Hvis mediene får avgjøre hva vi skal mene om vindkraft og bompenger, da er vi ille ute

Hvorfor er det blitt slik at en lang og grundig meningsytring med faktabokser og referanser trolig ikke blir lest?

Publisert   Sist oppdatert

Mediet eller journalisten spør i dag ikke om hva folk mener, men om hva folk tenker. Hva tenker de om vindkraft eller om bompenger?

For at det folk tenker om vindkraft skal gi mening for andre, må journalisten omsette tanken til en mening. En mening må formes, og formidles i et medium, i form av et budskap, som mottakeren av budskapet helst bør forstå.

La oss si at folk flest tenker at vindmøller ødelegger naturen, og at bompengesystemet bør skrotes. Hvis mange nok tenker og mener at vindmøller på en fjelltopp ødelegger naturen, ja, så dannes det en mening blant folk flest om at vindkraft ødelegger naturen.

Hvis folk flest mener at bompengene gjør den økonomiske hverdagen uutholdelig for en barnefamilie, ja, så dannes det fort en allmenn mening om at hverdagen blir uutholdelig for mange barnefamilier.

Hva er så problemet? Jo, at folks tanker (og dermed meninger) om ting og tang i stadig større grad tilrettelegges av mediet. Så formes det som et slående budskap, uten å se nødvendigheten av å gi rimelig plass til begrunnelse for den meningen som kommer fram i budskapet.

En begrunnelse for det politiske standpunktet innsenderen flagger kan være greit for leseren å forholde seg til, men det krever plass. Ofte er det forståelig at mediet ikke gir folk flest slik plass. En meningsytring på 7000 tegn, med konsekvensvurdering og tilhørende faktabokser og referanser, vil trolig ikke bli lest.

For over et halvt århundre siden forutså den kjente medieteoretikeren McLuhan denne utviklingen. Han mente at det ikke lenger vil være budskapets kvalitet og kunnskapsgrunnlaget som er viktigst, men i hvilken form det blir presentert.

Hvor mange tegn skal journalisten akseptere i et innlegg for å få fram de nye og interessante tanker og meninger? Man må huske at det skal leses eller høres av travle og stundesløse 2019-mennesker med digitale vaner.

Svaret er dessverre «helst ikke over 2000 tegn». Meningsytreren må jo skjønne at journalisten må ta høyde for realiteten: at folk flest kun leser overskrifter, og til nød befinner seg sekunder og ikke minutter i en tekst.

Hvis man skal gi rom for noe som ligner en faglig dokumentert begrunnelse for et politisk standpunkt, viser erfaring at leseren fort klikke seg fram til neste overskrift.

Debattredaktør i Aftenposten Erik Tornes berørte noen av de samme problemstillingene i sin søndagsutgave for en ukes tid siden da han i innlegget stilte spørsmålet: «Hva er en god kronikk?».

Tornes’ praktiske råd og betraktninger om hva journalist og leser i dagens mediebilde vil akseptere av stil, form og lengde på et innlegg, er tydelige: Skriv kort, bruk kulepunkter, og uthev viktige deler av teksten med fet skrift. Sammenholdt med Marshall McLuhans teorier om mediets betydning for budskapet» gir det grunn til ettertanke.

Men av frykt for at over 90 prosent av Minerva-leserne allerede på dette tidspunkt under lesingen av dette innlegget er i ferd med å klikke seg videre, kan jeg dessverre ikke komme med noen konsekvensvurdering av McLuhans synspunkt her og nå.

Derimot vil jeg konkludere med at dersom meningsdannelsen vår om for eksempel vindkraft og bompenger skal avgjøres av medienes plass- og tidshensyn, helt uten krav om å forklare og dokumentere hvorfor vi mener det vi mener – om ødelagt natur, om klima, om vindmøller, om bompenger, og ikke minst om hvorfor vi mener at våre politikere i økende grad fører en værhane-politikk – ja, da er vi ille ute.

Trolig ville jeg hatt Marshall McLuhan med meg på det.