Debatt

Hvordan kan Finnmark forsvares?

Bilde: Henrik Røyne / Forsvaret

Hvordan vi kan forsvare den nordligste delen av landet, er blitt et av forsvarspolitikkens kjernespørsmål.

Norsk forsvarsdebatt dreier seg historisk mer om penger, sikkerhetspolitiske avveininger og arbeidsplasser i distriktene enn om hvordan Forsvaret skal organiseres, utrustes og operere rent militært. Det er for så vidt ikke så rart, så lenge operative militære spørsmål er både komplekse og hypotetiske.

Det spesielle med dagens situasjon er likevel at det mest kritiske forsvarspolitiske spørsmål ikke er hvilken prosent av BNP forsvarsbudsjettene skal legge beslag på, slik man kan fristes til å tro. Det forsvarspolitiske kjerneproblem ved oppstarten av arbeidet med en ny langtidsplan (LTP) for Forsvaret er nettopp den typen strategisk og operativ avveining som offentligheten sjelden får innsikt i: Hva skal være Forsvarets operasjonskonsept eller stridsidé i den mest utsatte del av landet? Det skyldes ikke bare at denne avveiningen er ny og viktig i seg selv, men også at valget av løsning vil påvirke Forsvaret på en måte som har store sikkerhetspolitiske og økonomiske konsekvenser i årene fremover.

Spørsmålet det konkret dreier seg om er dette: Kan vi i dag forsvare Finnmark på tradisjonell måte med egne bakkestyrker, gitt trusselbildet, det tidligere fylkets utstrekning, den militær-teknologiske utvikling og andre rammefaktorer? Mange av de meningsberettigede både på politisk nivå og i Forsvaret selv – ikke minst i Hæren – vil trolig svare ja. Andre, som undertegnede, vil si at dette allerede har vært tvilsomt lenge, og at det nå er i ferd med å bli fullstendig urealistisk av flere årsaker – først og fremst den teknologiske utviklingen og den pågående moderniseringen av det russiske forsvaret i våre nærområder.

Men samtidig sitter det langt inne for deler av både det politiske og militære establishment å erkjenne dette, av årsaker som jeg kommer tilbake til. Derfor er det viktig å løfte denne diskusjonen ut av de indre forsvarspolitiske og militære sirkler, ut i det lyset hvor også andre kan gjøre seg opp en informert mening.

Trussel og geografi

Forsvarsplanleggingen er i dag basert på at Russland vil kunne ta i bruk en blanding av konvensjonell militærmakt og hybridkrigføring i en konflikt med Norge. Den konvensjonelle innsatsen kan variere, fra meget begrenset maktbruk for å tvinge den norske regjering til politiske innrømmelser og opp til besettelse av deler av norsk område i Finnmark for å sikre seg en buffersone foran de strategisk viktige basene på Kola-halvøya. Det siste, det såkalte bastionforsvarsscenariet, anses bare som aktuelt hvis en større konflikt mellom Russland og Vesten allerede er brutt ut, eller russerne ser en slik konflikt som uunngåelig.

Et norsk operasjonskonsept som forutsetter at vi i en konflikt skal føre frem en brigade langs E6 fra Troms til Alta og videre inn i Finnmark er derfor fullstendig urealistisk.

Det er også et vesentlig poeng at russerne ikke vil ha noe selvstendig behov for å bekjempe eller få stridskontakt med norske styrker i noen av disse scenariene, med mindre de blir tvunget til det. I rene bilaterale konflikter med Norge vil det snarere tjene som en demonstrasjon av norsk avmakt og dermed gi dem en politisk fordel, hvis de kan gjennomføre sine operasjoner uten at det oppstår slik kontakt. I de mer alvorlige bastionforsvarsscenariene, som vi ser som dimensjonerende, følger det av at konflikten strengt tatt ikke dreier seg om Norge i det hele tatt. Vi trekkes inn på grunn av vår geografiske beliggenhet og fra russisk synspunkt er det åpenbart en fordel om vi holder oss utenfor.

Fra norsk synspunkt blir det dermed tilsvarende viktig at vi får stridskontakt med angriperen, for å etablere en utvetydig krigssituasjon som selv med dagens mer betingede alliansesolidaritet vil måtte utløse NATO-forsterkninger.

Av dette følger at den mest utsatte del av norsk område begrenser seg til Finnmark, frem til inngangen til den 300 km lange korridoren som strekker seg fra Alta til Oteren innerst i Lyngenfjorden. Gjennom dette såkalte Lyngen-defiléet går E6 som eneste vei mellom Troms og Finnmark, med en rekke broer, tunneler og veiskjæringer som hvis de ødelegges, vil gjøre denne veiforbindelsen ufremkommelig. Under den kalde krigen var det her forberedt kommunikasjonsødeleggelser som gjorde defiléet til et formidabelt hinder i forkant av det sterke forsvarsterrenget i Troms som sovjetrusserne måtte ta kontroll over i en europeisk storkrig. Her ble derfor hovedtyngden av det norske forsvaret bygget opp med sin infrastruktur og øvingsvirksomhet, og her befinner det seg fortsatt.

Ulempen er bare at i dag er forsvarsproblemet snudd på hodet. Dersom det utsatte området begrenser seg til Finnmark, og vi for å etablere den konfliktsituasjonen som skal utløse allierte forsterkninger, må føre frem styrker dit fra Troms, er plutselig Lyngen-defiléet blitt vårt problem og ikke angriperens. Dertil kommer at militærteknologisk utvikling i form av nye kryssermissiler med lang rekkevidde og høy presisjon har gjort de mange flaskehalsene i korridoren enda mer sårbare. Basert på kunnskap om disse missilenes rekkevidde, treffsikkerhet og virkning kan vi uten å gå i detalj fastslå at færre enn 50 av dem avfyrt fra russisk område kan avskjære vår landverts forbindelse med Finnmark for lang tid med en sannsynlighet på over 90 prosent. Et forsøk på å benytte skip, for eksempel et ro-ro fartøy med alle brigadens stridskjøretøyer samlet på én kjøl, gir neppe særlig mye bedre odds.

Et norsk operasjonskonsept som forutsetter at vi i en konflikt skal føre frem en brigade langs E6 fra Troms til Alta og videre inn i Finnmark er derfor fullstendig urealistisk. Dernest vil en liten brigade som sendes inn i et område på 48 000 kvadratkilometer der trusselen kan materialisere seg i form av et angrep over land kombinert med sjø- og luftlandsettinger hvor som helst langs kysten eller inne i landet, stå overfor en uløselig oppgave. Finnmark er rett og slett for stort, våre avdelinger for få, varslingstiden for knapp, angriperen for sterk og hans muligheter for å omgå oss for mange til at vi kan stanse eller sinke ham i en grad som gir politisk og strategisk mening.

Alternative løsninger

Forsvarets forskningsinstitutts nylig fremlagte grunnlagsstudie for neste LTP påpeker at hvis det overhodet skal ha en hensikt å ta opp en tradisjonell kamp med bakkestyrker for å holde terreng i Finnmark, hviler det på to sentrale forutsetninger. For det første må mesteparten av den norske styrken som planlegges brukt i Finnmark i innledende fase av en konflikt, være permanent stasjonert foran Lyngen-defiléet med alle sine forsyninger og en sikker sjøverts forbindelse bakover fra Alta. For det andre må denne styrken være stor nok til å holde de vestre og midtre delene av Finnmark lenge nok til at allierte bakkestyrker også kan settes inn foran defiléet – det vil si styrkene må ha en utholdenhet som minst svarer til den tiden det vil ta før allierte forsterkninger i noe omfang kan ankomme, anslagsvis minst 30 dager.

Kan vi ikke det, har det åpenbart heller ingen hensikt å forsøke, ettersom vi da ikke oppnår annet enn å ofre våre egne styrker uten at problemet for våre allierte blir noe mindre. FFI konkluderer med at denne styrken totalt må være på minimum en divisjon med to brigader og støtteavdelinger, mot dagens ene, reduserte brigade.

Skal vi med andre ord ta opp en kamp for å holde territorium – et såkalt kontrollkonsept – i Finnmark med et ambisjonsnivå som gir strategisk mening, må Hærens styrke i Nord-Norge bortimot tredobles. Denne styrken må være stående og må etableres med mesteparten av sin infrastruktur og øvingsvirksomhet i Finnmark allerede i fred. Dette vil være både sikkerhetspolitisk utfordrende i forhold til Russland og økonomisk meget krevende. Hva russerne vil si til en slik styrkeoppbygging i Finnmark, kan man jo forestille seg, ikke minst når konseptet skal øves med allierte landstigninger i Vest-Finnmark.

Økonomisk vil det ifølge FFI kreve at forsvarsbudsjettene ikke bare «nærmer seg» to prosent av BNP, men kommer dit og holder seg der. En viktig årsak til dette er at konseptet ikke er skalérbart – 50 prosent av innsatsen gir ikke 50 prosent av effekten. Det har ingen hensikt å kunne holde Vest-Finnmark i 15 døgn hvis allierte forsterkninger først kan komme etter 30, slik vi i beste fall kan håpe på.

Nettopp derfor bør ikke de fåtallige norske avdelingene forspilles til ingen nytte i en tidlig fase.

Følgelig er denne ambisjonen forbundet med meget høy strategisk og økonomisk risiko: Strategisk ved muligheten for tap av hele den innsatte styrke hvis utholdenheten svikter – noe som i seg selv kan påvirke mulighetene for alliert forsterkning negativt; og økonomisk ved store feil- og overinvesteringer hvis den økonomiske forutsetningen svikter og vi blir sittende med kostbart materiell som ikke kan brukes etter forutsetningen fordi viktige kapasiteter mangler.

Alternativet i FFIs studie er å avstå fra å forsøke å holde noen del av norsk område foran Lyngen-defiléet med bakkestyrker i første omgang. I stedet kan vi nekte angriperen fordelen av å oppholde seg der ved å påføre ham tap uansett hvor eller på hvilken måte han velger å komme. Det kan skje ved en kombinasjon av moderne sensorer, avstandsleverte presisjonsvåpen og mindre egne avdelinger på bakken som lokaliserer mål og fungerer som ildledere. Med anskaffelsen av F-35 og den kapasiteten som ligger i Marinens fregatter og ubåter, har vi allerede tatt et langt skritt i retning av å etablere en slik kapasitet. I tillegg kommer en mindre styrke som raskt må kunne løftes frem fra Troms luftveien for å besette punkter som det måtte være av politisk eller strategisk betydning å ta synlig kontroll over.

En nødvendig omstrukturering av Hæren, fra dagens organisasjon til først initiell og deretter full operativ kapabilitet (i NATO-terminologi IOC/FOC) i et slikt nytt konsept vil uansett ta tid. Velger vi denne løsningen, bør vi derfor begynne i dag snarere enn å si at «dette er alt for tidlig».

På denne måten vil vi kunne skape og vedlikeholde en konfliktsituasjon som utløser NATOs alliansegaranti, men uten å måtte ta store tap med egne styrker i risikable, høyintensive bakkeoperasjoner i Finnmark. Nå som før vil gjenoppretting av norsk territoriums integritet uansett måtte bli en oppgave for alliansen, men med et norsk bidrag som bør være så stort som mulig av både politiske og militære grunner. Nettopp derfor bør ikke de fåtallige norske avdelingene forspilles til ingen nytte i en tidlig fase. Den vesentligste forskjell på et slikt nektelseskonsept og kontrollkonseptet er likevel at nektelseskonseptet er skalérbart, det vil si gir effekt fra første krone som investeres. Både den strategiske og økonomiske risiko er derfor vesentlig mindre, selv om dette konseptet også vil kreve betydelige investeringer for å virke effektivt.

Motforestillingene

Satsing på et annerledes og innovativt konsept basert på ny teknologi – teknologi som riktignok fortsatt har begrensninger, men som er i voldsom utvikling – er omstridt, slik den interne debatten i forsvarsmiljøet til nå har vist. Der har det utløst en rekke både politiske og militære motforestillinger. På det politiske plan og langt inn i Forsvaret selv er det for det første en oppfatning av at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand forutsetter forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand. Forestillingen om at det politiske begrepet forsvar må tolkes militært bokstavelig står med andre ord sterkt, ikke minst fordi ordet maner frem bilder av begivenhetene på Midtskogen eller i Vinjesvingen i 1940.

Ikke desto mindre er dette en vrangforestilling. Hvorvidt et bestemt operasjonskonsept er virkningsfullt eller ei, avhenger bare av om det med rimelig sannsynlighet kan forventes å utløse de politiske og strategiske reaksjonene som er operasjonens hensikt – i dette tilfelle å synliggjøre og vedlikeholde en konfliktsituasjon som utløser alliansegarantien. I så måte kvalifiserer nektelseskonseptet så lenge angriperen har styrker på norsk område og vi aktivt kan påføre ham tap så lenge han oppholder seg der.

For det annet spiller som alltid den politiske persepsjonen av Forsvarets rolle og identitet inn når spørsmål om dets karakter og innretting kommer opp. I mange politikeres bevissthet er det norske forsvaret fortsatt mer en fredsinstitusjon for nasjonal bevisstgjøring og sosial integrasjon enn et velsmurt krigsmaskineri i den politiske verktøykasse. Hele omstillingen etter den kalde krigen er preget av en viss uvilje mot transformasjon av Forsvaret fra en personellintensiv til en kapital- og teknologiintensiv virksomhet, uansett hvor nødvendig og uunngåelig det har vært.

Paradoksalt nok gjelder det på tvers av det politiske spektrum, om enn på noe forskjellige premisser. I dag slår dette instinktet utvilsomt ut til fordel for et tradisjonelt kontrollkonsept. Lokalpolitisk er det heller ingen tvil om hva man vil foretrekke. Muligheten for en kraftig opptrapping av Forsvarets tilstedeværelse i Finnmark med tilhørende arbeidsplasser trumfer selvfølgelig slike abstrakte størrelser som militære operasjonskonsepter i en teoretisk mulig krig.

Også på militært hold er det imidlertid sterke innvendinger, først og fremst fra Hærens side. Det må ses i sammenheng med den omfattende nedskaleringen av Hæren som har funnet sted etter den kalde krigen, som både innad i forsvarsgrenen selv og ute i befolkningen har skapt et inntrykk av at «Hæren er blitt for liten». I hærmiljøet har denne følelsen utkrystallisert seg som en overbevisning om at den siste gjenværende brigaden må bevares i sin nåværende form, nærmest som et eksistensielt spørsmål og for enhver pris.

Det vil si at brigaden må bestå som et mekanisert forband med stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer, og da må den selvfølgelig også fremstilles som relevant og anvendelig i de trusselscenariene forsvarsplanleggingen bygger på. Men som påvist i FFIs studie er dette åpenbart ikke tilfelle for en liten mekanisert brigade utgangsgruppert i Troms, hvis den først skal føres frem til Finnmark og deretter operere der med en utholdenhet som står i forhold til forventet tid før allierte forsterkninger kan settes inn.

Faren for ulogiske kompromisser

FFIs grunnlagsstudie for neste langtidsplan anviser altså to mulige konsepter for forsvaret av vår mest utsatte landsdel, konsepter som adskiller seg ved hvordan de forutsetter striden ført i Finnmark og hvilket ambisjonsnivå vi skal ha i denne nordligste delen av landet. Det ene er en videreføring av et tradisjonelt operasjonskonsept, det andre er en konseptuell nyorientering basert på moderne teknologi.

Vi skal imidlertid merke oss at et kompromiss mellom de to der man plukker elementer fra begge ikke gir logisk mening. Delvis er det selvmotsigende å prøve å løse ett og samme problem på to vidt forskjellige måter samtidig, og delvis er det økonomisk ødeleggende. Svekker vi et av konseptene for også å få råd til noen av de våpensystemene og kapasitetene som forutsettes i det andre, vil vi selv med meget generøse rammer redusere muligheten for å lykkes, spesielt for det ikke-skalérbare kontrollkonseptet.

Symbolske økninger som ikke kommer i nærheten av å tilfredsstille avskrekkingskriteriet, representerer bare nyanser av utilstrekkelighet.

Ikke desto mindre er det grunn til å være bekymret for at det er akkurat dette som vil skje. Det skyldes styrken i hele batteriet av motforestillinger tuftet på følelser, vanetenkning, sektorinteresser og lokalpolitiske sekundærgevinster, kombinert med forsvarsproblemets hypotetiske karakter og det faktum at militære operasjonskonsepter sjelden eller aldri får noen oppmerksomhet i offentligheten.

Det betyr at for en rekke både politiske og militære aktører i neste LTP-prosess vil det måtte fortone seg som både enklere og mer fordelaktig på kort sikt å lage nettopp en slags blandingsløsning der man henter litt fra begge konsepter. Dette kan så fremstilles som et slags optimalt kompromiss, mens det i realiteten er en oppskrift på hvordan vi kan bruke milliarder av forsvarskroner på minimalt forbedret forsvarsevne.

Konturene av dette problemet ser vi i diskusjonen om hva slags avdeling Stortinget egentlig har besluttet å etablere på Porsangmoen ved Lakselv: en bataljon for tradisjonelle mekaniserte operasjoner med pansrede stridskjøretøyer eller en avdeling som primært skal kunne lede langtrekkende ild fra presisjonsvåpen. Det første er som man skjønner, konsistent med et kontrollkonsept, det andre med et nektelseskonsept. Stortingsproposisjon nr. 2S (2017-2018) – den såkalte Landmaktproposisjonen – sier imidlertid ikke eksplisitt hva hensikten er, og blir derfor tolket ulikt, på tross av at dette selvsagt er en helt avgjørende forskjell.

Det er jo dessuten en illusjon å tro at en hvilken som helst avdeling plassert i Finnmark gir en generell avskrekkingseffekt som «snubletråd» eller «signal», uansett hvordan den er sammensatt og hva slags oppdrag den har. Innenfor hele dette enorme området lar en liten bataljon for tradisjonelle mekaniserte operasjoner seg alt for lett omgå både gjennom luften og over sjøen til å være en effektiv snubletråd, den er for liten til å yte effektiv motstand mot et større angrep og den er lite verdt som signal om at vi akter å ta kampen opp så lenge den ikke lar seg forsterke fra Troms. Hva er den i så fall et signal om? Dersom russerne anser at de står foran en storkonflikt med Vesten og USA, og derfor bestemmer seg for å rulle ut sitt bastionforsvar for å beskytte sin kjernefysiske andreslagsevne, vil neppe en liten mekanisert bataljon midt i Finnmark påvirke deres vurderinger. Antagelig har begivenhetene i så fall allerede fått en skala og et alvor som også sterkt reduserer verdien av en norsk «snubletråd».

Det er med andre ord ingen lineær sammenheng mellom enhver militær tilstedeværelse og en avskrekkingseffekt – ti prosent flere styrker gir ikke automatisk ti prosent mer avskrekking uansett andre forhold. Avskrekking forutsetter reell evne til å påvirke motstanderens handlefrihet eller gevinst/risiko-kalkyle på en måte som betyr noe i det aktuelle tilfellet, vel å merke bedømt med hans målestokk og ikke vår egen. Symbolske økninger som ikke kommer i nærheten av å tilfredsstille avskrekkingskriteriet, representerer bare nyanser av utilstrekkelighet, og er dermed lite annet enn sløsing med menneskeliv og ressurser. Dette understreker behovet for konsistente og utvetydige konseptuelle valg når neste LTP skal utarbeides.

I det politiske miljø og befolkningen for øvrig er det forståelig at man i lys av den historiske balanse – eller helst ubalanse – mellom forsvarsgrenene føler at Hæren er blitt for liten. Da må man imidlertid stille seg spørsmålet: For liten i forhold til hva? Hva som er en riktig balanse mellom forsvarsgrenene er jo ikke en slags intuitiv, historisk konstant. Det er en kompleks, ikke-lineær funksjon av både trussel, teknologiutvikling, økonomi og andre variabler som endrer seg over tid, og kan ikke baseres på hverken magefølelse eller tilvante forestillinger.

Hvilken forsvarsgren som til enhver tid bør prioriteres, avhenger av hvor det ut fra en analyse av trussel, geografi og andre forutsetninger vil gi størst positiv effekt på forsvarsevnen totalt sett å bruke neste milliard. Å tro at det historiske forholdet mellom Hæren og de øvrige forsvarsgrener da kan brukes som automatisk rettesnor, er en villfarelse. Gitt kostnaden på et moderne forsvar kommer vi heller aldri til å få tilbake noe slags samsvar mellom Norges utstrekning og Hærens størrelse, det er like illusorisk som å tro at det vil være samsvar mellom Marinens størrelse og størrelsen på de havområdene som er under norsk jurisdiksjon. Skal Hæren prioriteres, må forutsetningen være at hæravdelingene i Nord-Norge kan anvendes på en måte som bidrar effektivt til den strategiske helhetseffekten vi er avhengige av å skape: Etablering og vedlikehold av en utvetydig konfliktsituasjon i Finnmark for å utløse allierte forsterkninger. Da må de utrustes og organiseres på en annen måte enn dagens mekaniserte brigade, hvis de skal ha noe annet enn en passiv rolle i den innledende fasen av en konflikt.

Konklusjon

Dagens konsept for forsvaret av Finnmark er det som påpekt ingen realisme i, både fordi adkomsten fra Troms gjennom Lyngen-defiléet enkelt kan sperres, og fordi en redusert brigade er en alt for liten styrke til utrette noe meningsfylt hvis den likevel kommer frem. Skal vi holde territorium i Finnmark innledningsvis i en konflikt, krever det som påpekt av FFI en massiv styrking av Hæren i Nord-Norge, med etablering av en stående divisjon der mesteparten må etableres permanent med infrastruktur og virksomhet i Finnmark allerede i fred.

Selv om forsvarsbudsjettene mot alle odds skulle øke til et nivå hvor dette er mulig, vil det uansett stille det norske sikkerhetspolitiske mantra om beroligelse overfor Russland i et underlig lys. Langtrekkende presisjonsvåpen kan russerne også ha innvendinger mot, men det er tross alt en naturlig konsekvens av en teknologiutvikling de også selv utnytter og derfor vanskelig kan kritisere. Allierte landgangsøvelser i Vest-Finnmark er noe ganske annet. På toppen av dette kommer så hele nedsiden i form av strategisk og økonomisk risiko som følger av at konseptet ikke er skalérbart.

Den viktigste slutning man må trekke av FFIs studie er imidlertid implikasjonen av at kontrollambisjonen ikke er skalérbar – nemlig at det ikke finnes noen mellomløsning der det gir mening å sende mekaniserte bakkestyrker inn i Finnmark som ikke er sterke nok til å holde et tilstrekkelig stort område så lenge at allierte forsterkninger kan dra nytte av det. Det betyr at uansett både ressursnivå og andre forutsetninger er vi i neste LTP tvunget til å revurdere dagens operasjonskonsept i Finnmark, så lenge problemet med Lyngen-defiléet gjør det illusorisk å skulle føre frem styrker fra Troms.

Uansett om man skulle ønske å gå for nektelseskonseptet i FFIs grunnlagsstudie eller velge en helt annen løsning, kan med andre ord ikke neste langtidsplan videreføre en forsvarsstruktur som implisitt bygger på et tradisjonelt operasjonskonsept. Ikke med mindre man er tilfreds med å øse ut milliarder av kroner på et konsept og en struktur som hviler på forutsetninger med samme matematiske sannsynlighet som det vi ellers ville kalt et mirakel. Skulle dette likevel skje, er det derfor grunnlag for å stille noen meget kritiske spørsmål til regjeringen om hva slags analyse en slik løsning baserer seg på.

En kombinasjon av sikkerhetspolitiske, geografiske og andre betingelser gjør Finnmark til et strategisk forterreng som vi vanskelig kan ha noen ambisjon om å holde, langt mindre gjenerobre, ved egen hjelp. Operasjonskonseptet i denne delen av landet må i stedet tilfredsstille disse kriteriene:

 

  • Være forenelig med vår sikkerhetspolitiske balansegang, det vil si ikke legge opp til en permanent styrkeoppbygging og øvingsaktivitet i Finnmark som først og fremst er egnet til å bekrefte det russiske narrativet om NATOs aggressive hensikter i Norge;

 

  • Være konsistent med den strategiske hensikt med å ta opp strid i Finnmark, som ikke er å skape militære avgjørelser men å etablere og vedlikeholde en krigssituasjon som våre viktigste allierte er nødt til å reagere på både politisk og militært;
  • Være gjennomførbart, i betydningen ha mulighet for å lykkes rent operativt, hensyn tatt til tid, rom, styrkeforhold og andre taktiske parametere;
  • Være økonomisk realiserbart innenfor Forsvarets rammer, uten å måtte ta risikoen for ødeleggende strategiske og økonomiske konsekvenser hvis de mest optimistiske budsjettanslagene svikter.  

Slik var det for øvrig også under den kalde krigen; da var ambisjonsnivået kun å forsinke og forstyrre et sovjetisk angrep helt frem til hovedforsvarsområdet i Troms. Gjenerobring av tapte områder i Finnmark var også da forutsatt å skje først med alliert hjelp. Det utløste ingen protester den gang, og burde derfor være til å leve med også i dagens situasjon.

Ikke desto mindre er det mange både i politikken og i Forsvaret selv som helst vil se dagens struktur og operasjonskonsept videreført. Forsvar er når alt kommer til alt, en hypotetisk problemstilling og forhåpentligvis blir det ikke krig, så hvorfor utsette seg for både kritikk og merarbeid ved å utfordre etablerte forestillinger? Eventuelt vil man nøye seg med noen mindre, kosmetiske forbedringer som imidlertid ikke vil rokke ved konseptets fundamentale logiske brist.

Det er muligheten for slike kompromisser som gjør at arbeidet med neste langtidsplan langt på vei må anses som en syretest på om vi evner å la forsvarspolitikken med milliardinvesteringer og potensielle konsekvenser for tusenvis av menneskeliv styres av nøktern og disiplinert strategisk analyse, eller om den samlede vekten av følelser, vanetenkning, militære sektorinteresser og politisk bekvemmelighet blir utslagsgivende. Skal vi unngå dramatiske feildisposisjoner, er det i hvert fall avgjørende at spørsmålet om forsvaret av vår nordligste landsdel engasjerer andre enn dem som allerede har investert både penger og prestisje i dagens løsninger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden