Ideer

– Hvis du synes du selv er tolerant, har du nok mange fordommer du burde bli kvitt

Lars Fr. H. Svendsen mener nordmenn bør bli flinkere til å tolerere de intolerante.

Bilde: Sturlason/ Kagge forlag

Filosof Lars Fr. H. Svendsen vil avklare hva vi legger i ordet «toleranse».

Det gjentas i festtale etter festtale, men burde være åpenbart for de fleste av oss: selve kjernen i det liberale demokratiet er at mennesker med ulike verdi- og levesett får leve side om side. For at det skal være mulig,  vi tolerere hverandre. Vi kan ikke anta at alle i et samfunn vil bli enige i det lange løp. Men hva ligger egentlig i det å tolerere noen?

Mens ordet «toleranse» ofte benyttes i positive ordelag, og i festtalene omtales i samme åndedrag som «åpenhet» og «respekt» (hvilken ordfører eller 17.mai-taler har vel ikke drømt om et åpent og tolerant samfunn?), mener filosofen Lars Fr. H. Svendsen at en slik bruk av begrepet kan være forvirrende. Selv om toleranse i det liberale demokratiet kan sees på som et gode, er ikke toleransen utelukkende positiv.

– For at man skal være tolerant, forutsetter det at man betrakter noe som galt eller mindreverdig, sier Svendsen.

– Det å være tolerant er ikke det samme som å være fordomsfri. Derfor pleier jeg å si at jeg har nulltoleranse overfor de som har en annen legning eller hudfarge enn jeg selv. Jeg trenger jo ikke tolerere dem når jeg ikke ser på dem som mindreverdige i noen forstand.

En som hevder å være tolerant overfor homofile, bør ta en titt på holdningene sine, mener Svendsen:

– Ofte betyr det å være tolerant at du er litt kjip, kanskje nokså gjennomsyret av fordommer.

I pamfletten Hva er toleranse?, som nylig ble utgitt av Civita, gir Lars Fr. H. Svendsen en grundigere begrepsavklaring. Filosofen legger frem tre kriterier for hva toleranse kan være. At toleranse forutsetter en negativ grunnholdning, er det første. Videre er det en forutsetning at du, når du er tolerant overfor noe, faktisk har makt til å endre eller påvirke det.

For eksempel sier Svendsen at hvis du mener at alkoholen er menneskehetens største forbannelse, men innser at det er fåfengt å forsøke å bekjempe den, og derfor lar det ligge, kan du ikke kalle deg tolerant, men er snarere resignert. En slave kan heller ikke være tolerant overfor sin slaveherre, ettersom slaven per definisjon er i slaveherrens makt.

Til sist mener Svendsen at du ikke er tolerant hvis du aktivt bekjemper det du misliker. Hvis du mobiliserer tungt, om enn bare verbalt, mot dem som vil stramme inn abortloven, kan du ikke hevde at du tolererer dem. Du kan ha gode grunner til ikke å tolerere dem, men likevel vurdere det slik at det noen ganger er best å overse dem. Toleransens grunntanke er: «Lev og la leve!». Selv om du oppfatter noe som galt eller mindreverdig, bør du ikke nødvendigvis forsøke å eliminere det fra verden.

– Mener at du at vi ikke skal ta til motmæle mot det vi synes er urett? 

–Naturligvis ikke. Noen ganger må man la være å tolerere, for eksempel når man ser uholdbare praksiser hos en minoritet – at noen hindrer barn i å få grunnleggende ferdigheter som å lære å lese og skrive. Som sagt er ikke toleranse alltid et gode.

Dessuten er skillet mellom juridisk og moralsk toleranse viktig, påpeker filosofen, som er skeptisk til en rettsliggjøring av moralen.

– Det er mye som bør tolereres juridisk som det er helt legitimt å la være å tolerere moralsk.

I boken presenterer han skadeprinsippet til John Stuart Mill som et viktig kompass: Bare hvis en person påfører andre en skade, vil det være legitimt å bruke makt for å hindre personen i å handle slik.

Ingen algoritme for toleranse

Mill setter grenser også for moralsk toleranse: fordi skadeprinsippet krever at skaden må være relatert til rettigheter, kan den derfor ikke overføres til det å få ens følelser krenket. Svendsen er opptatt av at vi må unngå et krenkelseshysteri der vi leter med lykt og lupe etter ytringer og oppfatninger som kan tenkes å være krenkende for noen.

– Det er jo ikke til å komme fra at de som ikke tilhører den liberale konsensusen får hard medfart i Norge i dag. Jeg sier ikke at vi skal slutte med å ta til motmæle, men det kan være lurt å holde den liberale moralismen litt i tømmene. Å si at noe er legitimt å mene, trenger ikke bety at man er enig.

Jevnt over synes han nordmenn bør bli flinkere til å tolerere de intolerante.

– Jeg er jo selv en del av den liberale konsensusen, og reiser bust momentant når det kommer noen med et standpunkt langt unna den. Hvis noen for eksempel er umåtelig skeptiske til homofilt samliv. Da må jeg spørre meg selv – burde vi umiddelbart sette alle kluter til? Eller skal vi ta det steg for steg, forsøke å finne ut om det utgjør en betydelig trussel at personen mener dette? Det krever en viss fingerspitzgefühl. Det finnes tross alt ingen toleransealgoritme som spyr ut noe korrekt svar på hvor grensene går.

Moralsk panikk

Som eksempel på en situasjon hvor et slikt dilemma har oppstått, nevner Svendsen den gangen Litteraturfestivalen på Lillehammer under Stig Sæterbakken inviterte historikeren og Holocaust-fornekteren David Irving. Da Fritt Ord truet med å trekke tilbake støtten til festivalen, var Svendsen en av få som støttet Sæterbakken:

– En moralsk panikk hos Fritt Ord førte til at de gikk imot sitt eget mandat, som jo er å kjempe for nettopp en vid ytringsfrihet.

Svendsen mener TV2s intervju med Irving – der publikum ble gitt grundig kontekst, og det han sa ble møtt med motargumenter – var en grei løsning på hvordan man kan håndtere en person som Irving.

– Men er det nødvendig å gi en scene til meninger som ikke bare moralsk bør møtes med intoleranse, men som også er irrelevante? Spørsmålet om falsk balanse, om man skal gi plass til påstander som beviselig er usanne, har dukket opp i forbindelse med dekningen av Trump og Brexit. Liknende spørsmål dukket også opp da Steve Bannon skulle komme til Norge. 

– Det er klart at hvis folk har oppfatninger som er tilstrekkelig aparte, trenger vi ikke alltid forholde oss til dem, selv om de må få ha oppfatningene sine – det følger av retten til tankefrihet. Men eksemplene du nevner er politiske hendelser og personer som er så viktige at det har vært naturlig å gi dem plass. Da må man være skodd for å gjøre det, mener Svendsen:

– Det handler om å gjøre jobben sin som journalist! Det kan for eksempel være å gjøre den øvelsen som den amerikanske kognitive lingvisten George Lakoff kaller en truth sandwich: Først si hva det riktige er, så gjengi påstanden, og så gjenta hva det riktige er. Du må møte påstandene med fakta, få publikum til å forstå hva det er de hører, og greier du ikke det, mislykkes du ganske enkelt med å gjøre jobben din.

Færre fordommer

Én ting er sikkert: toleransen kan lett havne i en eller annen fallgruve, hvor den tolerante enten er fordomsfull og nedlatende eller for tolerant.

– Burde vi ikke heller bruke tiden vår på å streve etter å ha færre fordommer?

– Det er absolutt en fordel om folk kvitter seg med uholdbare fordommer. Men mens fordomsbegrepet er normativt ladet, er det nyttig med et verdinøytralt toleransebegrep, der det ikke forutsettes at man har noen bestemte oppfatninger for å være tolerant. Selv om toleranse alltid impliserer et element av fordømmelse, lodder den samtidig ett hakk dypere, i en innsikt i at det må være rom for et mangfold av overbevisninger og levevis hvis det liberale demokratiet skal kunne eksistere. Hvis vi stiller krav om at alle skal ha bestemte verdier og holdninger, lever vi ikke lenger i et liberalt demokrati.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden