Kommentar

Hvis Hareide får ta KrF til venstre, blir det en velsignelse for høyresiden

Kanskje finnes det faktisk en betydelig gruppe kristensosialister i verdens mest sekulære land, skriver Pål Mykkeltveit

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Det vil gi mer høyrepolitikk og neppe svekke oppslutningen.

De over 1000 innmeldingene i KrF etter at Knut Arild Hareide tok til orde for venstredreining, har gjort meg litt nervøs. Kanskje tar vi feil, vi som har spådd partiets undergang? Kanskje finnes det virkelig et uoppdaget velgersegment der ute? Det vil si et segment av folk som er på venstresiden i politikken, men som samtidig vil stramme inn abortloven eller synes kontantstøtte fortsatt bør være et tilbud til mødre som vil være hjemme med barna. Kanskje finnes det faktisk en betydelig gruppe kristensosialister i verdens mest sekulære land.

Egentlig på venstresiden

Dersom spådommene altså skulle bli gjort til skamme, vil det kunne felle regjeringen, men på lengre sikt vil det være positivt for høyresiden i norsk politikk. For det er ingen tvil om at KrF i alt annet enn verdipolitikken faktisk hører hjemme på venstresiden. Partiet ser på seg selv som et sentrumsparti, men står i virkeligheten i spagat mellom de to blokkene.

En analyse av valg-programmene har vist at partiet ligger like langt til venstre som MDG. Ser man på en oversikt over verdi-preferansene til velgerne, som jeg her har lånt fra en artikkel meningsmåler Erik Dalen skrev for Minerva tidligere i år, ser man at KrFs velgere er både de mest tradisjonelle og de mest idealistiske. Det er Høyre og Arbeiderpartiets velgere som befinner seg i sentrum (Disse er vel egentlig de mest naturlige samarbeidspartnerne i norsk politikk?). 

I verste mening

Inntrykket bekreftes av Hareides nye bok der han fremstår som lite opptatt av at verdier må skapes før de kan fordels, men desto mer opptatt av omsorg for samfunnets borgere. «Individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk», gjør Hareide bekymret, uten at det helt går frem om det er justeringer av arbeidsmiljøloven og noen milliarder i annerledes prioriteringer på statsbudsjettet som utgjør forskjellen på KrFs varme samfunn og en høyresideideologi som gjør «enhver til sin egen lykkes smed» og «fører til at flere står alene». Trangen til å tolke høyresiden i verste mening er i alle fall like sterk som blant sosialister.

Mens statsbudsjettet fremlegges er det lett å bli kynisk over hvorvidt det i det hele tatt lar seg gjøre å føre blå politikk i Norge, men med KrF ute vil profilen til resten av høyresiden kunne gjøres ørlite mer gjenkjennelig, for eksempel i arbeidslivs- og skattepolitikken.

Nokså lik oppslutning

Ved siden av profilen til høyresiden er det et annet spørsmål hva KrFs overgang til venstresiden vil ha å si for oppslutningen om høyresiden. Som med spådommene om partiets undergang, må man her nødvendigvis ty til den usikre glasskula igjen. Men det virker sannsynlig at det vil være en fordel for de borgerlige å være i opposisjon til en Støre-ledet regjering foran neste stortingsvalg. De nye velgerne som skal holde KrF over sperregrensa, vil neppe kunne komme fra Høyre, Venstre eller FrP. De må nødvendigvis komme fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, muligens en og annen kristensosialist fra SV. At det finnes hele seks partier på venstresiden, vil øke sannsynligheten for at et av dem havner under sperregrensen. Norsk politikk vil fortsatt være delt cirka femti-femti mellom sosialistisk og ikke-sosialistisk side. Og det er ikke lenger siden enn valget i 2013 at de nåværende regjeringspartiene hadde rent flertall.

I mellomtiden legges det frem et statsbudsjettet der KrF i praksis har vært med å bestemme over mange av postene – in absentia. Om partiet bytter side kan det på sikt knapt være noe annet enn en liten velsignelse for høyresiden, uansett om det fører til at det bukker under eller overlever.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden