Debatt

Hvis Norge blir angrepet i dag, plikter jeg å reise i krigen for å forsvare det

Bilde: Marion Aaserud Dahlen / Forsvaret

Men i læreplanen for samfunnsfag er ikke ordene «krig», «forsvar» eller «verneplikt» nevnt en eneste gang.

I Norge har vi verneplikt. Det betyr at staten med loven i hånd kan pålegge enhver mann og kvinne (sistnevnte hvis født i 1997 eller senere) å avtjene 19 måneder tjeneste i fredstid, og stå beredt til enhver tid til forsvar for nasjonen. Det skal være sagt at man ved kan innkalling kan søke fritak ved visse omstendigheter, men faktum forblir at det hvert år er inne omkring 7000 kvinner og menn til førstegangstjeneste.

Disse 7000 er der av plikt, og hvis man lar være å møte, eller forlater tjenesten uten tillatelse kan det føre til bot og fengselsstraff. At dette er frihetsinnskrenkende er det liten tvil om. Likevel er det ikke noe krav om å undervise om Forsvaret og verneplikt i skoleverket i dag.

Hvorfor er det sånn? Og hvordan henger det sammen med Forsvarets plass i det norske demokratiet?

En forklaring på at det ikke undervises i grunnopplæringen om forsvar og borgerens plikt til å delta deri, kan skyldes den historiske tradisjonen for verneplikt i landet vårt. Det var lenge slik at nærmest alle menn måtte beregne å bruke et år av livet sitt i Forsvaret. Da alle hadde en far, sønn eller bror som hadde vært inne til tjeneste kan det dermed påstås at folk flest hadde et forhold til vernepliktsordningen og Forsvaret.

Dette er derimot langt fra virkeligheten i dag. Omtrent 12% av hvert årskull avtjener førstegangstjenesten. Fra å være allmenn og favne bredt har verneplikten blitt noe som ytterst få har førstehånds kjennskap til.

Under forhold som dem vi nyter i Norge i dag, er ikke det noe vi går rundt og tenker på; at noen kanskje må dø for meg.

At det er manglende kunnskap om Forsvaret kommer godt til syne i for eksempel Forsvarets innbyggerundersøkelse. Her svarer bare 35% av de spurte at de mener de er ganske eller meget godt kjent med Forsvarets oppgaver. Så mange som 15% tror at allmenn verneplikt betyr at alle kvinner må avtjene førstegangstjenesten (sannheten er at rundt 7% av kvinnene i hvert årskull er inne), mens hele 31% tror at endringen til allmenn verneplikt førte til at like mange menn som kvinner blir innkalt (prosentandelen av kvinner i førstegangstjenesten er omtrent 20%).  Plikten består, men kjennskapen til den, og refleksjon rundt hva det innebærer, forsvinner.

Hvis Norge blir angrepet i dag, plikter jeg å reise i krigen for å forsvare det. Hva det vil si, evner jeg knapt å forestille meg. Gjennom verneplikten, som ved undersøkelser forresten nyter stor legitimitet i folket, sier storsamfunnet at man forventer at noen, nemlig de vernepliktige, skal ta andres liv, og om nødvendig gi sitt eget, for å forsvare alle andre nordmenn. Er det noe folk flest har et gjennomtenkt forhold til? Svaret tror jeg dessverre er nei.

Under forhold som dem vi nyter i Norge i dag, er ikke det noe vi går rundt og tenker på; at noen kanskje må dø for meg. At jeg kanskje må dø for andre. I en samfunnsdebatt hvor man er så interessert i å diskutere frihet, og alt det som kan innskrenke den, om det så går på personvern, ytringsfrihet eller skatter, legger man altså ikke opp til å diskutere en av de absolutt mest grunnleggende frihetene, nemlig den til sitt eget liv.

Målet med dette innlegget er ikke å argumentere mot verneplikten. Argumentene peker heller i retning et behov for økt kunnskap og refleksjon rundt ordningen og dens plass i forsvaret av Norge.

At kunnskap om Forsvaret og verneplikten burde ha en sikret plass i den nye læreplanen, er åpenbart.

Hvordan man oppnår dette er for meg innlysende: det må inn i skolen og i kunnskapsmålene. Å lære om de pliktene og rettighetene man har som innbygger av staten Norge er noe av det mest grunnleggende man kan lære om i samfunnsopplæringen. At det ikke legges opp til mer diskurs om verneplikten i dag er intet mindre enn sjokkerende. Det arbeides for tiden med en såkalt fagfornyelse av norsk skole, hvor helt nye læreplaner etter hvert skal utarbeides. At det er mange parter som vil inn, er helt klart, men at kunnskap om Forsvaret og verneplikten burde ha en sikret plass er åpenbart.

På Utdanningsdirektoratets nettsider kan man lese at den pågående fagfornyelsen skal gi fagene mer relevant innhold og tydeligere prioriteringer, samt bidra til kritisk tenkning og refleksjon hos den enkelte elev. Det ble blant annet vedtatt en «overordnet del» i september 2017, hvor det står hvilke tverrfaglige temaer som skal gå igjen i hele opplæringen og hva disse skal ta for seg. Under delen om temaet som har fått navnet «Demokrati og medborgerskap» står det at «gjennom arbeid med temaet demokrati og medborgerskap skal elevene forstå sammenhengen mellom individets rettigheter og plikter.».

Her er det mange rettigheter og plikter som kan listes opp, men få er så inngripende i den individuelle friheten som det verneplikten er. En borger av en moderne liberal stat som Norge burde dessuten være i stand til å gjennomføre en kritisk evaluering rundt den funksjonen Forsvaret har og bør ha i samfunnet, om ikke annet fordi at vi årlig bruker rundt 50 milliarder kroner av felleskapets penger på det.

Et av de større, men viktigere spørsmålene som uansett står igjen, er derimot: Hva er min rolle som enkeltperson i dette?

Hvorfor ikke Forsvaret, dets posisjon i samfunnet, og spesielt verneplikten har vært et formelt kunnskapskrav frem til nå er vanskelig å få til å henge på greip. Det man derimot har muligheten til nå, er å sikre at dette blir tilfellet i fremtiden, gjennom det pågående arbeidet med å fornye læreplanene i norsk skole. 

I en verden hvor det sikkerhetspolitiske bildet er i stadig endring, blir diskusjonen om forsvar viktigere. Med et moderne forsvar som er mer spesialisert og som en mindre del av befolkningen har direkte kjennskap til, er det derfor viktig å gi enhver borger de verktøyene de trenger for å kunne delta i det offentlig ordskifte. Hvilke funksjoner Forsvaret skal ha og hvordan vi best kan sikre vår uavhengighet som nasjon, er store spørsmål.

Et av de større, men viktigere spørsmålene som uansett står igjen, er derimot: Hva er min rolle som enkeltperson i dette? Listen med rettigheter og plikter som faller på hver enkelt av oss er lang, men når det handler om plikten til å gi sitt eget liv burde vi helt klart ha rett til å lære hvorfor.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden