Bøker

Hvordan markedsføring og modernisering løftet Enhedslisten

Enhedslisten (Ø), Venstre og Dansk Folkeparti foran København rådhus i 2015.

Bilde: News Øresund - Johan Wessman

En ny bok fra Manifest Forlag forteller hvordan Rødts danske søsterparti tok steget ut av skyggenes dal.

Når venstreradikale bevegelser opplever stor fremgang, skjer det gjerne fordi de gamle elitene har misbrukt sin makt over lengre tid. Det var for eksempel ikke akkurat Kåre Willoch som styrte i Venezuela før samfunnsforholdene lå til rette for Hugo Chavez. Syrizas valgseier i Hellas hadde ikke kunnet skje uten at de to tradisjonsbærende partiene over flere tiår hadde regjert landet som mafiakarteller.

NY BOK

  • Den danske suksessen Enhedslisten – Partiet som ga venstresida selvtilliten tilbake.
  • Fredrik V. Sand
  • 158 sider
  • Forlaget Manifest, 2017

Hva så med danske Enhetslisten, Rødts søsterparti som periodevis har vært nesten like store som Sosialdemokratene på målingene der nede, og som oppnådde ny oppslutningsrekord med 7,8 prosent ved folketingsvalget i 2015? Danmark blir av mange ansett for å være verdens mest veldrevne land. Francis Fukuyama har for eksempel brukt «å komme til Danmark» som en metafor for det ultimate målet for et samfunn. Har den sosialdemokratiske arven likevel blitt så til de grader vanskjøttet av danske politikere, at det har åpnet seg et stort marked i folket for å teste ut revolusjon og oppheving av den private eiendomsretten?

Markedsføringssuksessen

Det har det nok ikke. Det viser den nye boka til Fredrik V. Sand, gitt ut på Forlaget Manifest med den hele og fulle tittelen Den danske suksessen Enhedslisten – Partiet som ga venstresida selvtilliten tilbake. Her går han gjennom partiets historie frem til i dag. (Fremstillingen er god, selv om en leser som ikke sympatiserer med Enhetslisten, kunne ønsket seg litt mer kritisk distanse til temaet, en distanse som var noe mer til stede i den forrige utgivelsen i Manifests serie om «radikale bevegelser», Michael Brøndbos bok om Jeremy Corbyn.) Boka tyder på at det venstreradikale partiet har lykkes fordi de har kvittet seg med det mest gammeldagse tankegodset og omfavnet moderne markedsføring, samtidig som de andre partiene på venstresiden har mistet velgere på grunn av regjeringsslitasje og høyredreining.

Enhetslisten var som Rødt fortsatt er, lenge et parti som lå trygt under de fire prosentene oppslutning som er sperregrensen i Norge. Sand forklarer hvordan forandringen begynte etter at partiet nesten havnet under danskenes sperregrense på to prosent ved valget i 2007. Etter dette ble det satt i gang et arbeid for «modernisering uten høyredreining». Gamle prinsipper om at man skulle legge vekt på politikk foran personer, ble for eksempel skrotet. Den unge og talentfulle Johanne Schmidt-Nielsen ble kjørt frem som partiets frontfigur. Det ble gjennomført velgerundersøkelser hvor man fant ut hvor mange som var potensielle velgere (ti prosent av danskene) og hvorfor de ikke stemte på Enhetslisten nå (partiet ble bl.a. oppfattet som det egentlig ikke var interessert i innflytelse, og politikken som for urealistisk). Etter hvert fikk også folketingsmedlemmene pålegg om å se litt ordentlige ut med strøkne skjorter. Schmidt-Nielsen stilte opp til intervjuer i dameblader og andre «myke flater».

Posisjonert for velgerforflytninger

Parallelt med den ytre sminkingen ble taktikken nå at Enhetslisten skulle søke samarbeid med resten av venstresiden og si seg villig til å stemme for et statsbudsjett. Partiet stemte også for bombingen av Libya i 2011. Schmidt-Nielsen tok tydelig avstand fra væpnet revolusjon og liknende gammeldags tankegods. Det stemte tydeligvis heller ikke at Enhetslisten ville ha staten til å beslaglegge Lego. Til slutt ble et nytt prinsipprogram vedtatt i 2014. Der var ordet revolusjon nevnt bare én gang. Standpunkt som å legge ned politiet ble fjernet. Partiets demokratiske karakter ble understreket. Og det hele gikk for seg uten opprør fra gamle tradisjonalister i partiet.

Alt dette har løftet Enhetslisten fra toprosents-tilværelsen til å bli et parti med sju-åtte prosents oppslutning. Det er et nivå som SV har pleid å ligge på i Norge, og som SVs søsterparti i Danmark, SF, har ligget både flere prosentpoeng over og under siden 60-tallet. Store velgergrupper har altså ikke blitt mer lei av kapitalismens åk enn de var tidligere. Det ser heller ut som Enhetslisten har klart å posisjonere seg slik at de nå fanger opp velgerforflytninger på venstresiden, noe de ikke gjorde før da de ble oppfattet som dogmatiske og gammeldagse. Som Sand skriver om folketingsvalget i 2011: «Tidligere hadde de unge, kreative, «kule» og hippe strømmet til henholdsvis Radikale Venstre og SF. Denne gangen var det Enhedslistens tur til å bli valgets superhit».

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Videre potensiale?

Men finnes det noe særlig potensiale for Enhetslisten utenfor kaffe latte-segmentet? Mellom 2011 og 2015 var de røde i folketinget avhengige av Enhetslisten for å få flertall, og vedtok flere statsbudsjetter sammen med dem. På mange enkeltsaker valgte de likevel å samarbeide med høyresiden, blant annet for å slippe å gi etter for Enhetslistens krav om at tidligere innstramminger av dagpengeordningen måtte reverseres. Enhetslisten ville blant annet at utbetalingsperioden skulle kunne gå ut over de to årene den til sammenligning gjør i Norge.

Venstresidepartier som ikke er i posisjon, har et godt kort på hånden når de kan være indignerte på vegne av velferdsmottakere. De har jo gjerne mer penger å dele ut enn de som må styre, har. Men som Dansk Folkepartis brakvalg i 2015 viser, har partier som kombinerer litt velferdspopulisme med verdikonservatisme og innvandringskritikk, et langt større oppslutningspotensiale blant venstresidens gamle kjernevelgere i arbeiderklassen.

Sand skriver om hvordan Enhetslisten under den nye lederen Pernille Skipper nå tenker høyt om strategien videre. Det blir snakket om å gå i regjering med det grønne Alternativet og skadeskutte sosialdemokrater. Kunstig intelligens og effektivisering kan berede grunnen for sekstimersdagen. Man ser seg selv som en del av en venstrepopulistisk bølge mot pengemakt og eliter.

Jeg tipper dog at oppslutningen forblir på under ti prosent, så lenge danskene ikke råker ut for en alvorlig krise først.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden