Hvor mye renhet kan vi tåle?

Naturen skal ikke forurenses. Noe sikrere, mer allment akseptert, kan neppe sies om renhet. Ved naturen blir det abstrakte begrep renhet konkret og forståelig.

Ayers Rock i Australia, den ensomme kjempen som hever seg i et flatt landskap, er en nasjonal severdighet. Å klatre på fjellet var høydepunktet for turistene. Anangu-folket kjempet i årevis for å stanse den respektløse klatringen, og i 2019 ble det endelig forbudt av den australske regjeringen. Fjellet heter Uluru. En hardt undertrykt urbefolkning oppnådde en seier. Det virker naturlig å si at fjellet virkelig heter Uluru. Kan vi si at klatringen en fysisk forurensning og «Ayers Rock» en språklig? Muligheten tyder på et ekspanderende begrep.

Renhet krever avstand, ikke-innblanding. Det rene krever grenser og forbud, noe som åpenbart kan opprettholde sosialt hierarki, mest dramatisk i et kastesamfunn. Grenser kan også beskytte noe sårbart. I tidligere tider var naturen overveldende mektig. Det er noe nytt at naturen må beskyttes mot menneskelige inngrep. Naturen er blitt sårbar, og sårbarheten gjør ren natur enda mer verdifull.

Kroppen, den natur som står oss nærmest, kan når som helst åpenbare sin sårbarhet. Alt blir mer komplekst og dessuten betent når det blir tale om kulturell og moralsk renhet. Bør noe slikt i det hele tatt være et tema? Noen er mer sårbare enn andre, blant annet av kroppslige grunner, men det er ikke da tale om å beskytte deres særlige renhet.

I Æsops fabler er dyr moralske forbilder eller påminnelser. I dag er vi vel mer tiltalt av dyrs instinktive livsutfoldelse. Er det en tyngende tanke at livet ikke har et formål? Vel, geitekillinger hopper formålsløst omkring og åpenbarer renheten i det formålsløse. Det er meningsløst å kalle ulven uren fordi den dreper altfor mange sauer. Dette kan bli mer enn man tåler, idolisering av ikke-menneskelig liv kan føre til forakt for menneskelig tungsinn og usikkerhet. Det må sies at heller ikke sauebondens fortvilelse er uren.

Flere tradisjonelle forestillinger om renhet og urenhet er lokalisert i seksualiteten. I forrige århundre var det viktig for «kulturradikalere» å bekjempe normer som krevde at kvinner skulle være rene, dvs. kyske, uberørte. Det krevde forbud mot sex før ekteskapet, et krav som ikke gjaldt menn. Dette er det klassiske tilfelle av «dobbeltmoral», en selektiv renhet som for lengst er blitt utålelig (i vår del av verden). I dag er det eksentrisk å snakke om ren og uren sex. Hva kan det bety? Noe sentimentalt kan det neppe være. Hvis det er tale om overgrep, som det ofte er, blir strafferettens språk det adekvate. Det rene og urene gir mye bedre mening når det er tale om kjærlighet.

Renhet står ofte for klarhet. Man kan rendyrke en livsstil. Man kan ha å gjøre med en ren formalitet og noen kan gjøre rent bord. Politiet må bringe på det rene hva som faktisk skjedde. I dyp meditasjon er man ett med den rene bevissthet. Selv ved så ulike fenomener vil det rene vise til det samme, at noe er avklart, klart, entydig. Rent er det som er ublandet, slik rent vann er H2O og intet annet. (Engelsk pure. Vann som ikke er pure, kan likevel være clean.)

Den som er renvasket, har vært utsatt for grunnløse anklager. Men et renvasket menneske (clean) er ikke et rent menneske (pure). Hvem snakker om rene mennesker? Vi ville mistenke utålelige forestillinger om ren etnisitet eller ren rase. Tvert om med det «rent menneskelige». Da ses det bort fra alt som skiller oss, og bare noe godt skal knyttes til det rent menneskelige, fremfor alt medlidenhet. Små språklige forskyvninger kan gjøre stor forskjell. På engelsk skjer det med én bokstav: fra human til humane.

Det urene er ikke typisk kriminelt. Det urene er ugjennomsiktig. Hykleri er et godt eksempel: Å fremheve et høyverdig motiv i stedet for det virkelige. Hvem har ikke en eller annen gang opptrådt hyklersk eller på annen måte kompromisset med sin integritet? Hvem har alltid ren samvittighet? Innslag av moralsk urenhet er uunngåelig i livet vi er fortrolige med.

I religionene finnes forestillinger om et annet slags liv. Religionene målbærer lengsel etter en renhet som ikke er av denne verden. Jesus avviser gjeldende renhetsidealer. Jesus benekter at det finnes uren mat og omgås personer med status som urene. Kristendommen har inderliggjort renheten. Protestantismen har fremhevet hjertets renhet som den eneste virkelige. Det er en renhet som gjør det umulig å kaste den første stein, altså renheten i et syndig menneskes selvinnsikt.

Kulturradikalere i mellomkrigstiden fremhevet også selvinnsikt, men oppfattet renhet som et stikkord for krav om å undertrykke en opprinnelig god natur, krav som ikke bør tåles. Lengselen etter frigjøring fra livsfiendtlige sosiale normer ble holdt levende i etterkrigstiden og kom til full utfoldelse med hippiene. Men hos dem ble renhet rehabilitert. Den ble forstått som fri kjærlighet i spontan utfoldelse. Her i landet ble hippie-tiden kortvarig, langt større innflytelse fikk marxist-leninistene. Et kommunistparti kan ikke akseptere noe slikt som frigjørende spontanitet, som opplagt er uforenlig med disiplin.

Woke-ideologien er samtidens renhetsfanatisme. Også woke er anti-hippie, men poenget er nå et annet: Usensurert spontanitet er langt fra ren, den må tvert om mistenkes for å slippe løs mye urenhet, dvs. mye som er «problematisk» – et av bevegelsens signalord. De som ikke bøyer seg for identitetspolitiske retningslinjer, er rett og slett problematiske, de er på vei ut. Hvor står vi? Er toleranse blitt en slapp og søvnig verdi? Woke er blitt omtalt av flere i Minerva, mer skal ikke sies om den her.

Immanuel Kants teoretiske hovedverk heter Kritikk av den rene fornuft. Her er det lett å misforstå «kritikk». Vi kjenner den relevante betydningen fra evaluering av menneskelige virksomheter og produkter. Det handler om å skjelne mellom det vellykte, det mindre vellykte, det totalt mislykte. I samme forstand tar Kant sikte på å vise hva den rene fornuft – uavhengig av erfaring – kan lykkes med og ikke lykkes med. Den kan avklare hvilke grunnbegreper som strukturere verden, ikke gi kunnskap om verdens mangfold.

Politiske radikalere er ikke kantianere, de rendyrker fornuftens grep om verden. Revolusjonens rene og ranke vil omskape en miserabel virkelighet i tråd med rasjonelle visjoner. Som kjent har konservative tenkere fra Edmund Burke til Roger Scruton advart mot ukritisk bruk av ren fornuft.

Ren natur forblir renhetens tryggeste forankring. Det sterkeste uttrykk for renhetslengsel i dag, sterkere enn woke, er logisk nok grønn politikk. Dessverre er nettopp den blitt preget av en ukritisk ren fornuft som minner om den revolusjonære. Det er ingen tvil om at mange mennesker lever i elendighet, heller ingen tvil om at menneskeskapte utslipp påvirker klimaet. Men på veien fra seriøs forskning over FNs katastrofebudskap til massemedienes daglige hamring går mye troverdighet tapt.

Revolusjonære kan forkynne at alle menneskelige relasjoner er preget av kapitalismen. Ivrige klimajournalister og enkelte økobesatte politikere kan forkynne at enhver orkan, oversvømmelse, tørke, tornado, ekstrem varme eller kulde skyldes global oppvarming. Kritiske spørsmål kan føre til mindre støtte for revolusjonen eller «Det grønne skiftet», følgelig må man være tilbakeholdende med kritiske spørsmål. Renhet av dette slaget er ikke akkurat pålitelig. Resultatet kan bli irrasjonell politikk, som nedleggelse av kjernekraft i Tyskland.

Det kan sies at demokratisk politikk alltid har handlet om lengsler – etter et samfunn uten fattigdom, et mer rettferdig samfunn. Det finnes også forløpere for dagens politiske renhetslengsel, her i landet kan man tenke på avholdssak og målsak. I vår politiserte kultur er en langt mer dyptgripende lengsel blitt mobilisert.

I likhet med andre abstraksjoner er renheten fleksibel. Den konkretiseres ved sårbar natur, formålsløs natur, det hellige. Den kan knyttes både til rasisme og medmenneskelighet, undertrykkende tabuer, nødvendige tabuer, spontanitet, fornuften selv – og dessuten skal det rene bety det avklarte, det entydige. På denne bakgrunn synes renhetslengsel enkel og oversiktlig. Den orienterer seg mot nødvendige tabuer, f.eks. mot rasisme. Men den politiserte lengsel påviser rasismer så subtile at bare eksperter gjenkjenner dem. Man utvikler en formidabel evne til å oppspore nye fobier. Dersom du ikke kjenner deg utsatt for en fobi, er sjansen stor for at du i stedet formidler den.

En liberal stat må tolerere former for urenhet som det ville være mulig å undertrykke. Dette fordi undertrykkelsen er et større onde. For en politisk renhetslengtende bevissthet vil slik toleranse fremstå som svak, unnfallende, ikke på høyde med tidens krav. Hvordan er det mulig at en så dypt illiberal trend ble så sterk i den vestlige verden, med så stor innflytelse på universitetene? Jeg skal ikke forsøke å svare, vil bare vise til en platonsk tankefigur som kan spille en rolle fordi den i flere sammenhenger virker intuitivt riktig.

Det rene er ikke identisk med det gode. Verdien av natur og dyreliv beror ikke på moralsk godhet, det gjør heller ikke spontanitet. Renhet kan være amoralsk. Hjertets renhet kan ikke reduseres til moralske kvaliteter. I politisert renhetslengsel skjer en gjennomgripende moralisering. Da er det alltid aktuelt å spørre: Gjør dette verden bedre?

Vi tilhører alle den ene verden. Alt henger sammen med alt – som i en levende organisme. Helsen er ikke god, og ser ut til å forverres. Hvis du ikke er en del av løsningen, er du en del av problemet.

Liberalisme av alle avskygninger avviser organisme-modellen for samfunnet. Individer er ikke organer i «samfunnslegemet». Samfunnet er ikke et gigantisk individ. Men hvis man tenker seg en slik gigant, gir den illiberale renhetslengsel god mening. Det er helheten som teller. Det som ikke er gunstig for individet som helhet, bør avvises. I individets selvkritiske renselsesprosess er toleranse intet annet enn svakhet.