Debatt

Hvordan redde arkitekturen?

Dresden Neumarkt

Bilde: Audun Engh

Byutvikling er et samfunnsområde der verden er gått tilbake de siste 100 årene. Vi trenger en ny generasjon utbyggere med en annen innstilling til stedsutvikling.

Det er i prinsippet positivt at politikere og utbyggere i Norge nå ønsker å gå fra etterkrigstidens bilbaserte, spredte bebyggelse til en tettere bystruktur. Det kan redusere transportbehovet og skape mer levende og inkluderende lokalsamfunn, med ulike tilbud innen gangavstand. Men det avgjørende er måten fortettingen skjer på. I dag ser vi overalt i landet at det planlegges kompakte drabantbyer og næringsparker, ikke sammensatte bydeler og tettsteder. Blokker og høyhus slik vi kjenner dem fra 60- og 70-tallets drabantbyer plasseres tettere enn i forstedene, men uten urbane kvaliteter og en estetikk som kan skape attraktive, levende nærmiljøer. 

Utbyggerne og arkitektene tar med seg inn i byen frittstående bygningstyper og modernistisk arkitektur som ble utviklet i forrige århundre, en epoke da Europas byer ble ansett som foreldede og bilismen satte premisser for byggevirksomheten. De tett plasserte blokkene skaper en knugende stedsopplevelse, og det blir ikke rom for en finmasket funksjonsblanding.

På 1800-tallet ble byer skapt for fotgjengere og hester, i dag skal nye bydeler primært betjene fotgjengere og syklister. Byform, skala og estetikk kan med fordel være omtrent den samme.

Fagfolk innen arkitektur og byplanlegging erkjenner nå at den utflytende, funksjonsdelte modernistiske byen var et alvorlig feilgrep. De godtar å vende tilbake til den tette byen. Men de aksepterer fortsatt ikke den klassiske kvartalsstrukturen med sammenhengende bebyggelse, og heller ikke den tradisjonsbaserte arkitekturen som gjør eldre bydeler over hele verden populære og velfungerende. Resultatet er nye tettsteder som konsekvent mangler stedskvalitetene som preger de bevarte sentrale bydelene. 

I stedet for å bygge kompakte drabantbyer og næringsparker bør vi ta inspirasjon fra de velfungerende og ekstremt populære eldre bydelene som ble skapt i århundrene før bilismens tid. De gir gode og velprøvde modeller for den nye bilfrie byen. På 1800-tallet ble byer skapt for fotgjengere og hester, i dag skal nye bydeler primært betjene fotgjengere og syklister. Byform, skala og estetikk kan med fordel være omtrent den samme.

1800-tallet som forbilde

Hovedgrepet i vellykte eldre bydeler som Grünerløkka og Frogner er kvartaler med sammenhengende bebyggelse. Fasaderekkene er delt opp i mange bygårder med moderat høyde, 4-5 etasjer. Den lave bebyggelsen gjør at man kan ha smale gater uten at det gir en ubehagelig opplevelse når man beveger seg rundt til fots. Byplanleggerne den gang hadde kompetanse til å skille mellom hovedgater og sidegater, og skape innbydende møteplasser, vakre parker og velfungerende torg. De offentlige rommene ble omgitt av vakker bebyggelse som definerer stedet og skaper trygghet ved at det er «øyne mot gaten». 

Sammenhengende kvartalsbebyggelse og etablering av gater og plasser der mange mennesker er i bevegelse, skaper også grunnlag for en finmasket funksjonsblanding. Det kan dermed lettere bli økonomisk realistisk å etablere ulike former for handel, servering og kulturaktiviteter i første etasje langs hovedgatene og inntil torgene.

Skala og estetikk er også viktig. Når bebyggelsen er variert og oppleves som vakker føler folk mer trivsel og velvære i den tette byen. Nyere psykologisk forskning viser at det ikke er nostalgi og manglende innsikt i modernismens fortreffelighet som gjør at folk trives i historiske bymiljøer. Mennesker har dyptliggende, instinktive behov for trygge og innbydende omgivelser. Det gjelder både natur og bygde omgivelser. Skalaen og arkitekturen i de eldre bydelene imøtekommer disse behovene. Arkitekturen viderefører elementer fra naturen. 

Modernistisk arkitektur uten ornamentikk og harmoni har en motsatt, negativ effekt, enten fasadeutformingen er ensformig eller «nyskapende». En amerikansk psykolog, Ann Sussman, har påpekt at tradisjonelle bygninger har likhetstrekk med ansikter, som vi har en instinktiv dragning mot. Ensformige modernistiske fasader fratar oss derimot opplevelsen av å være på et sted med identitet.

Verdsetting av modernisme og minimalisme er å anse som en tilegnet smak; noe man blir opplært til å like. Blir det et for mye av denne estetikken kan opplevelsen av trygghet og tilhørighet ødelegges. Mange foretrekker i dag å leve i minimalistiske interiører med møbler preget av enkel skandinavisk design, men de velger å kjøpe leilighet i områder preget av tradisjonell murgårdsbebyggelse. Det gjelder også mange arkitekter. Når de går hjem fra jobben lar de den estetisk korrekte designen som gir faglig suksess vike for følelsesbaserte behov, gammeldags skjønnhet og hygge. De fleste arkitekter foretrekker også å dra på ferie til Roma fremfor nyskapende Dubai, der de kunne ha beundret hele skoger av prangende skyskrapere. 

Gir støtte til fortetting

Den britiske kampanjen Create Streets har gjennomført en rekke holdningsundersøkelser som bekrefter at de fleste mennesker foretrekker skalaen og estetikken i de tradisjonelle bydelene, fremfor modernistisk arkitektur. 

Create Streets og andre har også dokumentert at folk blir mer positive til fortetting hvis nybyggene er godt tilpasset den eksisterende, eldre bebyggelsen som folk verdsetter. Høyere og tettere bebyggelse godtas lettere hvis den glir inn i nærmiljøet på en harmonisk måte. Dessverre er det mange arkitekter og utbyggere som foretrekker å tvinge fortettingen på befolkningen, fremfor å gi opp sine egne arkitektoniske smakspreferanser. 

Den britiske regjeringen har nylig opprettet en kommisjon kalt «Building Better, Building Beautiful». Dens oppgave er å etablere prosesser som kan sikre at nybygg blir utformet i samsvar med befolkningens preferanser. Regjeringens målsetting er at det skal gi større oppslutning om nybygging, og dermed bidra til å løse den alvorlige boligmangelen i sentrale deler av Storbritannia. Utbyggere bør undersøke om denne tilnærmingen til estetikk også kan være en god forretningsmodell.

Arkitektur som kult

I en av holdningsundersøkelsene til Create Streets deltok arkitektstudenter som en egne kategori. Det viste seg at mange av dem i en tidlig fase av studiene fremdeles delte flertallets preferanser for tradisjonell byform og arkitektur. For hvert studieår som passeres blir de knyttet sterkere til den eneste estetikken som er akseptert i faget, modernisme. Instinktene kan fortsatt velte frem i fritiden. 

Den svenske organisasjonen Arkitekturupproret har i bildeserier dokumentert den dramatiske forskjellen mellom estetikken i nybygg mange arkitekter tegner på jobb, og bygningene de tilbringer sitt privatliv. Mange arkitekter forlater ved arbeidstidens slutt dataskjermen der minimalistiske kasser skapes, og vender hjem til partnere og barn i koselige og vakre eldre bygninger. Menneskelige instinkter tar over når den skolerte hjernen får hvile. 

Den amerikanske matematikeren og arkitekturskribenten Nikos Salingaros har tatt opp disse dramatiske forskjellene i estetiske preferanser og skjønnhetsopplevelse mellom arkitekter flest og befolkningen. I essayet «Twentieth-Century Architecture as a Cult» påpeker han at nesten alle arkitektskoler er styrt av en ideologisk agenda der kun modernisme er akseptert som stilart. Han mener pensum og undervisningsmetoder på arkitektskolene gir utdanningen likhetstrekk med initiering i religiøse og politiske kultbevegelser. Alt man tidligere mente skal renskes bort av kultlederne og erstattes av blind tro på den sanne lære. Dermed får vi en arkitektstand som er på kollisjonskurs med befolkningen som skal bo og arbeide i bygningene de tegner. 

De fleste utbyggere ønsker ikke tilpasning til eksisterende områders karakter, fordi det kan redusere utnyttelsen og kreve mer arbeid.

Har arkitekter eller utbyggere skylden?

Noen hevder at arkitektene ikke har skyld i elendigheten i større byggeprosjekter. Det er utbyggerne og økonomien som styrer. Dette er bare delvis riktig. Mange større arkitektfirmaer har som forretningsmodell å tilby billige, masseproduserte blokker som kan plasseres nesten hvor som helst utbyggere har en ledig tomt. 

Arkitekter med større kunstneriske ambisjoner godtar kun modernisme, og er derfor uvillige til å tegne nybygg som er tilpasset eldre bebyggelse som lokalsamfunnet verdsetter. Nybyggene undergraver dermed stedskvalitetene. De fleste utbyggere ønsker heller ikke tilpasning til eksisterende områders karakter, fordi det kan redusere utnyttelsen og kreve mer arbeid. Det trengs litt tid og engasjement hvis man skal utvikle gode nybygg som passer inn i stedets eksisterende karakter. 

Vi ser derfor en allianse mellom arkitekter og utbyggere i deres felles forkastelse av ønsker om god tilpasning og reell medbestemmelse fra lokalsamfunnet. Begge fagmiljøene frykter at deres målsettinger om selvrealisering, henholdsvis estetisk og økonomisk, skal bli truet og undergravet av slike krav.

Det er dessuten åpenbart at mange utbyggere lar seg forføre av arkitekters begeistring for såkalt nyskapende og spennende arkitektur, selv om det er tvilsomt om alle de potensielle kundene tenker likedan. Mange næringslivsfolk vil gjerne fremstå som litt radikale og dristige. Å markere seg med trendy kunst og arkitektur kan gi status som rebell og adgang til kultureliten, uten at deres konservative holdninger til rikdom og makt utfordres. 

Arkitekturopprøret

Resultatet av konfliktene omkring fortetting og byutvikling har vært et arkitekturopprør mange steder i verden. I New York klarte nylig en folkeaksjon å stanse Amazons gigantiske planer for et nytt hovedkontor. Folk fryktet ødeleggelse av nærmiljøet og dyrere boliger. 

I Sverige har Facebooksiden til organisasjonen Arkitekturupproret nå 34.000 følgere. De har gjennomført åpne avstemninger om årets styggeste og vakreste nybygg, noe som har gitt massiv mediedekning. Det er nå også organisert arkitekturopprør med Facebooksider i Danmark, Norge, Finland og Estland. 

På tilsvarende måte har borgere i den øvre middelklasse på Oslo vestkant gått til aksjon mot rivningen av villaområder til fordel for intetsigende kasser med boliger og næring. Folk tror ikke på de grønnvaskede argumentene om at ekstrem fortetting er miljøvennlig, bare fordi bilbruken reduseres. Mange av Oslos politikere har falt for den teknokratiske definisjonen av bærekraft, der et sted påstås å bli grønnere jo tettere man bygger betongblokker i nærheten av en t-banestasjon.  

Fortettingspolitikken ignorerer de sosiale og kulturelle dimensjonene ved bærekraft:

– Sosial bærekraft innebærer bl.a. god medvirkning, respekt for befolkningens ønsker om å ha et hjemsted de opplever som sitt, og valg av en arkitektur innbyggerne verdsetter.

– Kulturell bærekraft betyr å vise respekt for steders historie og eksisterende karakter, skapt av en eldre bebyggelse som folk opplever som vakker.

Det er uakseptabelt at estetikken i større byutviklingsprosjekter, som alle må leve med i generasjoner fremover, skal bestemmes av tilfeldige utbyggere og deres håndplukkede arkitekter.

Konfliktene kan reduseres

Flere tiltak er nødvendige hvis samfunnet skal klare å trappe ned de store konfliktene skapt av metodene som benyttes i stedsutviklingen, og de ledende aktørenes valg av arkitektur og skala: 

1) Offentlig styrt byplanlegging

Byplanleggingen bør i større grad styres av kommunene, og ikke delegeres til tomteeiere og utbyggere. Det private næringsliv må selvsagt prioritere fortjeneste først, ikke hensynet til stedets kvalitet og helhetlige samfunnsmessige behov. Rammevilkårene som privat utbyggere skal operere innen må derfor defineres demokratisk av våre folkevalgte. 

Samtidig må befolkningen tas med i beslutningsprosessene gjennom direktedemokrati. Dette bør også gjelde valg av typer bebyggelse og arkitektur. Det er uakseptabelt at estetikken i større byutviklingsprosjekter, som alle må leve med i generasjoner fremover, skal bestemmes av tilfeldige utbyggere og deres håndplukkede arkitekter. Det er ikke stort bedre at arkitekturen velges gjennom arkitektkonkurranser. Juryene består hovedsakelig av arkitekter og representanter for private eller offentlige utbyggerne, og deres prioriteringer er ofte på kollisjonskurs med befolkningens ønsker. Lambda er et aktuelt skrekkeksempel. 

2) Reell lokal medbestemmelse

Det bør innføres medvirkningsprosesser der alle relevante aktører, også lokalbefolkningen, deltar i utviklingen av byplaner og valg av arkitektur. I dag er ofte medvirkningen et narrespill, gjennomført for å oppfylle minstekrav i lovgivningen. I praksis er det meste bestemt på forhånd uten åpenhet, og innspillene fra medvirkningen kan lett ignoreres uten konsekvenser. 

En effektiv metode for medvirkning og medbestemmelse i utviklingen av nye byområder er plansmier. Det er workshops av 3-5 dagers varighet der alle relevante aktører kan delta i utformingen av planene. Arkitekter og byplanleggere er med som faglig ekspertise. Deres rolle er ikke å selge inn sine egne estetiske preferanser, men å illustrere og kvalitetssikre ønskene fra deltakerne. En vellykket plansmie innebærer at man i løpet av noen dager eller en uke arbeider seg frem til konsensus om hovedgrepene for byforming, skala, funksjonsblanding, offentlige rom og estetikk.

3) Nye holdninger blant utbyggere

Vi trenger en ny generasjon utbyggere med en annen innstilling til stedsutvikling. De bør tenke mer langsiktig, satse på omdømmebygging og vise sosialt ansvar. Innen mange sektorer av det private næringsliv ser vi i dag engasjement for miljøet, økt samfunnsansvar og åpenhet for brukermedvirkning. Dette styrker det private næringslivs anseelse, og kan dessuten bidra til en bedre og mer langsiktig økonomisk basis for virksomheten. 

Dessverre er det i eiendomsbransjen altfor mange aktører med en cowboy-tilnærming til sin virksomhet. De foretrekker å knuse motstand fremfor å skape enighet. Det verste eksemplet er Donald Trump, som etter mange år i eiendomsbransjen tok med seg alle de skitne triksene inn i politikken. Det har skapt fortjent oppstandelse, men tilsvarende metoder er vanlige også i norsk eiendomsbransje. Mange av aksjonistene som motarbeider ekstrem fortetting i Oslos forsteder, arbeider i det private næringsliv, og flere av dem har sagt de er opprørt over at kollegene i utbyggerbransjen ligger så langt etter i satsing på samfunnsansvar og brukermedvirkning. 

Utbyggere bør lytte mindre til de konvensjonelle arkitektene de nå engasjerer, og mer til lokalsamfunnet og potensielle kunder. De bør innhente forslag fra arkitekter med ulike estetiske tilnærminger. Det ville hjelpe om noen av utbyggerne som oppfører de styggeste blokkene gikk konkurs. Et krakk i bransjen kunne bidra til å eliminere noen av de verste aktørene, og legge grunnlag for nye aktører og høyere kvalitet. 

4) En ny arkitektutdanning 

Vi trenger en reform av arkitektskolene. Det må legges mer vekt på stedsplanlegging og byforming, og mindre vekt på å tegne ikoniske signalbygg. Det ensidige fokuset på modernisme som eneste estetisk korrekte løsning må erstattes av mangfold og valgfrihet. Å gi en stilretning monopol er i strid med liberale samfunns idealer om toleranse og inkludering. Man må befri seg fra ideene om at hver tidsalder skal defineres med en stilart. Det har som konsekvens at alle forsøk på å hente inspirasjon fra våre forfedres beste prestasjoner stemples som kopi, kitch, pastisj og Disneyland. Studentene bør lære å legge vekt på hva et sted fortjener, fremfor hva det kan tåle av arkitektens egen smakspreferanser og merkevarebygging.  

Fra mange arkitektskoler kommer det nå meldinger om at en ny generasjon studenter med sans for mangfold og miljø ikke lenger aksepterer professorenes formaninger om «en tid, en stil». Et studentopprør alene vil imidlertid neppe kunne velte det rådende modernistiske professorveldet. Kunnskapsdepartementet bør gripe inn og pålegge arkitektskolene å gi en undervisning som er i samsvar med samfunnets behov og gjeldende prinsipper for valgfrihet og faglig mangfold. Det er misbruk av offentlige midler å drive en ideologisk styrt fagutdanning på tvers av befolkningens preferanser og hva markedet etterspør. 

Levende tradisjoner

Det eksisterer allerede fagkritiske miljøer innen arkitektur og byplanlegging. I de fleste land er det en minoritet av arkitekter som ikke lar seg ensrette. De vier sin karriere til å videreføre eldre stilretninger som levende tradisjoner. Vi ser mange steder at lokale arkitekturopprørere slår seg sammen med fagopposisjonen for å synliggjøre at det finnes valgmuligheter. I bl.a. Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, Nederland og USA oppføres det nye byområder som viderefører klassiske tradisjoner og regional byggeskikk. Vi har også gode norske eksempler, bl.a. på Sørlandet.

I store deler av verden søker folk tilbake til byen fra forstedene. Konsekvensen vil være økende krav om bymiljøer der man opplever omgivelsene som vakre.

Et sentralt nettverk for den alternative arkitekturbevegelsen er INTBAU, International Network for Traditional Building, Architecture and Urbanism. Organisasjonen har 30 nasjonale avdelinger, 5000 medlemmer, hovedkontor i London og Prince Charles som beskytter. 

I vår tidsalder med massiv digitalisering ser vi samtidig at mennesker blir mer opptatt av å tilhøre et nærmiljø som er attraktivt, gir rom for mellommenneskelig kontakt og har et mangfold av sosiale tilbud. I store deler av verden søker folk tilbake til byen fra forstedene. Konsekvensen vil være økende krav om bymiljøer der man opplever omgivelsene som vakre, og beslutningsprosesser som sikrer at innbyggerne får et ord med i laget når endringer er på vei.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden