Hvordan Machiavelli tok feil

Maktens grunnlag er ikke lenger frykt, men anstendighet over store deler av verden.

Etter å ha blitt fengslet, torturert og forvist fra hjembyen Firenze, skrev Niccolò Machiavelli i 1513 ned sine erfaringer fra 14 år som politiker og diplomat i en tid preget av krig og brutalitet. Det korte skriftet som fikk navnet Il Principe - Fyrsten - bragte ham inn i verdenshistorien, hvor han siden er blitt stående.

Kjernen i hans politiske budskap kan oppsummeres i følgende teser:

• Politisk makt bygger på frykt, som igjen bygger på fysisk maktbruk.
• Fysisk makt, tidvis i brutal og spektakulær form, anvendes regelmessig for å vedlikeholde frykten.
• Uten grunnlag i frykt basert på fysisk makt vil en aktør/stat ikke bestå over lengre tid.

 

Av dette følger den normative begrunnelsen for fysisk maktutøvelse, uansett grusomhet

Av dette følger den normative begrunnelsen for fysisk maktutøvelse, uansett grusomhet: Siden statens overlevelse er den høyeste verdi, er all voldsanvendelse som er nødvendig for dette formålet, berettiget – uavhengig av og hevet over alle andre moralske standarder. Makten trenger ingen begrunnelse ut over seg selv. Nødvendighet skaper sine egne lover. «Handlingen anklager, men resultatet unnskylder», som han uttrykte det. Siden menneskene er troløse, feige og bedragerske, er det intet annet enn frykt for vold som kan holde samfunnet sammen og beskytte mot ytre fiender. Av dette følger Machiavellis rasjonelle, følelsesløse rettferdiggjøring av målrettet brutalitet, som er hovedgrunnen til at hans navn er blitt stående som et begrep gjennom fem hundre år.

Vår «samtidige»

Det fascinerende med Machiavelli er ikke så mye hva han skrev som hvordan det har levd videre gjennom århundrene. Stadig kommer det nye oversettelser og biografier hvor det fremheves at han fortsatt har rett i sitt syn på politikkens vesen og menneskets uforbederlige natur. Han er fremdeles vår «samtidige», blir det gjerne fremhevet. Dette har vært gjentatt så mange ganger at det er blitt selvbekreftende «sannheter», men det blir jo ikke sant av den grunn.

Som så mange andre har jeg vært fascinert av Machiavelli-skikkelsen som et historisk og intellektuelt fenomen. Han traff en nerve hos oss som vokste opp under den kalde krigen. Frykten for rå og brutal maktbruk var følbar utover i 1980-årene da den kalde krigen kulminerte. Så falt plutselig Berlinmuren, og Sovjetimperiet kollapset. Hva med Machiavelli etter den kalde krigen – etter at krigsfrykten var borte? Gir han fortsatt innsikt eller lever vi i en tid så forskjellig fra hans at hans teser er blitt en barriere for å forstå virkeligheten i det 21. århundre?

I boken «Farvel Machiavelli» har jeg forsøkt å gjøre hans teser til gjenstand for empirisk prøving ved å holde dem opp mot ikke enkelthendelser, men varige trender i vår samtid.

Demokratiet vant frem

For det første avviklingen av den kalde krigen, da seierherrene – demonstrantene i DDR, Solidaritet i Polen, fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia – overvant fryktens logikk. Den ideologiske rivaliseringen mellom øst og vest ble vunnet av Vesten fordi våre ideer om frihet og verdighet hadde en overlegen, universell appell. Det som i utgangspunktet virket utopisk, ble på kort tid realiteter. Den liberal-demokratiske samfunnsstruktur ble hovedregelen i Europa. Mange færre samfunn ble preget av frykt internt. Fryktnivået ble også dramatisk redusert mellom øst og vest.

Det er på global basis grunnlag for å si at autokratiet er ikke lenger regelen, men unntaket.

For det andre har demokratiet vunnet frem, ikke i alle land, men over hele kloden, siden 1980-tallet. Utviklingen har gått raskere og vært mer omfattende enn noen hadde forutsett. Riktignok har det vært enkeltstående tilbakeslag de senere årene (som i Egypt), men det endrer ikke hovedmønsteret i retning av en dramatisk nedgang i autokratier og en tilsvarende vekst i demokratier i løpet av en generasjon. Selv om det er betydelige regionale variasjoner, er det på global basis grunnlag for å si at autokratiet er ikke lenger regelen, men unntaket.

Menneskerettighetene har fått et nytt momentum fra ideer og normer til rettsregler og institusjoner etter den kalde krigen. Oppslutningen om internasjonale konvensjoner har økt betydelig. Internasjonale institusjoner har vist seg å få effekt på praksis gjennom nasjonal mobilisering. Utviklingen tyder på at menneskerettighetene på det nasjonale og det internasjonale nivå forsterker hverandre gjennom gjensidig legitimering. Ideen om internasjonal rettslig ansvarliggjøring har fått sitt institusjonelle gjennombrudd etter 50 års ørkenvandring. Krigsforbrytere er stilt for en internasjonal domstol og dømt for første gang siden 1945.

Færre kriger

Krig og væpnet konflikt viser en langsiktig nedadgående trend som er særlig tydelig etter den kalde krigen. Det er langt færre kriger hvor stater deltar, også borgerkriger, og de krever langt færre menneskeliv. Konflikter uten statsdeltagelse, som regel organisert av kriminelle bander, er en vedvarende trussel mot uskyldige sivile i mange land, men de har ikke et omfang som endrer denne hovedtrenden. Denne positive utviklingen er ikke til hinder for at krig og krigsfrykt fortsatt er en tragisk realitet i Midtøsten, Nord-Afrika, Afghanistan og randsonen av det gamle sovjetiske imperiet. Krig har ikke forsvunnet som politisk virkemiddel, men terskelen for å gå til krig er blitt merkbart høyere. Grunnholdningen til krig er endret. Det står ingen jublende folkemasse klar til å sende soldater av gårde slik det gjorde i europeiske hovedsteder for 100 år siden.

Disse tre transformasjonsprosessene – demokratisering, menneskerettigheter og krigsaversjon – har løpt parallelt over flere tiår. Resultatet av dette er at langt flere mennesker lever i frihet, fred og velstand enn noen gang tidligere i historien. Fryktens jerngrep er fremdeles en levende realitet i mange samfunn, ikke minst i Midtøsten og i konflikten mellom Israel og Palestina, men den er ikke lenger allestedsnærværende.

Menneskene er ikke dømt til å leve i evig redsel. Frykt er ikke det eneste som kan sikre oss mot kaos og krig.

De fundamentale, langvarige endringene jeg har gjort rede for viser at Machiavelli tok feil på sentrale punkter. Det er ikke grunnlag lenger for hans grove generaliseringer om maktens natur og maktens basis i frykt. Menneskene er ikke dømt til å leve i evig redsel. Frykt er ikke det eneste som kan sikre oss mot kaos og krig. Vi har utviklet gode, varige alternativer. Anomaliene er tilstrekkelig mange og tungtveiende til å avvise machiavellismens generelle teser.

Denne konklusjonen må kvalifiseres for ikke å misforstås. Dette betyr ikke at ondskap og kynisme er utryddet. Som enhver avisleser kan konstatere daglig, finnes det fortsatt hjerteskjærende brutalitet og kynisk autokrati, men de dominerer ikke verdenssamfunnet, slik de gjorde inntil for 50 år siden. Verden har gjort sivilisatoriske sprang fremover i løpet av et par generasjoner av en art Machiavelli umulig kunne forestille seg. Maktens grunnlag er ikke lenger frykt, men anstendighet over store deler av verden. Dermed kan vi trygt vise ham tilbake dit han hører hjemme – i historiebøkene.