølge Bannon, strider mot interessene til svarte og latinoer, der arbeidsledigheten er betydelig høyere enn blant hvite.

Ved å følge «Amerika først-strategien», hevdet Bannon at partiet kan tiltrekke seg 25 prosent av latinoer og 25 prosent den afro-amerikanske arbeiderklassen.

Det er naturligvis mye kritikkverdig man kan si om denne formen for nasjonalisme. Men det er heller ikke slik at Bannon tar på seg hyggelighetsmasken i det gode medieselskap og jokermasken når han henger med sine nasjonalistvenner i USA og Europa. Han er ingen «Great Manipulator», som Time fremholdt i forsiden der de fremstilte Trump som en marionett.

Med Bannon, på godt og vondt, er det du ser virkelig det du får.

Ytringsfrihetens pris

Til tross for at han ser ut som en sliten fyllik – dog med litt mindre karisma, men med like usammenhengende tankerekker – kommer Bannon også med interessante betraktninger på medielandskapet og amerikansk politikk. Selv om han fikk anledning til å fremføre sine vanlige gloser om media som «opposisjonsparti» og til å forsvare Trump, er ikke Bannon en ensidig propagandamaskin som må låses ned i kjelleren.

Pletten stilte generelt relevante spørsmål, men enkelte ganger kunne det virke som om hun var i overkant påvirket av karikaturen Bannon fremfor personen. Enkelte av spørsmålene fremsto noe presset inn og i utakt med samtalen, som da Pletten spurte om hvorvidt Bannon mener en fri presse er avgjørende for demokratiet.

I motsetning til hva Bergen-ordfører Marte Mjøs Persen mener, er ikke Bannon en fascist. Paradoksalt nok er Bannons prosjekt et forsvar av den frie presse i møte med ytringsfrihetens antagonister. Han har aldri tatt til orde for å sensurere etablerte medier, noe hans egen populisme har vært gjenstand for. Dette ble trukket frem som en av grunnene da Bannon forsvarte Breitbarts bruk av kommentarfelt.

I samtalen sier han, «en av prisene å betale for ytringsfrihet er at folk noen ganger sier stygge og farlige ting.» Det er trist at denne enkle innsikten, den viktigste grunnstein i Vestens idétradisjon, nå også blir utfordret av journalister og politikere.

Mjøs Persens drastiske kritikk, i åpningstalen av festivalen, mot Nordiske Mediedager for å ha invitert Bannon, faller derfor på sin egen urimelighet. «Det hviler et stort ansvar på Nordiske Mediedager når de har invitert en av dem som tar til orde for fascisme i verden i dag», sa hun. Ifølge Marte Mjøs Persen er ikke Bannon her «for å ha en intellektuell samtale med journalister», men for å «snakke til dem som er med på å hate i kommentarfeltet og som ønsker et helt annet samfunn uten demokrati og frihet.»

Det er fristende å si at Persen ikke virker så veldig interessert i en «intellektuell» samtale selv, men snarere forsøker å henvende seg til gruppen med demonstranter på utsiden som krevde at mediedagene skulle avlyses. Det eksterne presset mot mediedagene for å «de-platforme» profilerte personer er likevel en trist utvikling, fordi det snevrer inn prinsippene ytringsfriheten bygger på, nemlig den åpne samtalen.

Hvem er så mest redd for Steve Bannon? Hans politiske motstandere. Og hvis disse virkelig mener at Bannon er en trussel mot demokrati og frihet, bør de se seg selv i speilet fra tid til annen, og spørre hva de kan gjøre annerledes for å motvirke en slik trussel.

Å stikke hodet ned i sanden er ingen god løsning.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden