Spaltist

Hvor er sansen for skjønnhet blitt av?

Med den utbyggingen som nå foregår i både gamle Vika og Bjørvika, er vi i ferd med å stenge fjorden ute. Vi blokkerer utsikten med betongkasser og høyhus, skriver Geir Uthaug.

Bilde: Wikimedia Commons

Vi reiser på ferie til vakre steder i Europa der kulturen er bevart i murer, brosten, buer, kupler, tårn og fasader. Men her hjemme har vi sluttet å tenke estetisk om våre omgivelser.

A thing of beauty is a joy forever, skrev poeten og  skjønnhetsdyrkeren  John Keats. Men hvor er sansen for skjønnhet blitt av?

Jeg går forbi ruinene av gamle Ruseløkka skole, som ble revet til tross protester. Jeg skuer utover glass- og betongørkenen som engang var det gamle Vika. Victoria terrasse, med sine kupler og tårn, ble heldigvis ikke meiet ned av jernkulene og bulldosere en gang i sekstiårene, da det engelske kvartal møtte sin skjebne. Men buegangene under måtte vike, og ble erstattet av en uskjønn langstrakt betong og glasskasse som overhodet ikke harmonerte med fasadene over. Trenger vi skjønnhet rundt oss? Eller er det en ting bare noen eksentriske estetikere er opptatt av?

Kontrasten til Ruseløkkas skjebne finner jeg på den andre siden av Europakartet, i den vesle byen Sabbioneta i Lombardia-distriktet. En liten by som ble anlagt slik den er i dag på 1500-tallet, men hvor det meste er bevart.

Den er ikke bare den «ideelle» by, slik Vespasiano Gonzaga, byggherren, ville ha den. Den er også en av de best bevarte renessansebyer på den italienske støvel. Byen er ikke et spesielt turistmål, den ligger utenfor turistrutene, men innbyggerne vet å verdsette dens kulturelle fortid.

Arkitektstudenter burde reise hit for å se hva arkitektur er, hva byrom er eller kan være. Kanskje er italienerne mer estetiske enn de fleste, men deres sans for proporsjoner og linjespill, for det enkle som går hånd i hånd med det storslagne, er i seg selv noe bemerkelsesverdig. I Sabbioneta og andre steder i dette skjønnhetselskende landet er det ikke det ensidig praktiske som er viktig, som det er lagt vekt på, men rett og slett det vakre. Den vakre gjenstand er en evig glede.

Sabbioneta reflekterer det romerske, det greske, slik Keats også gjør i sine oder. Det var den evige form som appellerte til Keats, det er i urnens pastoral han finner sine bilder. Det er noe med italienerne og billeddannelse. Hvor ellers finner vi bildene, ikke bare som dekor, (skjønt det også, i aller høyeste grad,) men som en levende del av omgivelsene?

Vi reiser jo ikke til Roma, Firenze, Krakow eller York for å bade vårt blikk i betong, det har vi nok av hjemme.

Bildene skulle fortelle historiene. Derfor er palasser, kirker og plasser så fulle av dem, men de skulle ved selve sitt formspråk danne en estetisk verden i seg selv, en verden av drama, poesi og skjønnhet. Noe den viden kjente kunstneren Julio Romano visste da han smykket ut palasser og kirker for fyrster som nå er borte, men som overlot arven til det italienske folk som nå til daglig kan bevege seg i denne billedmessige overflod.    

Jeg tror at vi trenger skjønnhet, også bygningsmessig, landskapets naturlige skjønnhet og arkitektonisk skjønnhet i byrommene. Jeg tror at ikke bare noen, men noe i oss alle, egentlig krever det. Hvorfor reiser vi ellers på ferie til vakre steder i Europa der kulturen er bevart i murer, brosten, buer, kupler, tårn og fasader?

Vi reiser jo ikke til Roma, Firenze, Krakow eller York for å bade vårt blikk i betong, det har vi nok av hjemme. Vi reiser dit for å oppleve levende kultur der de døde taler til de levende. Der historiens åndedrett ikke har stanset, der pulsen fra det forgagne, det förflutna, som svenskene som vakkert uttrykker det, merkes i atmosfæren som omgir oss, og som vi beruses av. 

To make us love our country, our country ought to be lovely, skrev Edmund Burke. Det er mulig hans utsagn var myntet på annet enn arkitektur, selv om han faktisk skrev et verk om skjønnheten, men utsagnet harmonerer med dypere behov, og står mange steder, alt for mange steder, i grell kontrast til omgivelsene.

Når var det vi i dette landet sluttet å tenke estetisk når det gjaldt våre omgivelser? Vi kunne det engang. Det var en evne som var nedlagt i oss, overført fra generasjon til generasjon som fortrolighetskunnskap.

Se på de gamle bondegårdene. Se på hvordan de lå og fremdeles mange steder ligger i landskapet. Akkurat der de skal ligge, i forhold til kurvene og linjene i dalsøkk og åsrygger. Tenk på stavkirkene, våre små templer, som passet så godt til vår natur. Eller de hvite trekirkene. Fra vår kristne, og i grunnen nokså nære, fortid.

På Gran på Hadeland ligger søsterkirkene – vakre, gamle stenbygninger fra middelalderen, en liten enklave av skjønnhet, i et nydelig naturområde. Derfra ser vi åser og jorder, alt harmonerer, en perfekt balanse. Så forflytter vi oss nedover i dalen, til hjertet av Hadeland, Gran sentrum. De få hundre metrene betegner overgangen fra harmoni til disharmoni, fra estetikk til heslighet.

Jeg har mange ganger tenkt at det vi mangler er estetiske råd, skjønnhetsråd, som våre politikere og planleggere hadde plikt til å lytte til før de kjørte på med sine bombastiske og ofte svært ureflekterte halv-løsninger.

I stedet for en bygd er det blitt – ikke en by, for det hadde enda vært noe, hvis vi hadde visst hvordan byrom fungerer – men et såkalt «tettsted.» Et uskjønt ord som passer bra. Blikket har ingen ting å hvile på, alt er oppstykket, ødelagt, konformt. Rommet er inntatt av glasskasser, betongklosser og malplasserte skoesker. Ingen bygning harmonerer med nabobygningen og ingen åpner for det storslåtte utsynet av åsene rundt, men sperrer for utsikten.

Byggherrene har ikke tenkt at disse kassene, som er det menneskelige så fremmed, hører hjemme i et gammelt kulturlandskap. De kunne ha ligger hvor som helst.

Og faktisk har de gjort Hadeland til et «hvorsomhelst». Ingen av dem har estetiske linjer, ingen ligger harmonisk plassert, alle ser ut som de er plantet der på måfå, gresselige kjøpesentre, bensinstasjoner (hvorfor må de være så stygge, forresten?,) og så motorveiene som skjærer gjennom jorder og skogsområder som sår-render.

Hvorfor måtte det bli slik? Kunne det ikke vært gjort på en mer nennsom, ja bent frem penere måte? Slike tettsteder har ikke noe sentrum og ingen periferi. De er bare der av praktiske grunner, for å samle så mange butikker og kjøpesentra på ett sted som mulig.

Med den utbyggingen som nå foregår i stor stil i både gamle Vika og Bjørvika, er vi i ferd med å stenge fjorden ute.

Jeg har mange ganger tenkt at det vi mangler er estetiske råd, skjønnhetsråd, som våre politikere og planleggere hadde plikt til å lytte til før de kjørte på med sine bombastiske og ofte svært ureflekterte halv-løsninger. Hadeland er et særlig grelt eksempel på kulturvandalismen som har herjet bygdene våre, men det er ikke det spor bedre i byene. Oslo er en by helt i vandalenes grep.

MdG, som kom til makten fordi de angivelig skulle stå for myke og grønne verdier, er nok glad i sykler, men byrom har de ingen sans for, og ikke det grønne heller.

Vi kjenner alle til planene med å reise høyhus i gamle villahager. Det skal være så fremskrittsrettet. Høyhus harmonerer ikke med Oslos sjel. Høyhus i hagene! Er det grønn politikk? Er det ikke det motsatte av å tenke grønt, en forkjærlighet for betongen? Skjønner ikke de styrende at en by trenger grønne lunger?

Og det får vi ikke bare via parkene, men i høy grad hagene, selv om de er private, gir de vitalitet og atmosfære til omgivelsene og er nødvendige for den luften vi puster, noe MdG skal være så opptatt av.

Barcode er jo en morsom idé å leke seg med, men en by er ikke en lekekasse for politikere, eller finansmagnater, men et levende samfunn.

En av Oslos store fortrinn som by, i forhold til mange andre byer i verden, er dens omgivelser med fjorden og åsene rundt som nabo. Men med den utbyggingen som nå foregår i stor stil i både gamle Vika og Bjørvika, er vi i ferd med å stenge fjorden ute. Vi blokkerer utsikten med betongkasser og høyhus.

Barcode er jo en morsom idé å leke seg med, men en by er ikke en lekekasse for politikere, eller finansmagnater, men et levende samfunn, og Barcode fungerer faktisk som gigantisk visuell sperre.

Og hva skal vi si om det svært så kontroversielle Nasjonalmuseet, som vil bli liggende (og allerede ligger) som en enorm kompakt vegg og stenger utsynet til Akershus og Pipervika. Ikke rart at gamle Ruseløkka skole måtte vike. En levende bygning som den passet ikke lenger inn i fremtidssamfunnets strømlinjeformede og egentlig dypt umenneskelige planer.

Jeg må igjen tenke på vakre Sabbioneta som tar vare på eldre arkitektur enn den vi vil rive ned. Eller på John Keats og hans brennende lengsel etter skjønnhet. Det skjønne er for ham ikke bare noe som er pent ytre sett, men kommer som et svar på et dypt sjelelig behov. Et behov ingen offentlige planleggere eller taleføre politikere tar hensyn til.

Selv Sørlandsbyene våre, som vi er så stolte av, som så lenge har fått lov til å være i fred med sine skipperhus og stille gater, sine holmer og uberørte strender, er truet av vandalene. Planleggerne har kastet sine øyne på en av de siste uberørte steder, Lyngør, denne idylliske perlen mellom Risør og Tvedestrand, som ikke uten grunn er døpt «Norges Venezia». Planene er lagt, men står foreløpig på vent. Det ble for mye rabalder.

Men nabobyen Risør, på fastlandet, er øremerket for oppføring av noen ubestemmelige konstruksjoner, som ligner på alle andre slike ubestemmelige konstruksjoner i vårt vidstrakte land. Du ser dem på Jessheim, eller under innseilingen til Rosendal. De tar ikke hensyn til geografiens egenart, til stedets tradisjon, til estetiske minstekrav, eller noe som helst.

Dette er blitt en en slags tvangsforestilling. Riv det ned. Bygg nytt. Bygg høyt og stygt.

Det er som de er stanset ut av den samme støpeformen, resultatet blir en rad kasser i grått eller gult med en underetasje av likelydende pilarer som sikkert skal være en avlat til det estetiske.

Noen entusiaster kjemper en Davidskamp mot våre Goliat-planleggere. Vi så dem da Nasjonalgalleriet til tross for formidabel motstand blant arkitekter og kunstnere stengte sine dører; de finnes, de er sinte og de er aktive. De vil bevare det politikere i sin iver etter å følge med i tiden vil forandre uten å bevare.

Dette er blitt en en slags tvangsforestilling. Riv det ned. Bygg nytt. Bygg høyt og stygt. Gi ikke øyet noe annet å hvile på enn mer glass og betong som skaper mer fremmedgjøring, mindre livskvalitet.

Men selv i dette mistrøstige scenario kan det skje undre som peker i en annen retning. Som da planene om høyhus ved Slottsparken ble satt til side av Fylkesmannen. Det gir håp om at motstand til tross for alle tilbakeslag kan nytte, slik at utfallet av kampen til syvende og sist blir som i den bibelske fortellingen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden