Kommentar

Hvordan gjenkjenne substansløs sinnelagsetikk

Enkelte ganger trenger man ikke argumentere noe særlig så lenge man viser frem det rette sinnelaget. En kronikk på NRK Ytring i helgen tjener som eksempel på det, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Wikimedia (CC BY 2.5)

Enkelte ganger trenger man ikke argumentere noe særlig så lenge man viser frem det rette sinnelaget. En kronikk på NRK Ytring i helgen tjener som eksempel på det.

På søndag satt jeg hjemme og skulle oppdatere meg på sommerens cruiseskipdebatt via NRK Ytrings radioprogram. Redaksjonen hadde satt opp cruiseskipmotstander Jon Hustad mot hele tre entusiastiske masseturismetilhengere.

Egentlig hadde jeg forventet at NRK også ville ha funnet en eller annen naturverner som kunne være enig med Hustad i at forurensende gigantbåter og turister som tråkker ned naturen, ikke er noe å juble over, men de var ikke å finne. Debatten var tung å følge fordi deltakerne hadde hver sine opplysninger om hvor mye penger cruiseturistene legger igjen på land, men det ble i det minste  forsøkt å legge fakta til grunn for påstandene.

Le Pen og 1968

Verre ble det da programmet gikk videre over i et nytt innslag. Sportsjournalist Jan P. Saltvedt var invitert til å lese høyt fra sin kronikk «1968 forandret ikke Frankrike», en påstand som nok vil overraske de fleste historikere. Kronikken tar utgangspunkt i at det både er femti år siden Marine Le Pen ble født og siden det berømte bildet av sprinterne John Carlos og Tommie Smith sin Black Power-hilsen under sommer-OL i 1968, ble tatt. Videre er kjernen i argumentet som følger:

–         Carlos og Smiths protest er like aktuell i dag som den gang. Dokumentasjonen på det er at Mesut Özil gav seg på det tyske fotballandslaget og oppgav rasisme som grunn.

–        Marine Le Pen fronter holdninger som hindrer en nedbygging av fordommer mot rase, religion og legning, også innen idretten.

–        Det franske landslaget symboliserer derimot sunne progressive verdier.

Saltvedt skriver at Özil har blitt anklaget for å svike tyske idealer etter møtet med «kontroversielle» Erdogan. Og legger til:  «Hva de [idealene] nå enn er».

Jeg har noen forslag til Saltvedt: Demokrati, menneskerettigheter, kanskje for eksempel ytringsfrihet (ikke sette journalister i fengsel) eller toleranse for homofile. Alle er idealer som det har blitt stadig mindre av under Erdogans regime.

Det kan selvsagt være at Mesut Özil har opplevd rasisme fra president Reinhard Grindel og hans tilhengere i det tyske fotballforbundet, slik han påstår, selv om forbundet benekter dette (Landslagskaptein Manual Neuer har benektet at det finnes rasisme blant spillerne). Det var nemlig Grindel & co. som ifølge Özil mente at han er tysk når han vinner, men innvandrer når han taper.

Saltvedt bruker sitatet fra Özil løsrevet og sammenligner det med Tommie Smiths uttalelser om sine opplevelser i USA for femti år siden. Konklusjonen later til å være at Smiths ord er like aktuelle i dag, det vil si at etniske minoriteter møter samme diskriminering i dagens Tyskland som de gjorde i USA under borgerrettsbevegelsens dager.

Angst for nyanser

I sitt avskjedsbrev ramser Özil opp forskjellige integreringspriser han har vunnet gjennom karrieren. For Tyskland i dag er da vitterlig et sted der suksessfulle minoritetspersoner feires. Det samme gjelder Frankrike, selv om det finnes noe mer rasisme der enn i Tyskland, ifølge dem som har forsøkt å måle dette. Videre slår Saltvedt uten noen nærmere begrunnelse fast at Marine Le Pen sprer skadelige fordommer før han avslutter med en hyllest av det multietniske franske landslaget. Det siste fører ham inn i en selvmotsigelse siden overskriften var at 1968 ikke hadde forandret landet.

Du skal ha panikkangst for nyanser for å mene noe annet enn at argumentet i kronikken er tynt og usammenhengende. Det er ikke noe galt i å skrive om at Marine Le Pen er farlig eller at idrettsutøvere diskrimineres. Problemet med denne kronikken var bare at argumentasjonen er så håpløst under pari. En innvandringskritisk kommentar av tilsvarende kvalitet ville heldigvis aldri ha fått bli lest opp i statskanalen. Jeg ble sittende å grunne over hvorfor det likevel hadde skjedd, og kom til at det for enkelte posisjoner ikke er så nødvendig med argumenter. Det holder å vise frem det rette moralske sinnelaget.

Sinnelagsetikk

Det er kanskje noen år siden det var på moten å snakke om sinnelagsetikk og ansvarsetikk . Men for å ta en liten repetisjon ble begrepsparet kjent gjennom sosiologen Max Weber som brukte det i foredraget «Politik als Beruf», som han holdt i en bokhandel i München i 1919.

I foredraget forklarte han hvordan sinnelagsetikere ikke selv ville stå til ansvar for eventuelle skadelige konsekvenser av handlingene sine, så lenge den var utført med rent sinnelag.  Sinnelagsetikeren følte ikke ansvar for noe annet enn det rene sinnelagets flamme.

Weber mente å ha erfart at de som frontet paroler som kunne oversettes til «verden er dum og slem, ikke jeg», som regel kun var beruset av romantiske forestillinger. Og det var spesielt dette jeg kom til å tenke på der jeg satt og grunnet. I ni av ti tilfeller hadde slike folk ikke noe tungtveiende å komme med, mente Weber, men var (direkte oversatt) vindposer – fulle av luft. Det kan være greit å lære seg å gjenkjenne slike som har lite substansielt å bidra med, men som så gjerne vil vise frem sitt rene sinnelag

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden