Kultur

Den hvite manns gåte

Samme hva vi vestlige rikinger gjør for å hjelpe fattige migranter, blir det feil, er budskapet i Påfuglen på Det Norske Teatret.

Påfuglen,
Det Norske Teatret,
19. november – 15. januar

«Noe mer politisk korrekt enn Tyra Tønnessens Påfuglen skal man lete lenge etter», skriver Aftenpostens Mona Levin i dag om Påfuglen, som hadde premiere på Det Norske Teatret lørdag.

Levin tar feil. Påfuglen utfordrer de politisk korrekte svarene og påpeker at verden er komplisert, men stykket gjør det på en subtil måte, og Levin henger ikke med i svingene.

Påfuglen handler om en fattig påfugl, åpenbart fra romfolket, som lever på en søppelplass i et fattig og autoritært land og har problemer med å skaffe mat til de to barna sine.

Påfuglen bestemmer seg for å reise ut alene for å finne penger i det rike Hundelandet, og kontrastene gjør det klart hva landet skal forestille: Påfuglen er fargerik, varm og leken, mens Hundelandet er kalt, snøfylt, rikt og byråkratisk – påfuglen har altså reist til Norge.

Ikke enkle motsetninger

Påfuglen er en familieforestilling, og for å gjøre problemstillingene i stykket forståelige, er karakterene og samfunnene typer og klisjeer. Tilsynelatende er det en motsetning mellom det gode og fargerike romfolket, og det kalde og umenneskelige Hundelandet.

Men så enkelt er det ikke.

Barna til påfuglen stjeler. De påstår at det er greit fordi de rike ikke deler, og moren deres slår bare halvhjertet ned på det. Rombarna får ingen utdannelse, men stykket romantiserer ikke noen «noble savage», for datteren forteller rørende om hvor gjerne hun skulle ha gått på skole.

Hundelandet er ikke bare kaldt.

Hundelandet er ikke bare kaldt. Labradoren, hovedpersonen ved siden av påfuglen, er den eneste som virkelig gjør en innsats for å hjelpe. Valpen hans er en varm og leken hund. Og kollegene hans på en jobb som først fremstilles som firkantet, erter ham til slutt lekent fordi han har fått påfuglblod i årene.

Levin misforstår moralen

Labradoren reiser til det fattige landet for å finne påfuglbarna, men i stedet for å ta imot den velmente hjelpen, stjeler de frekke ungene alle pengene han har på konto og kjøper hus. Moren kommer hjem, godtar tyveriet, og til slutt er det labradoren og valpen hans som bor på gaten fordi de ikke har råd til flybillett hjem til Hundelandet.

Her kommer det Levin reagerer mest på: Valpen mener at det er bedre at påfuglfamilien har et hus enn at de har feriepenger, og labradoren godtar til slutt tyveriet. Han vil heller det enn å melde påfuglene til det autoritære politiet i landet, som kommer til å fengsle påfuglbarna.

Levin skriver om labradoren, som tross alt er glad og fornøyd: «Når han er eiendoms- og sannsynligvis arbeidsløs også, føler han seg fri. Da kan han synge og danse. Hallo? Hva er moralen her? Det er helt i orden å lyve og stjele? Lykken er å være fri – som i bostedsløs, sulten og kald?»

Stykket er smartere enn karakterene i det, og det bør publikum forstå.

Slik kan stykket tolkes. Gi alle pengene dine til de fattige, så blir du lykkelig. Men Levin misforstår. Stykket er smartere enn karakterene i det, og det bør publikum forstå.

Hva skal vi gjøre i møte med fattige migranter? spør stykket. Skal vi for eksempel gi alle pengene våre til dem? Ja, svarer labrador, men publikum ser konsekvensene. Han og valpen blir fattige, og dessuten blir alle de som bor rundt påfuglene sure: Hva har påfuglene gjort for å fortjene å få så mange penger og et hus fra de rike vestlige tullingene?

Publikum ler av labradoren

Budskapet i Påfuglen er mer komplisert enn hva Levin tror. Uansett hva labradoren og valpen gjør, blir det nemlig feil. Hvis de ikke gir påfuglen penger eller hjelper henne, er de umenneskelige. Reiser de til det fattige landet og gir bort pengene sine til de fattige, ødelegger de sine egne liv.

I stedet for å tilby et svar, harselerer Påfuglen med klisjeer. Romfolket hylles og kritiseres for tyveri og omsorgssvikt. Byråkratiet i Hundelandet gjøres narr av, men publikum forstår at det i det minste er bedre enn det autoritære regimet hvor påfuglfamilien bor.

Skuespillerne drar på akkurat litt for mye hele tiden, slik at karakterene ikke blir realistiske, men overdrevne klisjeer. Labrador er kanskje en typisk vestlig «do-gooder», en slik det antakelig finnes noen tusen av i bistandsorganisasjonene, han framstår både som en sympatisk moralsk helt og en tåpe uten bakkekontakt, og publikum ler av ham.

Påfuglen er ikke et alvorlig stykke. Det er heller en revy som tegner opp typete klisjeer og ler av dem.

Harselasene understrekes av musikken, dansen og sceneshowet, som er et herlig fyrverkeri både for øyne og ører. Påfuglen er ikke et alvorlig stykke som tar noe endelig oppgjør med klodens urettferdighet. Det er heller en revy som tegner opp typete klisjeer og ler av dem.

Dramatikeren mislykkes

«Jeg ønsker at verden skal bli mer rettferdig», forklarte dramatiker og regissør Tyra Tønnesen til Vårt Land da stykket hadde sin urpremiere på Trøndelag Teater i fjor. Tønnesen har utviklet det sammen med komponist Jovan Pavlovic.

Det er greit å stjele, sier påfuglene, for de rike har allerede stjålet mer enn det som var deres rett. Labradoren gir bort pengene sine og er fornøyd. Tønnesen gir kanskje påfuglen og labradoren sin støtte, og i så fall har Mona Levin rett: Huff, så uutholdelig politisk korrekt.

Men Påfuglen er et eksempel på noe artig. Tønnesen mislykkes. Stykket gir ikke noe svar på hvordan verden skal bli mer rettferdig. Tvert imot. Stykket lar spørsmålet bli stående som en gåte. Og nettopp derfor er det bra.

Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden