Kultur

Hvordan identitetsdebatten kom til Norge

KULTURELL APPROPRIASJON: Når hvite kler seg ut som indianere er det enf orm for rasisme, mener stadig flere, også i Norge.

Bilde: Alannah Giannino / Flickr

– Jeg tror strengt tatt ikke “kulturell appropriasjon” er et tema blant antirasister her til lands, sier Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter.

“Dressing up as ‘another culture’, is racist, and an act of privilege. Not only does it lead to offensive, inaccurate, and stereotypical portrayals of other people’s culture […] but is also an act of appropriation in which someone who does not experience that oppression is able to ‘play’, temporarily, an ‘exotic’ other, without experience any of the daily discriminations faced by other cultures.”

Kjerstin Johnson, 25. oktober 2011.

Denne uken har debatten om kulturell appropriasjon eksplodert i norsk offentlighet: Er det rasistisk å kle seg ut som indianer?

Minerva har prøvd å spore opp hvordan dette spørsmålet overhodet ble et tema i norsk offentlighet.

«Slik mikses og perforeres enkle ideer om kolonialisme og kulturell appropriasjon», het det om en kunstinstallasjon i Morgenbladet, 16. mars 2012.

Det skulle gå to år før begrepet dukket opp igjen i avisspaltene, denne gangen i Klassekampen 24. november 2014. Nok en gang i en omtale, denne gangen av et platealbum. Der kunne vi lese at «kulturell appropriasjon» nå «beveger seg i lynets hastighet, samtidig, over hele verden».

Jeg kan vel gjette at det stammer fra den amerikanske debatten. Sigve Indregård, journalist i Morgenbladet.

Brukes muntlig først

27. november 2015 dukket så begrepet opp igjen, igjen i Morgenbladet og nå i en mer politisert sammenheng. Det var Sigve Indregard som ironiserte over alle som lar seg opprøre over at julefeiringer forsvinner fra skoler og barnehager eller at juletradisjoner vannes ut.

«Ja da, kristendommen erobret og stjal jula fra det norrøne vinterblotet, og siden du er så opptatt av vikingkultur, skjønner vi at du er veldig opptatt av å ta hensyn og sier nei til all kulturell appropriasjon», skrev Morgenbladet-journalisten.

I dag husker ikke Indregård når eller hvor han plukket opp begrepet.

– Jeg kan vel gjette at det stammer fra den amerikanske debatten, men jeg er ikke sikker. Kan godt ha vært fra en norsk Facebook-debatt også. Jeg tipper begrepet var i aktiv bruk en del før det kom på trykk. Sånne begreper blir gjerne luket ut av redaktører og redigerere frem til det er i vanlig bruk.

Samme år skrev skribenten Ayça Lingaas et innlegg i Ringerikes blad der hun tok et oppgjør med de som mener det er kritikkverdig om hvite jenter går med rastafletter.

«En 14 år gammel hvit jente som tok rastafletter fordi hun syntes det ser sykt kult ut er ikke roten til rasisme og forskjellsbehandling», skrev hun og tok et oppgjør med de som kaller dette «kulturell appropriasjon».

Nei, du kan ikke bruke kofta med god samvittighet uten å være same.

Kofte til besvær

Også på Kvinneguiden, som kjent et nettforum som primært eksisterer for å diskutere alle livets spørsmål, gikk debatten livlig i 2015.

«Noen her som syns det er rart at en som ikke er same, bruker kofte?»

Svaret kom kontant:

KUN FOR SAMER: Mange mener det kun er personer av samisk herkomst som bør bære kofte.

Orland, 2013 / Flickr

«Nei, du kan ikke bruke kofta med god samvittighet uten å være same. Det er kulturell appropriasjon, og ikke ok.»

«Hvorfor skal det være annerledes for samiske drakter uten å spørre dem som produserer og bruker draktene?», spør én.

«Fordi forskjellige deler av Norge ikke har en historie med undertrykking, tvangsfornorsking og utnyttelse mot hverandre som den norske kulturen har hatt mot den samiske.», svarer en annen.

«Kjør på. Og lykke til med å håndtere reaksjonene du får», skriver én forumbruker.

Avsløres på sosiale medier

I 2016 hadde begrepet blitt noe mer innarbeidet. Forsker Solveig Wiland Gruenke skrev et innlegg på sosiologbloggen Socius, som er tilknyttet Universitetet i Oslo.

Wiland Gruenke argumenterte for at kulturell appropriasjon nok hadde vært et problem lenge, men at sosiale medier gjør at når rike, hvite og privilegerte poserer med smykker som blir oppfattet for eksempel som afroamerikanske, bidrar sosiale medier til at det blir mer synlig.

«Medlemmer av privilegerte kulturer kan ha benyttet seg av store gullsmykker for å fremstille sin «urbane» side lenge, men det er på sosiale medier denne individuelle tendensen kringkastes og kanskje avsløres», skrev Wiland Gruenke.

– Ikke tema

Men blant de organiserte og aktivistiske antirasistene i Norge er begrepet stadig relativt lite i bruk.

– Jeg tror strengt tatt ikke «kulturell appropriasjon» er et tema blant antirasister her til lands, sier Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter, til Minerva.

– Den siste uka er første gang jeg har sett begrepet brukt av flere enn noen enkeltpersoner. Og da ikke bare som reaksjon på Jensens kostyme i seg selv, men vel så mye på den latterliggjøringen som sametingspresidenten og andre møtte for overhodet å berøre temaet, forteller Berglund Steen.

Billig og rask journalistikk

Esther Moe er redaktør i Suldalsposten. Denne uken tok hun et kraftig oppgjør med det hun kaller “krenkomanien” i VG. Disse debattene er til en viss grad medieskapte, mener hun.

– Sosiale medier gjør at mange kommer til uttrykk, men er det ikke sikkert at det som sies der, speiler at det er dette vi er opptatt av. Pressen og mediene er gjensidig avhengig av hverandre, men jeg tror også at mange mangler ressurser til å lukke skjermen, komme seg ut av redaksjonslokalene og å reise til Voss eller Bodø og ta pulsen på hva folk faktisk er opptatt av, sier Moe til Minerva.

– Er det flere slike debatter nå enn før?

– Ja, det er helt klart min oppfatning. Jeg tenker at de som snakker om at urfolkgrupper har problemer, har helt rett, men det som er så kjipt, er at de problemstillingene ikke engang blir dekket i NRK. Temaet blir bare en følgesak på bakgrunn av et karneval i et departement.

Moe mener at klipp-og-lim-metoden i mediene fører til at debatter der noen er krenket eller såret, får større oppmerksomhet.

– Alle som skal fôre et nett med flytende deadline, må ha en sak. Det er billig og rask journalistikk, så det blir lett å klippe noe med store bokstaver i et kommentarfelt. Vi har blitt emosjonaliserte, mener redaktøren i Suldalsposten.

– Følelser trumfer logikk?
– Ja, deluxe. Vi må alltid slenge på en emoji, hvis du ikke gjør det, er du sur.

Uklart om det blir mer av det

FrP-rådgiver Hårek Hansen advarte tidligere i år, i Minerva, om en debattkultur der de som føler seg krenket, får legge føringene.

– Jeg har et klart inntrykk av at det er mere bråk om slikt nå enn før. Jeg kan ikke huske at det var noe slikt før langt ut på 1990-tallet, eller kanskje til og med 2000-tallet, sier Hansen til Minerva.

Debattredaktør Hans Petter Sjøli i VG er derimot usikker på om identitetspolitikk preger norsk offentlighet i større grad enn før.  

– Men det er en type debatter som skaper mye engasjement blant mange lesere fordi de er nokså enkle å forholde seg til og har relativt skarpe fronter.

Mediene kommer etter

Debattene om identitetspolitikk har endret form, mener Tollef Mjaugedal, som er debattredaktør i Klassekampen.

– Det har først og fremst blitt mer prat om identitetspolitikk, og slike debatter havner veldig raskt i et metaspor. Sosiale medier har definitivt gitt slike diskusjoner en helt ny omdreining. Det er der diskusjonen skyter fart. Så kommer større, etablerte medier etter, fordi de ønsker å være del av debatten, sier Mjaugedal.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden