Hvert medlem sitt strekpunkt

Venstres program er så søvndyssende detaljert at min analyse stoppet midt i, av mentalhygieniske grunner.

Publisert   Sist oppdatert

Venstres program er så søvndyssende detaljert at min analyse stoppet midt i, av mentalhygieniske grunner.

For en drøy uke siden presenterte jeg en kvantitativ analyse av programutkastet til Høyre. Min ambisjon var å gjøre tilsvarende med andre partier, og jeg satte fortrøstningsfullt i gang med Venstres utkast. Men etter gjentatte forsøk, der øyelokkene bare glir igjen, har jeg nå kastet inn håndkleet.

Jeg skrev at Høyres program burde vært kuttet ned til det halve. Etter å ha gått gjennom Venstres program fra side 10 til 46 – og det fortsetter til s. 92, ser det ut til at Venstre program har omtrent dobbelt så mange strekpunkter som Høyres. Så langt har jeg kommet til 504. Det er jo prisverdig å være for partidemokrati og lokalt engasjement, men må det bety at alle aktive medlemmer må få sitt eget strekpunkt? Forrige partileder Lars Sponheim lanserte som kjent slagordet ”hver mann sin høne.”

Økonomen i meg har konkludert med at det er en dårlig anvendelse av min tid å gå gjennom de siste 46 sidene, særlig i et velferdsperspektiv. Det ville nemlig gå alvorlig ut over ”sinnets munterhet”, som det het på Freias melkesjokolade i gamle dager.

Moro å øke utgifteneBasert på mitt ufullstendige utvalg, la meg likevel sammenligne litt med Høyres program. Der fant jeg 595 strekpunkter, hvorav 151 falt i min ukategoriserte avdeling – altså 444 igjen å analysere. Av Venstres gjenstår det 394.

Som ventet finner vi det samme misforhold mellom økte utgifter og kuttforslag. Høyre hadde 7 av de siste, Venstre bare 2. Til gjengjeld har Venstre 13 forslag til å øke inntektene, mest gjennom noe nye avgifter og bortfall av subsidier, gjerne av det miljøfientlige slaget, mens Høyre bare hadde ett.

Høyre hadde i alt 126 forslag som innebærer økte utgifter, dersom vi tar med de som havner i GPP-kategorien – uspesifiserte ”styrkinger” etc. Venstre har 153. Det er som forventet. Venstre er et snilt og velmenende parti. Høyre hadde 28 inntektskutt – hovedsakelig lettelser i skatter og avgifter. Venstre har 26.

Samlet sett gir dette et ganske likt bilde for de to partiene når det gjelder (manglende) balanse mellom utgifts- og inntektssiden. Men husk at dette er en ren opptelling av smått og stort, og ikke sier noe særlig om hvor store virkninger forslagene får i kroner og øre.

ForbudspartietHøyre er glad i økt kvalitet og åpenhet i offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon, med hele 42 forslag, mens Venstre bare har 9.

Høyre har også tre ganger så mange forslag til liberaliseringer som til reguleringer, påbud etc. For Venstre er det motsatt – 86 påbud, 54 liberaliseringer. Men dette er preget av at miljøkapitlet er med i mitt utvalg, med mye av denslags, blant annet forbud mot oljefyring fra 2020 og påbud om at alt avfall utnyttes, gjenbrukes eller resirkuleres innen samme dato. Jeg har en mistanke om at balansen ville vært bedre dersom hele programmet var analysert.

Og igjen – Venstres liberaliseringer kan veie tyngre enn deres forbud, selv om det er flest av det siste.  Men vi finner altså ikke den tydelige liberaliserings-gleden som Høyres program bærer preg av.

Prat, prat, pratJeg trakk frem noen eksempler på GPP fra Høyres program – altså gode ønsker uten tilknyttede virkemidler for å nå dem. Venstre har en betydelig mindre andel av slike. (Jeg talte 51 mot 93). Men trolig et større antall likevel, dersom hele programmet legges til grunn. Venstres hovedproblem er ikke en særlig høy pisspratfaktor, men en uimotståelig trang til detaljer.

Et eksempel på detaljrikdommen er disse GPP-forslagene: ”Sikre at statlige spesialskoler for sansetapgrupper beholdes dersom dette er nødvendig for å opprettholde kvaliteten,” og ”utvikle mulighetene for pumpekraftverk der forholdene ligger til rette for det”.

Jeg forstår at Venstre har behov for å kvittere ut dette med høyspentlinjer, men blir ikke særlig klokere av: ”At linjeføring på land gjøres på en skånsom måte og at det sette av tilstrekkelige midler til å unngå konflikter med naturvernhensyn og reiseliv”. Jeg har kodet dette som GPP, men dersom vi skal tolke dette slik at ingen konflikter tillates, burde jeg vel heller satt dette som en saftig utgiftsøkning.

Venstre vil: ”At Norge tar sitt ansvar for redusert utvinning og bruk av fossil energi”. Hvis Venstre mener at vi bør la utvinnbar og lønnsom petroleum forbli uutnyttet, bør vel det sies rett ut?

Andre ganger er detaljene klare nok, men er det virkelig nødvendig å programfeste ”kreve at rektor og øvrig ledelse gjennomgår egen utdanning i skoleledelse”, eller ”forenkle og øke bruken av praksisbrev”?  

Noen ganger skjønner jeg ikke hva programkomiteen mener. Det er kanskje med overlegg.

Om nynorsken står det: ”Sikre en bred og god opplæring i begge målformer i skolen, og vurdere tiltak som kan bedre vurderingsordningen i norskfaget uten at det skal føre til en nedprioritering av arbeidet med sidemål”. Så skal karakteren i sidemål bort eller ikke?

Jeg har lest avsnittet om mineralutvinning – det vi i gamle dager kalte gruvedrift, og er ikke i stand til å finne ut om Venstre er for mer eller mindre av dette. På den ene siden skal det lages ”et stimulerende skatteregime” for næringen. På den andre skal det innføres en lokal ressursavgift, det skal settes av midler på fond til opprydding, og stilles strengere miljøkrav. Det ser ut til at partiet ikke vet hva de vil, og det er vel derfor Venstre ender opp med at det skal lages en ”nasjonal strategi”.

For mange som driver med politikk er det morsomt å lage programmer, men kanskje burde de som bidrar til at disse blir så lange stille seg spørsmålet om hva de egentlig skal brukes til.